Forrige uke satt jeg i publikum under en svært fornøyelig debatt om det norske filmåret 2014 i kjelleren på Litteraturhuset, arrangert av Montages og Norsk filmkritikerlag. For anledningen var panel og publikum instruert til at filmene her skulle stå i fokus og at det ikke skulle vies altfor mye taletid til besøkstall – et fornuftig premiss for en i praksis relativt elitistisk debatt som i hovedsak graviterte rundt filmer «ingen» ser.
Mye klokt ble sagt i løpet av debatten, så mye klokt at noe av det bør refereres fritt etter undertegnedes påklagelige hukommelse.
PANELETS ROSENDE ORD gikk først og fremst til Eskil Vogts briljante debutfilm Blind, Ole Giævers innovative tankestrømfilm Mot naturen, Eirik Svenssons naturalistiske ungdomsskildring Natt til 17., Dag Johan Haugeruds fengslende monologfilm Det er meg du vil ha og Hallvard Bræins gladharry rånerace Børning – som seg hør og bør. Videre ble det presist fastslått at en godt kunne spart seg for Beatles (kveldens minst kontroversielle påstand), og fra panelet påpekte skuespiller Espen Klouman Høiner det paradoksale i at norske dramaer gjerne er morsommere enn norske komedier – kveldens uovertrufne «trist, men sant»-utsagn.
En skal slett ikke se bort fra at det norske filmlandskapet er så til de grader blottet for filmer som polariserer publikum at det ikke kan resultere i annet enn en slags Larry Davidsk «meh»-stemning.
Et stykke ut i samtalen fremmet en herre i publikum en klage om altfor intetsigende norske filmtitler, hvorpå panelet kommenterte at titlene tross alt har kommet seg en hel del siden fasen med jeg-meg-deg-tittelvarianter som Elsk meg, Ta meg med!, Få meg på, for faen, Kyss meg, for faen i helvete, Jeg er din, En som deg, Som du ser meg etc etc. Det kom for en dag at det nå først og fremst er komediene som sliter med titteltrøbbel, eksemplifisert i vanskene med å formidle til publikum at Jakten på Berlusconi handler om en travhest og at Her er Harold handler vel så mye om IKEA som om Harold. I denne nye tittelkritikken – om jeg forsto den rett – lå det således en implisitt honnør til filmer som Karsten og Petra på vinterferie og Karsten og Petras vidunderlige jul for prisverdig konkrete titler. Ja, kanskje også til Bent Hamers 1001 gram, som på beundringsverdig vis anga nøyaktig hvor tung tematikken var?
I en allerede bredt anlagt debatt, var det gledelig at det til og med ble funnet rom for et innlegg om barnefilm, som sjelden diskuteres i samme åndedrag som de «ordentlige» filmene – så var også et av hovedpoengene i innlegget av vi snakker altfor lite om norsk barnefilm. Riktignok ble ikke barnefilmene nevnt igjen etter det innlegget, men bevares – en skal ikke kimse av De gode intensjoner. I en fotnote ble det for øvrig uttrykt bekymring for at Glassdukkene var det endelige nådestøtet for norsk krim, som allerede gispet etter luft etter et dusin installasjoner Varg Veum.
Clik here to view.
NORSK KRIMS DØD?: Stig Henrik Hoff i «Glassdukkene». Foto: Pressebilde
Det var i det hele tatt svært lite å innvende på aftenens konklusjoner, foruten å løfte to fingre for å replisere et stille «amen». Foruten et herlig uakademisk utbrudd fra akademikeren i panelet om at Ole Giævers karakter i Mot naturen er komplett uinteressant og at det nå fikk være nok med mannsfigurer i liksom-eksistensiell krise, gikk det hele for seg i tilnærmet fred og fordragelighet. Hva var dette for slags debatt?
En skal slett ikke se bort fra at det norske filmlandskapet er så til de grader blottet for filmer som polariserer publikum at det ikke kan resultere i annet enn en slags Larry Davidsk «meh»-stemning, selv i et rom hvor scenen i utgangspunktet er satt for de hyttede never og de rynkede bryn – men det er neppe hele sannheten.
Heri lå også det problematiske ved debatten. For i et rom hvor alle er enige, er det en overhengende sjanse for at ingen egentlig helt har skjønt det – en selv iberegnet.
DET ER KANSKJE på sin plass å etterlyse mer uenighet i filmkritikk og filmsamtaler, og spesielt når det kommer til norske filmer, som i stor grad vurderes med to av terningens seks sider – 4 eller 5 – men hva skulle en savne under den forfriskende presise og edruelige oppsummeringen av filmåret 2014 på Litteraturhuset? En troller som hevdet at musikalen Ta meg med! var årets beste film? En motstrømsfetisjist som forsøkte å egge Blind-tilhengerne til høygaffelmodus med et utsagn om «form uten innhold»? Eller en nyfrelst student i filmanalyse som ivret etter å diskutere hvordan Død snø 2 egentlig er en glitrende behandling av frykten for den russiske bjørnen og hvordan Doktor Proktors prompepulver er en manifestasjon av utdaterte kjønnsroller?
Clik here to view.
STILLE RUNDT BARNEFILMENE: Atle Antonsen i «Doktor Proktors prompepulver». Foto: Pressebilde
Svarene er ja, ja og ja takk. Det er nemlig noe dypt foruroligende med den altoverskyggende konsensusen. At mange kloke hoder tenker det samme, er ikke nødvendigvis et godt tegn. Stor enighet og få innsigelser kan vel så mye signalisere fastgrodde tankemønstre og et ferdigpuslet smaksparadigme.
Heri lå også det problematiske ved debatten. For i et rom hvor alle er enige, er det en overhengende sjanse for at ingen egentlig helt har skjønt det – en selv iberegnet.
Kan filmmediets mest hengivne tilhengere tillate seg å være så enige om det norske filmåret 2014 som paneldebatten på Litteraturhuset i det store og det hele ga uttrykk for? Min påstand er at enhver kritisk filmtitter bør føle en trang til å protestere idet enigheten blir for stor, en trang til å lete etter selv de minste mangler og svakheter ved diskursen – ja, en trang til å problematisere selv de mest åpenbare «sannheter».
Hvor enn subjektiv og lettvint en slik innfallsvinkel måtte fremstå, kan dette meget godt være den mest presise måten å vurdere det norske filmåret på: Hva husker man?
HELDIGVIS DUKKET DET hos denne filmredaktøren etter hvert opp en gnagende lyst til å påpeke en mangel. Jeg bet meg merke i at filmkritikernes representant i panelet, Dagsavisens Mode Steinkjer, tok utgangspunkt i hvilke filmer som virkelig hadde satt spor i minnet i fjor. Hvor enn subjektiv og lettvint en slik innfallsvinkel måtte fremstå, kan dette meget godt være den mest presise måten å vurdere det norske filmåret på: Hva husker man? Og underforstått: Har man glemt filmen, var den ikke god nok.
Clik here to view.
MONOLOG: Andrea Bræin Hovig i «Det er meg du vil ha». Foto: Pressebilde
Da jeg selv inntok den steinkjerske innfallsvinkel, dukket flere av de samme titlene opp som panelet allerede hadde nevnt – Mot naturen, Natt til 17., Det er meg du vil ha og Blind – men filmen som for alvor hamret seg fast i minnet i fjor var en annen. Derfor – for å etterleve mine egne ord og komme med mitt forsinkede bidrag til å dyrke uenigheten – vil jeg her understreke at ingen av de ovennevnte står igjen som fjorårsfavoritt i min bok. Det er det Brev til kongen som gjør, noe jeg begrunner temmelig utførlig i anmeldelsen Kjære regissør, her er et brev fra din kritiker, som jeg skamløst gjengir et utdrag fra her:
Kjære Hisham,
Her på Tellus er vi belemret med mang en filmskaper som mangler sjel. Mang en gang har jeg latt meg imponere over hvor abnorme mengder likegyldighet enkelte evner å mane frem på bare halvannen time. Trøsten er at vi også har et knippe filmskapere med sjel, fandenivoldske og sultne entusiaster som er historiefortellere fordi noe er i flammer på innsida. Det er kanskje halvdrøyt å påstå at man kan føle inderligheten til en regissør gjennom filmen hans eller hennes – men det kan man. Jeg tenkte det da jeg ganske nylig så Før snøen faller, og jeg tenkte det igjen da jeg slukte Brev til kongen i forgårs, at “Fy faen. Her er noe i flammer.”
Som et apropos til inderligheten: Takk for at du forteller en historie som er noe, og som har et tydelig “ingen andre kunne funnet på dette”-stempel. Eller, man kan jo spekulere: Finnes det kanskje flere som brenner inne med en flettverksberetning om en busslast asylsøkere som får dagspermisjon for å besøke Tigerstaden, hvor hver enkelt har store planer som spenner fra dating til hevndrap til kampsport-jobbsøking til forsøksvis lønningsdag – ja, for ikke å nevne 83 år gamle Mirza, som er i byen for å levere brev til kongens labb? Man kan som sagt spekulere, men det blir jo fryktelig tøysete.
Spør du meg, bør Brev til kongen stå øverst på enhver liste over «norske filmer som gikk meg hus forbi i 2014»
OG HER ANKOMMER jeg endelig mitt lille sluttpoeng. I panelet var det nemlig skuffende liten vilje til å snakke om Brev til kongen, foruten å nevne at det også var en vellykket film og at joda, den representerte et annerledes blikk på hovedstaden vår enn vi er vant til å få servert. Akademikernes representant i panelet, Ingvild Bjerkeland, gjorde et forbilledlig forsøk på å løfte den frem i samtalen, men hun fikk minimal respons, så jeg avsto fra å forsøke selv også – noe jeg angrer på i skrivende stund – men det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan løfte labben i etterkant og svinge den digitale pennen for å gjøre opp for det tapte*.
Spør du meg, bør Brev til kongen stå øverst på enhver liste over «norske filmer som gikk meg hus forbi i 2014» (en liste jeg antar henger på samtlige kjøleskap i de tusen hjem?), men før gjerne også opp Blind, Det er meg du vil ha og Mot naturen — med mindre du tilhører de 0,05-0,5 prosentene av befolkningen som har vært på kino og sett disse filmene. I så tilfelle står du fritt til å la kjøleskapet være i fred.
Clik here to view.
ANBEFALT: Ali Bag Salimi i «Brev til kongen». Foto: Pressebilde
DAGEN ETTER DEBATTEN oppdaget jeg at Brev til kongen var til salgs for 49,50 på Platekompaniet på Byporten, og om vi ikke levde i strømmetjenestenes kostnadseffektive æra, ville noen og enhver med fornuften i behold beskrevet dette som et varp av dimensjoner, så i håp om at jeg kan ha et snev av påvirkningskraft overfor enkelte forhistoriske, filmtittende sjeler der ute som stadig samler på fysisk film (!) i likhet med undertegnede, henviser jeg til den fysiske filmens høyborg på Byporten eller eventuelle andre kompanier som fører plater i din umiddelbare nærhet.
Så håper jeg vi kan komme til uenighet.
* Det kan selvsagt tenkes at flere enn undertegnede valgte den imponerende passive metoden det er å ta med seg uenigheten hjem og formulere den i en Facebook-status som senere ender i en større kommentar. I så tilfelle er det håp for uenigheten og temperaturen i filmdiskusjonen – den må simpelthen lokkes ut av hiet.
The post Kommentar: SÅ enige kan vi ikke tillate oss å være om det norske filmåret 2014 appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.