– Man ser utrolig mye yngre ut med bolleklipp og for store votter, sier skuespiller Berg Jåtten.
«La den rette komme inn» handler om mobbeofferet Oskar og vampyren Eli, begge 12 år gamle, og kommer fra oppveksten og fantasien til John Ajvide Lindqvist. Den har trollbundet både som bok og film; først svensk og deretter en Hollywood-remake. På Rogaland Teater lå både story og visuelle virkemidler tett opp mot filmen.
– Mordene i stykket er brutale, det jeg liker så godt med denne historien er at disse drapene ikke skjer for å være skumle eller ekle, som på mange splatter-grøssere og lignende. Drapene må til for at Eli skal få mat. De er realistiske, og ganske ekle, men veldig rett med tanke på historien. Hvem skal man ta, hvordan få mest blod, og hvordan lage minst mulig oppstyr? Det er en del av forestillingen, men jeg liker at disse grøsserelementene ikke blir brukt kun for å sjokkere eller å skremme. Da tror jeg ikke at de hadde vært like effektive. Denne historien har jo ingen «fornuftig» moral, sier Berg Jåtten.
– Vi tenker jo «lar dette seg gjøre? Skal en vampyr få lov å leve så må den jo fikse seg? Eller er det ok?». Jeg har jo tenkt «det må jo finnes en bedre løsning» enn å drepe folk. Blodbank eller noe?
Outsideren fra Åmøy
«La den rette komme inn» leverte verken sixpacs, Team Jacob eller Team Edward, men istedenfor en nedpå, dyster og mørk historie om et fint vennskap mellom to outsidere. En rolle Berg Jåtten også kjenner fra utenom scenen. Oppvokst på Vestre Åmøy på Rennesøy var det overraskende å bytte vekk fotball om sommeren og håndball om vinteren med barneteater i Stavanger.
– Jeg kjenner meg igjen i å vokse opp og være annerledes. Jeg meldte meg inn i barneteateret da jeg var 13, og kjente at dette var skummelt, men veldig kjekt. Jeg fikk den følelsen av at «her vil jeg være». Å drive med teater var uvanlig for mange i hjemtraktene.
Clik here to view.
Fra forestillingen «La den rette komme inn». Foto: Stig Håvard Dirdal
Med en far som jobber i oljå satt familien kursen til Oman da Kristian var 16, og han tok videregående i det muslimske landet. For en fargeklatt fra Rennesøy ble kontrastene store og spennende.
– I begynnelsen var det hardt. Jeg var ikke akkurat så god i engelsk som jeg trodde. I tillegg er det hardt å begynne helt på nytt når du er 16. Nye venner, rutiner, kulturforskjeller, språk. Det å bo utenlands er en utfordring, og jeg har blitt prega av det. Jeg er heldig som har fått bodd i et konservativt muslimsk land langt ifra slik de blir framstilt i media. Når folk tør å sammenligne ekstremister med muslimer så er jeg veldig raskt ute med å forsvare de. Jeg er så glad for å ha fått oppleve et fredelig Midtøsten. Det er ikke alltid slik som folk beskriver som på Gaza-stripen.
Fra Oman gikk turen til hovedrolle i «Jungelboken» på Rogaland Teater, før Berg Jåtten satt seg på flyet til New York for å studere skuespill.
– Deretter har det blitt litt fram og tilbake mellom New York og Stavanger, her har jeg spilt en ny runde med «Jungelboken», barneteater på Hindal Gård, og jeg spilte i Black Rider i fjor. I New York jobber jeg med et teaterkompani på frivillig basis. Det er vanskeligere å leve av skuespill der; det er en klisjé, men du er servitør eller bartender utenom. Sånn er det bare. Jeg tror at alle som er i New York har et ambivalent forhold til byen. Noen ganger hater jeg den, noen ganger elsker jeg den. Går det bra der så går det sykt bra, og går det dårlig så vil jeg bare hjem. Men det er veien jeg har valgt å gå. Mye granskning av seg selv kan være tøft i en by der du er bitteliten.
Den sterkeste rett
På scenen i «La den rette komme inn» åpnet Berg Jåtten seg helt opp og lette etter noe svakt inni seg, noe ekte.
– Jeg må prøve å finne ut hvem denne gutten er. Han er jo bare et barn. For det første er det kjempevanskelig å ikke gjøre en karikatur av et barn. Det er en ekstremt tøff alder å spille. Da jeg var like gammel som han hadde jeg akkurat begynt på barneteateret her. Jeg trodde jeg begynte å ha roen, men jeg hadde jo ikke det. Oskar er nødt å passe på seg selv siden foreldrene ikke er der for ham.
Clik here to view.
Fra forestillingen «La den rette komme inn». Foto: Stig Håvard Dirdal
I et dårlig øyeblikk tar mobbeofferet selv mobberrollen, mot snodige Kurt i godtebutikken.
– Jeg tror at et mobbeoffer opparbeider seg en forsvarsmekanisme, der man tåler mye fælt men til gjengjeld holder inne utrolig mye sinne og frustrasjon. Da oppstår en viss trang til å finne noen enda svakere å la dette gå utover. Det er jo nettopp dette som er så trist og fælt med mobbing; De som blir mobbet har en trang til å fremstå sterke i de få situasjonene de har muligheten til det, som fører til mer mobbing.
Forestillingen var satt til åttitallets drabantby. Scenografien snakker om uendelighet, et mønster som ikke er laget for å komme seg ut av. Likevel fant Oskar noe i seg som fant veien vekk.
– Oscar og Eli har til felles at de er isolerte, ensomme og ikke passer inn. På helt forskjellige måter, kanskje, men det er nettopp denne ensomheten som gjør at de finner hverandre og knytter så sterke bånd. Oskar kommer seg ut av denne uendelige grå verdenen ved at nettopp noen andre kommer inn og redder ham, men også at denne andre, altså Eli, lar han redde henne også. Men jeg må også si at det ligger et slags spørsmålstegn i avslutningen på dette stykket også. Er det egentlig en lykkelig slutt…? Det er så mange tanker og spørsmål rundt dette stykket som jeg fremdeles ikke vet svarene på som gjør denne historien så utrolig spennende.
The post Kristian Berg Jåtten: – Jeg kjenner meg igjen i å vokse opp og være annerledes appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.