Nella Tempesta
Motus
Regi og idé: Enrico Casagrande og Daniela Nicolò.
Med: Silvia Calderoni, Glen Çaçi, Ilenia Caleo, Fortunato Leccese og Paola Stella Minni.
Regiassistent og oversettelse: Nerina Cocchi.
Teknisk regi og lyd: Andrea Gallo.
Moving-head design: Alessio Spirli.
Organisasjon og produksjon: Elisa Bartolucci, Valentina Zangari, Sandra Angelini og Lisa Gilardino.
Anmeldelsen er basert på forestillingen 26. mars. Nella Tempesta vises også i kveld, 27. mars. Forestillingen er en del av Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box Teater
Da Motus gjestet Oslo Internasjonale Teaterfestival i 2012, var det med forestillingen TOO LATE! (antigone) contest #2. Med sine enkle – men særegne og utrolig effektive – virkemidler, iscenesatte det italienske kompaniet Sofokles’ drama Antigone på en så interessant måte at undertegnede kom for å se forestillingen hele tre ganger. Behovet for å returnere til Black Box teater for å se deres Nella Tempesta flere ganger, er dessverre mer begrenset. Men at denne forestillingen ikke treffer like godt, er definitivt ikke ensbetydende med at det ikke anbefales våre lesere å ta turen til teateret i Marstrandgata i kveld.
Også Nella Tempesta er basert på en klassiker, nærmere bestemt William Shakespeares Stormen. Men snarere enn å gjøre seg selv til middel for å presentere Shakespeares dramatikk, bruker Motus Shakespeare som middel til å belyse flyktningproblematikk i et kriserammet Europa. Plottet i Stormen, og da spesielt forholdet mellom den avsatte hertugen Prospero og hans slave Caliban, fungerer mest som bakteppe for å belyse de problematiske maktforholdene som preger den internasjonale asylpolitikken i dag. Vi er på forhånd bedt om å ta med oss rene pledd som i etterkant skal doneres til Folk er folk, vi blir vist videoer fra båtforliste flytkninger og lydklipp fra intervjuer med nyankomne asylsøkere.
Med fare for å høres i overkant kynisk ut, er jeg intuitivt skeptisk til «aktivistteater», og får ofte en ubehagelig mistanke om at kunstnernes motivasjon hovedsaklig ligger i et ønske om å unslippe følelsen av at de «kun» driver med kunst. På samme måte som de mest aggressivt politiske låtene til Michael Jackson (som forøvrig også vies plass i denne forestillingen) gjerne er de svakeste, blir det sjeldent godt teater av denne type eksplisitte forsøk på å påvirke sitt publikum. Med Nella Tempesta står Motus flere ganger i fare for å havne i Earth Song-fella, men holder seg heldigvis på beina. Det er mye takket være den hårfine balansen mellom politikk, humor og intense, sanselige virkemidler – som flytter fokus fra det emosjonelle til det intenst nærværende. Nella Tempesta er en tidvis sterk og gåsehudfremkallende forestilling, som likevel unngår å bli moralistisk empatiteater.
Mye av Motus’ verdi ligger som nevnt i deres særegne evne til å skape stor effekt hos tilskuerne gjennom enkle virkemidler. Dessverre sklir dette tidvis litt ut. Det blir litt mye (tilsynelatende) umotivert skriking og bråk, uten at det fremkaller stort annet enn et ønske om å holde meg for ørene.
Forestillingen frarådes også sterkt dersom du har epilepsi eller alvorlige nerveproblemer.
The post Hurtigkritikk: Unngår Earth Song-fella appeared first on NATT&DAG.