Blurred Lines: Hvor går skillet mellom plagiat og hommage?

Herre fred, det blåser friskt på musikktoppene i USA om dagen! Pharrell Williams og Robin Thicke er dømt til å betale svimlende 60 millioner kroner i erstaning til Marvin Gaye Estate for å ha plagiert Gayes «Got To Give It Up» på megahiten «Blurred Lines». Det vil si nesten halvparten av det «Blurred Lines» angivelig skal ha cashet inn totalt (rundt 128 bananer, folkents!). Dommen, som har blitt anket, vil trolig ikke ha noe presedens for norske musikere – ennå – men den har saktens kastet kull på det intellektuelle tankegodstoget som tøffer gjennom det golde slettelandskapet vi liker å kalle norsk musikkliv.

For hvordan skiller man mellom guddommelig inspirasjon eller plagiat? Er kunsten egentlig fri? Og er opphavsrett bare en senkapitalistisk golem som setter breiflabbfoten i døra på kreativiteten og alle som forsøker kanalisere «that 70’s feel»? Erre lov å levva, eller? Robin Thicke, Pharrell Williams og T.I sa det ironisk nok kanskje best selv: her er det snakk om faretruende mye blurred lines.

Vi spurte et par kyndige hoder om hjelp for å få klarhet i saken:

Sigrid Hvidsten
Kulturkommentator i Dagbladet

 Fra et ikke-juridisk ståsted: hvor synes du grensen mellom hommage og plagiat går?

– For meg handler det både om bevisst kopiering og ubevisst kopiering, det er klart det hender at folk skriver låter som de ikke vet er kopier av låter de har hørt tidligere. Men da handler det som regel om melodi eller helt konkrete riff eller rytmer.

I dette tilfellet handler det, så vidt jeg har skjønt, mer om innpakning, følelse og generell «sound». Låtene høres like ut, men er det egentlig ikke. Derfor synes jeg det er oppsiktsvekkende og feilaktig at Pharell Williams og Robin Thicke ble dømt i denne saken. Hvem lar seg ikke inspirere av andres sound? Og hvis man ikke kan gjøre det, hva i huleste kan man gjøre da?

Gitt at vi går ut ifra at det faktisk er plagiat, hvorfor tror du den bemidlede duoen ikke bare kjøpte rettighetene til Gayes låt?

– Nå mener jeg at det ikke er plagiat, men det hadde i utgangspunktet ikke vært noe problem. Virker ikke som om Gaye-etterkommerne har noen problemer med å tillate samples, for eksempel.

Kan vi forvente oss lignende saker i Norge?

– Jeg håper strengt tatt at både norske og amerikanske musikere gir blanke i dommen og fortsetter å lage den musikken de ønsker å lage.

Tror du dommen er et horn i siden til «den frie kunsten»?

– Det er det som skal bli spennende å se. Men først blir det interessant å se hva som skjer nå som Williams og Thicke skal anke.

Martin Bjørnersen
Musikkjournalist i Klassekampen, DJ

Hvorfor er denne dommen så oppsiktsvekkende, og hvilke følger har den for andre musikere?

– Dommen er oppsiktsvekkende og vil ha følger for musikere fordi den radikalt forflytter grensene for hva som er plagiat.

Hvor går skillet mellom guddommelig inspirasjon og plagiat?

– Hvor grensen går i retten får du spørre en advokat eller noe om; denne saken viser jo hvor flytende dét er. Om du mener moralsk – behøver vi noen grense? Plagiat og guddommelig inspirasjon er ofte et og samme.

Kan vi forvente oss lignende saker i Norge?

– Heldigvis skaper ikke amerikanske dommer noen rettspresedens i Norge. Men det er klart, med tanke på popglobaliseringen må vel også nordmenn bli nødt til å holde kreativiteten under jævla stramme tøyler om denne blir stående. Tror ikke det, håper ikke det, bank i bordet!

Audun Vinger
Musikkjournalist i Dagens Næringsliv, DJ, tidligere redaktør for Vinduet

Hvorfor er denne dommen så oppsiktsvekkende, og hvilke følger har dommen for andre musikere?

– Det slo meg ikke før dommen kom hvor dramatisk det var, som default «holder jeg med» de små, glemte og gamle, og trodde jeg heiet på Gaye-familien. Musikere har blitt utnyttet siden tidenes morgen, men spesielt blues og soulartister fra 50 – 70-tallet har en stygg historie i så måte, og det gjelder selv «snille musikkelskere» som helgenaktige Ahmet Ertegun fra Atlantic records, som gjorde sine R&B-sangerinner fra femtitallet til gjeldsofre senere. Det hjalp jo heller ikke at låten er døv og Thicke likeså. Men denne abstrakte tolkningen av åndsverktyveri vil få konsekvenser om den blir stående. Hommage og sitering er en viktig del av kunsten, enten det er kreditert eller ei. Dette vil resultere i mer jobb, papirarbeid og andre hensyn som muligens kan forsårsake av vi får færre bra låter å høre på i fremtiden.

«Pharrell was just grooving in the studio». Søkt unnskyldning, eller tilforlatelig påstand?

– Det er en ren rip off, ikke noe å si på det. Men det går jo inn i Pharrells karakteristiske feel som produsent og musiker, han har jo alltid hatt et visst retroelement, selv på sitt mest futuristiske. Men det er rytmen og følelsen det blir gjort hommage til, ikke melodien. Det høres ut som Gaye, men det høres mest ut som den historiebevisste Pharrell som forsøker å opplyse de ignorante masser (mens han tjener penger og har det gøy).

«Alle vennene våre i musikken kommer til å gå konk», skrev du på Twitter. Tror du det er en reell sjanse for at dette kommer til å skje her også?

– Om det blir utdannet flere jurister og arrangert flere kurs i kulturelt entreprenørskap nå, kan vi sikkert det. Men det passer liksom ikke med den norske tenkemåten helt ennå. Men med fare for å høres ut som en kronikk: I en presset artistøkonomi hvor inntektstrømmen ikke alltid er pålitelig, vil man måtte se etter alternative måter å forvalte katalogen. Men: da blir det jo bare dritkjedelig og dårlige vibber og kronikk og seminar.

Vi ser til stadighet søksmål nå som går på gamle forhold. Mange artister har følt seg rævkjørt av bransjen, og det er mange bitre skjebner der ute, etter at hittene sluttet å materalisere seg og hverdagen viste sitt stygge åsyn. Spesielt amerikanere trenger penger til legeregninger, og vil garantert la seg inspirere av denne saken. Payback time – og mange taper på det

Ketil Ramberg
Advokat

Vi orker ikke lese finjussen, forklar oss fort hvordan opphavsrett fungerer!

– La oss bruke et innspilt stykke musikk som eksempel (vi forutsetter at bestanddelene i verket har såkalt verkshøyde): Teksten og musikken er beskyttet som et åndsverk. Utøverne på sangen, som jo ikke trenger å være de samme som låtskriver eller tekstforfatter, er beskyttet gjennom de såkalte nærstående rettighetene. Selve innspillingen, det som ofte blir kalt for masterrettigheten, innehas typisk av et plateselskap. Her ser man ofte en sammenblanding. Følger man den underliggende rettigheten, er det kanskje lettere å nøste opp i det hele. Som et eksempel fra denne saken var det sangen, ikke innspillingen, som var utgangspunktet for den vurdering retten skulle foreta. Etter norsk rett ville da spørsmålet ha vært hvorvidt etterligningen eller bearbeidelsen var så lik det originale verket at det ville utgjøre en krenkelse av de opphavsrettslig beskyttede elementene i originalverket. I Norge ville det spørsmålet blitt besvart av en dommer (eventuelt med fagkyndige meddommere). I USA er dette et faktisk spørsmål som besvares av en jury.

Kreativitet, kunst og kultur må være et vrient område for jus: blir det ikke veldig mye synsing og subjektivitet med i miksen?

– Synsing er det ikke rom for. Med det sagt vil nødvendigvis en inngrepsvurdering ha klare elementer av skjønnsutøvelse i seg, men der skiller ikke opphavsretten seg fra en rekke andre rettsområder. Skjønnsutøvelsen er konkret, så å bruke resultatet i denne saken i andre saker bærer fort galt av sted. En fare ved saker som dette, hvor det nok kan argumenteres godt for at skjønnsutøvelsen var feil, er at de blir stående som eksempler på at det kan være vanskelig å forutberegne egen rettsstilling. Det kan igjen gjøre at man lettere lar seg presse til dårlige forlik, og det er ikke en bra ting.

Når tipper en hommage over i plagiat?

– Enkelt sagt: Når hommagen ikke bare etterligner den underliggende idéen til verket, men også etterligner hvordan idéen har kommet til konkret uttrykk. Siden dommen er anket, er det vel ingen grunn til å være så bekymret som Bjørnersen. I alle fall ikke enda.

Er copyright-lovgivingen spikeren i kisten for «den frie kunsten»?

– Overhodet ikke. Den er vel snarere en forutsetning for at man kan leve av sin kunst. Uheldige utslag forandrer ikke det.

The post Blurred Lines: Hvor går skillet mellom plagiat og hommage? appeared first on NATT&DAG.