Hausts tredje album, NO – som var nominert til NATT&DAGs Osloprisen 2013 – markerte et musikalsk hamskifte for Notodden-bandet: NO var primitivt produsert og kjemisk fritt for alt som kan kalles metal. På Bodies, som ble sluppet fredag, har Haust beveget seg ytterligere vekk fra utgangspunktet, og blant slått seg sammen med en dansegruppe med det forvirrende navnet Haus. Hva er greia med det? Vi møtte vokalist Vebjørn Guttormsgaard Møllberg og bassist Henrik Øiestad Myrvold for å få svar.
«Turn me off, give me shame» og «The lonely soak of sweat and sperm is killing me» synges det. Er det for lite sex i punk?
Vebjørn: – Ikke nødvendigvis i punk, men i rock generelt handler det ofte om å stå på en scene og forgude seg selv, en «jeg er et sexsymbol»-aktig måte å tilnærme seg sex på. Vi har vært interessert i det motsatte, at man ydmyker seg selv ved å stå på en scene, at det nesten er en submissiv, sadistisk greie å spille i band. Det mest ekstreme eksempelet på det er jo GG Allin. Han voldtok masse folk og var dritkjip, men å smøre seg inn med sin egen avføring synes jeg er interessant. Det handler om å utslette seg selv. Som et punk-uttrykk synes jeg det er fint.
Sæd, svette og skam er også fint!
Vebjørn: – Det handler om å være dynket i egne kroppsvæsker. Den ensomme, monoseksuelle følelsen. At man kan bli litt fucka av det. Og da ønsker man seg kanskje noe annet, som kan være skam. Ikke at vi skammer oss over noe, men at vi kunne trengt litt skam. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke har vært opptatt av religion og sånne ting, men kanskje man da kan glemme å tenke på å være en “vanlig» person. Man bare lar seg selv gjøre alt.
LES OGSÅ: Låtpremiere på Haust – «Light»
I presseskrivet står det at dere har gitt dere i kast med “de mørke hjørnene av sent syttitall og tidlig åttitalls goth, black-wave og synth-era i møte med aggressiv 60-talls garage-rock og psych. Alt i samspill med bandets helt egne syretripper”. Har Haust blitt et syreband??
Henrik: – Står det det?! Haha!
Vebjørn: – Haha. Det handler mer om drømmer og euforiske opplevelser som ikke nødvendigvis har noe med rus å gjøre, men som kanskje indirekte har det. I mange av låtene er det ganske dårlig stemning, en slags feberdrømmende dagen derpå-feeling. Det er mer den tilnærmingen til noe psykedelisk enn det å faktisk trippe, mer hverdags-psykedelika. Ikke at vi er imot rus, men vi er ikke noe syreband.
«Jeg synes folk kan prøve ut selv hva slags rusmidler som passer til musikken»
Mer et dagen derpå, øl-band?
Henrik: – Haha, nei, faen, det er vi vertfall ikke!
Vebjørn: – Vi snakka om at Bodies er en “rødvin og hasj”-plate, men jeg vet ikke om dét stemmer heller. Haha. Jeg synes folk kan prøve ut selv hva slags rusmidler som passer til musikken.
LES OGSÅ: – Vi er drittlei anmeldere som ikke engang gidder å lese tekstene våre
Dere har alliert dere med samtidsdanserne i Haus – hva er tanken bak det samarbeidet?
Henrik: – Det er en videreføring av den kroppslige tematikken på skiva, i tillegg til at vi ville gjøre noe interessant som kan endre konsertopplevelsen.
Vebjørn: – Jeg synes ofte det kan være ganske kjedelig å se et band, veldig mange ser like ut på scenen. Jeg synes det er interessant å tenke litt bredere. The Fall gjorde noe lignende på 80-tallet, da de samarbeidet med ballettdanseren Michael Clark. Det blir et møtepunkt mellom to forskjellige uttrykk.
Henrik: – Haus kjører mer aerobic-estetikk enn ballett.
Vebjørn: – Det er nesten direkte tatt fra en Jane Fonda aerobic-greie. The Fall sammen med ballettdanser var veldig tydelig høykultur møter punk, som jeg synes det er kult at dette ikke er. Når det er aerobic blir det mer trashy, og det funker veldig bra til musikken.
«Mange som drar på Haust-konsert ville sikkert aldri dratt på Black Box og sett en danseforestilling»
LES OGSÅ: Ukas High Five: Haust
Dere er fra Notodden. Å spille konsert på Kunstnernes Hus sammen med samtidsdansere er vel så langt unna rånekultur det er mulig å komme? Det ultimate opprøret mot hjembyen?
Vebjørn: – Ja. For oss har det vært veldig viktig å aldri ende opp på Notodden.
Henrik: – Jeg er fra Nannestad, der er det også veldig sterk rånekultur. Det er forløsende å gjøre omtrent det stikk motsatte, gjøre noe de du har vokst opp rundt ikke har noe greie på og aldri kommer til å forstå, samtidig som du vet at du gjør noe kult.
Vebjørn: – Folk synes kanskje det er litt rart og ubehagelig. Man tar det som en selvfølge at vi er litt aggressive og bråkete, men sammen med Haus blir det ubehagelig på en annen måte. Ukonvensjonelt i en rockesammenheng. Mange som drar på Haust-konsert ville sikkert aldri dratt på Black Box og sett en danseforestilling, liksom.
Ut av okkuperte kjellere, inn i galleriet?
Henrik: – Det hadde vært digg å dra på turné uten at det er hodeskaller på alle plakatene, liksom. Jeg har aldri vært en metal-fyr, og kjenner meg ikke igjen i den greia. Når det er sagt, så er det kult å være et band som både kan spille på Kunstnernes Hus og en squat i Tyskland. Å ha et såpass bredt spenn synes jeg er fett.
The post Haust: – Det handler om å være dynket i egne kroppsvæsker appeared first on NATT&DAG.