His own room
Cederqvist/Solberg – A Kiss Me Production
Idé, konsept og utøvere: Erika Cederqvist og Julie Solberg
Scenografi: Chandra Sen Jakobsson
Visuelt: Danjel Kang Yoon Nørregard
Regi: Maarten Lok.
Lys: Willemijn Ottevanger.
Co-produksjon: Black Box Teater.
Anmeldelsen er basert på forestillingen 19. mars. Spilles også i kveld klokken 18. Forestillingen er en del av Oslo Internasjonale teaterfestival på Black Box Teater i Oslo.
Jeg har såvidt fått satt meg til rette foran det store newage-aktige gulvmaleriet som utgjør forestillingens scenografi, før Julie Solberg og Erika Cederqvist kan fortelle oss at her er det bare å strekke ut beina, lene seg tilbake og forberede seg på å dele med gruppen – for jentene i A Kiss Me Production er her primært for å lytte. Jeg angrer umiddelbart på at jeg ikke satte meg ved nødutgangen, for newage-inspirert deleteater er virkelig det verste jeg vet, og jeg skulle gjerne ha gjort min exit allerede da. Men Solberg og Cederqvist er heldigvis ikke det minste interessert i å trekke på publikums erfaringer, og kjører snarere gjennom sitt gjennomregisserte opplegg uten noen nevneverdig publikumsinvolvering av den irriterende sorten. Det vil si, for min del hvertfall. Som lovet i forestillingsbeskrivelsen fokuserer forestillingen på den hvite, fornærmede mannen, og et par hvite (og muligens fornærmede) menn i salen blir stadig gjenstand for (uønsket) seksualisert oppmerksomhet. His own room er en tidvis morsom, tidvis smart forestilling, som både presenterer – og harselerer med – kjønnsstereotypier og feminisme. Det er unektelig veldig morsomt når de åpner forestillingen med å betrygge mennene i salen om at det i dette rommet er greit å identifisere seg som mann. Og det ér veldig, veldig gøy når de stiller seg i grove positurer, skrævende med rumpa mot salen, og får filmer og bilder av en aldrende Charlie Chaplin og andre gamle menn, prosjektert på kroppene sine. Men jevnt over fungerer forestillingen aller best når den er relativt subtil i sin poengtering: lettkledde kvinnekropper som deseksualiseres gjennom voldsomme, «maskuline» bevegelser, den flørtende, pågående og nedlatende tonen Solberg snakker til mennene i salen med, og den (antatt) velmente harseleringen med den mer mannevonde fraksjonen av feministbevegelsen.
Dessverre preges His own room i litt for stor grad av mindre subtil poengtering. Der jeg gode femten minutter inn i forestillingen hadde notert et stort pluss i notatblokka for Cederqvist/Solbergs elegante kjønnsrollereversering, så jeg meg senere tvunget til å stryke ut den vertikale streken i plusstegnet, i det elegant rollereversering ble til voldsom og fordummende rollereversering. Utrop som «YOU’VE BEEN SEXUALIZED, SIR!», etterfulgt av en voldsom slosskamp hvor Solberg må holde Cederqvist tilbake, fordi hun blir så kåt av de sexy jeansene til en mann på første rad at hun bare måååå voldta ham, tjener til lite annet enn å spolere det som i utgangspunktet var et godt poeng. Det er godt mulig at dét var poenget til A Kiss Me Production, men jeg finner det uansett ikke spesielt givende. His own room hadde også blitt en langt morsommere forestilling om de hadde spart seg for de eksplisitte vitsene. At Cederqvist, i en samtale om deres respektive fedre, begynner å gråte fordi… fordi… faren er laktoseintolerant, er så platt at jeg ble oppriktig lei meg på forestillingens vegne. At fetteren hennes led av patriarki, men nå har kommet over det fordi han begynte drikke, er tilsvarende. Det er synd, for His own room kunne på alle måter vært en utrolig god forestilling, hadde man bare tatt en aldri så liten vårsjau i virkemidlene.
The post Hurtigkritikk: Trenger en vårsjau appeared first on NATT&DAG.