Det handler om å bruke tid på noe jeg kan stå inne for, noe jeg er fornøyd med selv.
DEN SOM VENTER … I fjor, på denne tiden, møtte vi Chris Holm, som akkurat da var aktuell med sin solodebut. Chris er en framifrå musiker, både på egne bein og som en del av popensemblet Young Dreams, for ikke å snakke om hans kvaliteter på fotballbanen, men la oss come clean: Vi hadde også et vikarierende motiv da vi intervjuet Holm. Han og Alexander von Mehren er nemlig barndomskompiser[note1], og slu som vi er tenkte vi å fritte ut Chris for litt innsideinformasjon. Hva skjer med plata til Alexander? Hvordan ligger han an? Kommer den snart?
Eller vent. Egentlig formulerte vi oss vel egentlig slik: Hvor i helvete lang tid er det mulig å bruke på å ferdigstille den jævla plata?
NATT&DAG har nemlig gledet seg til Alexander von Mehren sin solodebut i noe sånt som seks–syv år nå, helt siden vi oppdaget myspace-siden hans en gang på midten av 00-tallet. Riktig seriøs ble forelskelsen etter konserten han holdt på Landmark i 2009, altså for fire føkkings år siden. Suget etter mer startet for alvor der. Mehrens kunstlete “bibliotekmusikk” med innslag av fransk chambre pop og italiensk filmscore; hans prunkløse og hjemmeavlede omgang med NATT&DAG-helter som High Llamas og Stereolab[2], alt sammen orkestrert i et både yndig og storslagent lydbilde. Redaksjonen var solgt.
SÅ SE FOR deg lettelsen vår da Chris Holm lovte at nå var skiva “straks klar”. “Senest i høst”, presiserte han, og la til at Tortoise-medlem og Jim O’Rourke-assosiert John McEntire sto for miksingen, noe som bare vakte ytterligere åtgaum på NATT&DAG-kontoret. Vel, høsten kom og løfter ble brutt. Ingenting skjedde. Det hendte vi så Alexander på Platekompaniet, der han skjøtter sin dagjobb, men vi lot være å plage ham. Hele greia er vel skrinlagt, tenkte vi. Det er dyrt å gi ut plater, og han har kanskje fått en familie å fø på, hva vet vel vi? Han er vel rundt tretti blitt? Høst ble vinter ble vår. Ute regnet det, vi resignerte og fant frem de gamle High Llamas-skivene våre (som skandaløst nok ikke er på Wimp og Spotify).
Så plutselig en solfylt dag i mai snek en epost seg forbi spamfilteret vårt. SINGELPREMIERE: Alexander von Mehren – “La Chanson de Douche”. LP-en, Aéropop, kommer i august, leste vi videre. Hosianna! Og vi som trodde alt håp var ute! Via facebook sendte vi sporenstreks en intervjuforespørsel til Alexander.
Tidspunktet var visst uheldig. “Det er en avsluttende semesteroppgave i en bachelorgrad i norsk som andrespråk, og jeg skriver i hovedsak om idiolekten til den tsjetsjenskfødte informanten ’Olga’ som jeg knytter opp mot teorier om identitet og motivasjon samt utviklingsnivåer for andrespråkslæring.”
Tsjetsjenskfødte Olga? Det var som pokker! Men et par uker senere passet det visst bedre, og her sitter vi, på Landmark og venter. Alexander kommer inn, henter to glass vann (“vil du også ha ett?”) og legger fra seg den trikolorfargede lua han alltid går rundt med.[3] Det er ikke til å unngå å legge merke til at han har fått noen grå hår siden sist. Tenkte vi det ikke. Denne omstendelige prosessen – “production hell”, som de sier i Hollywood – har kanskje plaget hovedpersonen aller mest.
SÅ FEIL KAN man ta. Alexander vil ikke engang godta premisset.
– Jeg synes ikke det har gått så lang tid, jeg.
Nei vel?
– Synes det der er litt overdrevet. Greia er … de eldste innspillingene er vel fra … 2005. Og så begynte jeg for fullt å spille inn i 2006. Da tok jeg permisjon fra universitetsstudiene. Så pågikk den innspillingen i 2007, 2008 og 2009. Og litt i 2010. Så mikset jeg albumet i 2010, på sommeren. Så gjorde jeg en del justeringer etter det. Og nå er plata klar. Så det er jo egentlig ikke så lang tid.
Eh, jo. Det er jo det.
– Spørs hva du sammenligner med.
Her sammenligner vi med andre plateproduksjoner. Ikke … prosjekteringen av bybanen.
– Men hva er vanlig? Jeg tenkte iallfall aldri noe over det, følte aldri på noe tidspress. Prosesser tar jo tid. Og jeg har vært gjennom alle de jeg må gjennom. Miksing. Revisjon av miksing. Mastring. Revisjon av mastring. OK, noe av det der tok litt lang tid.
Aha! Han innrømmer det!
– Det som også tar tid og plunder er å synkronisere almanakken med produsentene. Finne tidspunkt der det passer for begge. I tillegg er det å faktisk høre gjennom og vurdere de forskjellige miksene et arbeid jeg brukte mye tid på. Pluss at jeg har traktert de fleste instrumentene selv og ikke har hatt noen annen dynamikk enn min egen å teste ideene mot. Men i retrospekt er jeg glad for all tiden jeg har lagt ned. Bare så det er klart.
Men dennes sendrektigheten betyr også at alle låtideene skriver seg fra typ 2005?
– Noen er eldre òg. 2001 tror jeg de første ideene er fra.
Nettopp. Det betyr altså at du i 2013 er i en situasjon der du gir ut låter som er mer enn ti år gamle. Blir du ikke gal av å gå inne med disse i så lang tid? Høres ut som tidenes forstoppelse?
– Vel, noen låter er fra så sent som 2010. Og jeg har jobbet med nyere ting parallelt. Men uansett, det er ikke slik jeg ser på det. For meg handler det om å bygge låter, om å jobbe dem frem. For meg har det alltid vært essensen: det å jobbe med arrangement, låtstrukturer, orkestrering. Det er det det handler om. Prosessen, ikke albumet. Det tar tid, men denne samlingen med låter er veldig representativ for det jeg ønsker å uttrykke – i dag. Men klart, det er ikke akkurat noe bærekraftig prosjekt dette her. Det er bare rød tall i budsjettene, for å si det slik. Men det er jo ikke det det handler om. Det handler om å bruke tid på noe jeg kan stå inne for, noe jeg er fornøyd med selv.
Denne viljen til å ta seg god tid; til å jobbe omstendelig og saktmodig mot fjerne tidshorisonter. Ligger det en kritikk av vår tids hastighetskrav her?
– Nei, det trenger ikke være lite gjennomtenkt selv om det går fort. Noe passer best til å gjøres spontant og impulsivt. For min del handlet det bare om å ta konsekvensen av at musikken min dreier seg om masse detaljer og kompliserte arrangement.
Men nå skal du avreagere med å lage en punkplate på én uke?
– Har tenkt på faktisk. Som konsept. Lage et album på to uker. Spille inn de første tolv dagene. Så mikse de to siste. Men ikke punk, da. Fortsatt library music. Espen Horne[4] introduserte meg for ideen om at det kommer mye bra ut av å sette seg ned ved instrumentene, skru på opptaket og bare improvisere frem ideer uten å tenke seg så mye om. Jeg har hatt noen dager hvor jeg har tenkt sånn, dager hvor jeg har innvilget meg selv små dagsprosjektet. Så jeg har en del sånn materiale liggende også.
Ting kan bearbeides i hjel. Dette er jo en velkjent problemstilling i kunsten. Tesen går omtrent slik: Kunsten er en delikat kolibri som ikke må dresseres for mye. Stor kunst kommer i rykk og napp, som små raptuser og kan ikke styres. Kolliderer ikke dette med din mer tålmodige og prosessbaserte tilnærming?
– Det er ikke noe som har bekymret meg. Dessuten, konsertvirksomheten har gitt utløp for spontaniteten i meg. Om mange av ideene dukker jo spontant opp, selv om bearbeidelsen tar tid. Det kan være en akkordrekke som hopper inn i bevisstheten. Eller en melodilinje som plutselig melder seg. Det var slik den første singelen ble til. Jeg var i dusjen, og hadde fått for meg at jeg ville lage en låt som var gøy å synge. Så begynte jeg å synge på tøysefransk. Det passet, liksom. Etterpå satte jeg meg ned ved pianoet og arbeidet frem en akkordrekke. Men det ble for teit med tøysefransk, og jeg kan bare noen få fraser, så jeg kontaktet mora til en jeg kjenner som er fransklærer og fortalte henne hva jeg ville si.
Og det var?
– Den handler om … hva skal jeg si, hvordan kontekst påvirker persepsjon. Det er en idé fra fargelæren. Om du har et skjema med masse farger, blir persepsjonen av de enkelte fargene farget av de andre som er rundt. Det handler om hvordan vi oppfatter og kategoriserer virkeligheten. Jeg er jo opptatt av flerspråklighet, som du kanskje skjønner. Det er masse kognitive psykologiske fordeler ved å være flerspråklig. Masse! Det er jo dette jeg studerer, og det var litt det jeg ville formidle. Jeg vet ikke. Men jeg er i hvert fall veldig interessert i språk. Farslekten min kom fra Lübeck 1600-tallet. Det har kanskje noe med det å gjøre.
Men du, kommer du til å sette på plata di på Platekompaniet for å pushe noen ekstra eksemplarer?
– Haha. Eh, nei. Jeg er altfor anstendig til det. Men … det kan jo hende at noen av kollegene mine gjør det.
“Aéropop” er spilt inn i Alexander sitt eget studio[5] og med musikalske bidrag fra medlemmer av blant andre The High Llamas, Tortoise og Jaga Jazzist. Albumet er mikset av John McEntire fra Tortoise og von Mehren i Soma Electronic Music Studios i Chicago, og mastret av Steve Rooke og von Mehren i Abbey Road Studios i London. LP-en slippes i august. www.vonmehren.com
[note1] Begge er fra Hop. Landmark het forresten Holms tidligere (før det het Villa Amorini og deretter bare Amorini), og det var henholdsvis bestefaren og faren til Chris som i tur og orden drev utestedet, noe som betydde at Alexander og Chris kunne henge der på nittitallet selv om de var bare ti år gamle. Chris spiller for øvrig i livebandet til Alexander.
[2] Alexander forteller at han også i sin tid var superfan av Kula Shaker (!). Her kan vi bare bemerke at denne tildragelsen heldigvis ikke har funnet veien til hans egen musikk. Mer tillitsvekkende er det at han omtaler Dungen som “et av de mest stabile bandene på 2000-tallet”, selv om han omtaler deres konsert på Hulen her forleden som “absurd”, “snål” og “ufokusert”.
[3] Klokkeremmen hans er også trikolorfarget. Det samme er coverarten. Også synger han tidvis på fransk. Hva er greia? “Ingen greie”, bedyrer han, “bare liker fargene”.
[4] Mr. Jassbox himself, jou. anm.
[5]“Få med at albumet er spilt inn i mitt eget studio. Er glad det ikke er andres studiotid – og tålmodighet – jeg har brukt opp på dette!”