ET UTESTED I Oslo er forvandlet til en neonfarget skog. Busker og greiner er plassert rundt om i lokalet. Fra taket henger selvlysende geometriske figurer. En søyle midt i lokalet er surret inn med bark og sopputvekster. Videosnutter av skogslandskap og intense farger som smelter inn i hverandre prosjekteres på veggene. På scenen, blant små grantrær, granbar og buskas står to DJ’s og pumper ut psykedelisk trance. Foran dem en euforisk dansende folkemengde. Det er selvlysende klær, selvlysende kroppsmaling, det er munkekapper og batikk, fingervanter og haremsbukser. En gravid kvinne med UV-maling i ansiktet her, en liten blond gutt med «Acid – just drop it»-tskjorte der. Alle har dreads.
Utenfor blinker sirener. Hvorfor får man ikke lenger bruke toalettet? Hvorfor er politiet her? Jeg stirrer spørrende inn i to svarte hull, pupiller store som Mikke Mus-ører. «Hvorfor tror du?!» Overbærende latter. Bare en sylsmal glipe av farge slipper til mellom det svarte og det hvite, som å ha to solformørkelser midt i trynet. Som å ha hai-øyne. Jeg er omringet av ekstatiske haier med dreads kledd i batikk. Verdens skumleste skapninger.
Bad-tripper jeg ikke nå gjør jeg det aldri.
PSYKEDELISK COMEBACK
Hvordan havnet jeg på psykedelisk rave? La oss spole noen uker tilbake i tid. En kompis anbefaler meg å prøve psykedelika, etter selv å ha hatt et revolusjonerende møte med fleinsopp. Opplevelsen gjorde ham til et bedre menneske, intet mindre. Dessuten er det mindre skadelig enn alkohol, sier han. Akademia er også begeistret. Etter å ha ligget brakk siden 60-tallet har forskning på LSD og psilocybin-sopp i medisinsk behandling fått en ny vår i USA. Resultatene er oppsiktsvekkende.
«En gang bad-trippa jeg så hardt at jeg besvimte av panikkangst. Fryktelig lærerikt.»
Her hjemme har tidligere sexarbeider Hege Grostad stått frem som bruker, forfatter Ingvar Ambjørnsen har snakket syras sak på Trygdekontoret på selveste NRK1, og det Oslo-baserte forskerparet Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs har publisert en forskningsrapport i «Journal of Psychopharmacy», som konkluderer med at psykedelika ikke er helseskadelig og derfor bør legaliseres.
Ble ikke folk gærne av LSD i gamledager? Kan man ikke bli fanget i en evig bad-trip? Eller verre: ende opp som hippie? Vi søkte svar hos forskere og brukere, og ikke minst – hos psykedelikaen selv.
«I LOVE PSYCHEDELICS & MDMA»
I hjørnet av en café sitter Hege Grostad. Et lyserosa hjerte. Inni hjertet står det skrevet «I love psychedelics & MDMA.» Det ene grammet med meksikansk cubensis-sopp hun spiste før hun kom gjør seg synlig i størrelsen på pupillene. I løpet av høsten har hun gått fra å debattere prostitusjonslovgivning, til å bli en profilert psykedelika-forkjemper. Sammen med forskerparet Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs har hun startet foreningen EmmaSofia, som har som mål å produsere MDMA og psykedelika til medisinsk bruk.
– Vi jobber også for legalisering av MDMA og psykedelika i hele verden, sier Grostad.
I høst begynte hun å arrangere festkonseptet «Bare Hyggelig», fester der MDMA og psykedelika er eneste tillatte rusmidler. Hit ble samfunnsdebattanter og andre offentlige personer invitert. Journalister og kommentatorer observerte nysgjerrig mens Grostad og gjestene drakk te og trippet på psykedelika.
– «Bare Hyggelig» er et konsept som jeg håper at vil branche ut. Hvem som helst kan arrangere «Bare Hyggelig», sier hun.
Reportasjen fortsetter under bildet.
Selv debuterte hun som psykedelika-bruker for første gang på den nederlandske psytrance-festivalen Inside the Vortex tidlig i høst. Nå tar hun psykedelika én gang i uka. De høyeste dosene har vært mest interessante, men også mest krevende, mener Grostad.
– De mest vanlige grunnene til at folk bruker psykedelika er for personlig utvikling og spirituell praksis. Man skal forlange og forvente respekt og forståelse fra venner og bekjente. Det handler om rett til å bestemme over sin egen bevissthet, sier hun.
– Jeg håper folk forstår at det ikke er farlig. Å ta en øl er mye mer skadelig enn å ta psykedelika. Det har hendt at folk har dødd rett etter at de har spist LSD, men det betyr jo ikke at de har dødd av det. Det hender jo folk dør rett etter at de har spist brokkoli, eller rett etter at de har drukket vann også, sier Grostad.
«Du føler deg ikke så jævlig narkis når du tilbereder te med honning og ingefær». Min personlige sjaman, som ikke er en sjaman i det hele tatt, men en ateist som har tatt på seg ansvaret for at min første psykedeliske opplevelse skal gå forsvarlig for seg, setter tekoppen på bordet foran meg. Den inneholder psilocybin fra 0.8 gram fleinsopp, selvplukket fra et hemmelig spot i Oppland. Det går en halvtime. Ingenting. En time. Sjamanen begynner å bli bekymret for underdosering. Veier opp et halvt gram til. Det smaker jord. «Hvis ikke dét gjør susen får du skrive sak om at det er deg det er noe gærent med!»
TILFELDIG LOVGIVNING
Sittende tilbakelent med armene i kors i foajeen på SV-fakultetet på Blindern, forteller Willy Pedersen at det er nokså tilfeldig at noen stoffer er ulovlige og andre ikke. Cannabis ble for eksempel «kuppet» inn på svartelista av en egyptisk delegat, på en konferanse som egentlig skulle regulere opiater og kokain på 1920-tallet. Psykedeliske stoffer led en lignende skjebne under FNs psykotropkonvensjon av 1971.
– I mange år har det vært ganske lang avstand mellom forskernes oppfatning av disse stoffene, og det politiske, strafferettslige systemets oppfatning av dem, sier han.
Befolkningens forhold til rusmidlene føyer seg etter lovgivningen.
«LSD forbindes med mentalsykehus, tvangstrøyer og galskap.»
– Vi har studier over mange tiår som viser at nordmenn mener at illegale stoffer er mye farligere enn tobakk og alkohol. Hvis jeg skal tippe vil nok folk flest rangere LSD helt der opp med heroin, sier Pedersen.
Han tror skepsisen henger sammen med at stoffet på 50- og 60-tallet ble eksperimentert med i behandling av mentale lidelser. LSD forbindes med mentalsykehus, tvangstrøyer og galskap. Pasienter som aldri ble seg selv igjen, fanget i en evigvarende bad-trip.
– Generelt har det nok vært en oppfatning om at psykedelika kødder med det psykiske, for å si det sånn.
Sjamanen er så klok. Alt han sier er sjokkerende interessant. Selv har jeg problemer med å formulere meg. Hjernen produserer en ny type tanker, det er uvant for tunga, den henger ikke med, er for treig. Det er frustrerende å ikke klare å uttrykke seg. På forhånd har vi blitt enige om at hvis man ønsker ro og stillet, så holder man én finger opp i været. Jeg hever IS-fingeren. Nå skal det mediteres.
Aphex Twins Selected Ambient Works Volume II på anlegget, øynene lukket. «Ta meg med, ta meg med, ta meg med». Jeg prøver å kvitte meg med selvbevisstheten, uten hell. I stedet setter Sjamanen på Beatles-tegnefilmen Yellow Submarine. «Trippe-filmen over alle trippe-filmer», ifølge Sjamanen. Den hadde ikke trengt å være så sinnssykt trippy, konseptet tegnefilm er overveldende nok i seg selv. «It’s all too much for me to take», synger George Harrison.
EN UTDØENDE RASE
– De fleste av dem som eksperimenterte med LSD-behandling er døde.
Svein Haugsgjerd var en ledende psykoanalytiker ved Gaustad sykehus. I boken Nytt perspektiv på psykiatrien fra 1971 skildrer han sin egen LSD-tripp. Kanskje han kan fortelle hva som skjedde på Gaustad i disse eksperimentelle syredager.
Hvem drev med dette?
– Det var en brite, Kobb, som var ivrig talsmann for LSD i terapi, men han døde nettopp. Så var det en annen brite som het Robert Priddy, men jeg vet ikke om han lever lenger han heller. Så hvem i alle dager kan vite noe om akkurat det …
Høres ut som en utdøende rase?
– Ja … Jo, jo, jo! En som kanskje vet noe om det heter så mye som … Skal vi se, han heter det samme som en gate her på Frogner. Per Harbitz! Han kan du prøve.
Harbitz svarer, men presiserer at han har tatt form som en telefonsvarer. Etter en lang runde med telefonsvarere, 22-numre og feiloppringninger, plukker noen fra gamledager endelig opp røret. Det er Joar Tranøy, LSD-behandlingens fremste kritiker.
«Det vil være positivt for folkehelsen å erstatte alkohol med MDMA og psykedelika.»
– Jeg har ikke noe tall på det, men det er mange av dem som sa seg villige til å bruke LSD i forbindelse med psykoterapi som det ikke gikk så bra med, for å si det mildt, sier Tranøy.
Hva skjedde med dem?
– Det var noen få som tok livet sitt, tror jeg. Jeg var interessert i lobotomisaken, og i kjølvannet av det ble jeg på begynnelsen av 90-tallet oppringt av enkeltpersoner som hadde fått et dårlig liv, og som mente det skyldtes feilbehandling. Blant dem var det en del, ikke rent få faktisk, tidligere LSD-pasienter.
Hvordan type skade hadde de?
– De gjenopplevde mareritt, og det som litt flåsete kan kalles flashbacks. De hadde ikke fått noe mindre angst, men heller mer angst. Det var sikkert et variert utfall, men de jeg snakket med hadde problemer med ensomhet og å ha kontakt med andre. Kort sagt slet de psykisk, for å bruke et hverdagslig begrep.
«Jeg får en melding av en kompis: ‘Jeg vet ikke hvem jeg er’. Vet JEG hvem jeg er? Jeg dedikerer de neste tre timene til spørsmålet.»
Det har ikke lykkes NATT&DAG å komme i kontakt med pasienter som ble utsatt for LSD-behandling på den tiden, men flere har stått frem offentlig ved tidligere anledninger. Kun én har fått erstatning fra staten. Gjennomgående er det vanskelig å avgjøre om det var LSD-behandlingen som gjorde dem syke.
Alene i den selvlysende skogen. Sjamanen har dreads-fobi og nektet å bli med. Ga meg en papirbit med et bilde av Albert Hofmann på, mannen som i 1938 fremstilte LSD, og sendte meg alene ut i natten. Alene blant haiene. Hege Grostad har tatt trippel dose LSD. Jeg føler meg ikke hjemme.
DATA FRA OVER 135.000 AMERIKANERE
Forskeren som vil bringe psykedelika tilbake i medisinen heter Pål-Ørjan Johansen. Han har mye å gjøre om dagen. Den nye forskningsrapporten til han og kona Teri Krebs, stipendiat ved institutt for nevromedisin på NTNU, har fått mye oppmerksomhet. Johansen titter unnskyldende over brillene som bæres langt nede på nesa, ikke ulikt Boris Grishenko fra James Bond-filmen Golden Eye. Han beklager at han er sen, han var nødt til å prioritere New York Times, som vurderer å sende en journalist til Oslo for å intervjue ham. Om noen få dager skal forskningsrapporten «Psychedelics not linked to mental health problems or suicidal behavior: A population study» publiseres. Sammen med Krebs har han analysert data fra intervjuer med over 135.000 amerikanere, hvorav over 19.000 har brukt psykedelika.
Kan man få badtrips på psykedelika?
– Ja, det kan du. Du kan bli redd og forvirra, og det går over når effekten går ut. Vi analyserer nå data fra 2 millioner emergency room visits i USA, og har sammenlignet hvor mange som henvender seg til akuttmottak blant dem som bruker psykedelika og dem som ikke bruker det. Resultatene tyder på at det ikke er høyere sannsynlighet for legevaktbesøk og akuttmottakbesøk når du bruker psykedelika, som når du spiller fotballkamp eller er hjemme, sier Johansen.
Kan man ikke ta for mye?
– Nei, overdoser forekommer så å si ikke.
2000 mikrogram med LSD – ikke for mye?
– Altså, 20 doser med LSD? Folk har en naturlig respekt for psykedelika, så det vil være ekstremt uvanlig. Du ville nok få en utfordrende og skremmende opplevelse, men det er ikke farlig å bli redd.
Er det for alle?
– Folk som har alvorlige psykiske lidelser bør være varsomme med alle aktiviteter som kan være stressende. Det er ikke min oppgave å fortelle folk hva de skal gjøre. Jeg kan bidra med å gi balansert informasjon om effekt og risikoprofil, og psykedelika har en forbausende trygg risikoprofil. Overdoser forekommer så å si ikke, heller ikke skader på indre organer eller hjerne, og det er ingen fare for avhengighet.
Hvorfor er det da forbudt?
– Det er det ingen god medisinsk forklaring på. Det har aldri vært noen helserisikovurdering som har ligget til grunn for forbudet, det er basert på en misforståelse som oppstod i forbindelse med psykotropkonvensjonen som kom i 1971. Det er en forskers plikt å si ifra når lover og regler ikke har det vitenskapelige grunnlaget som folk og politikere tror det har. Slike lover og regler bidrar til å bryte ned tillit til offentlig helseinformasjon. Det vil sannsynligvis være positivt for folkehelsen om flere erstattet alkohol med MDMA og psykedelika, sier Johansen.
Ikke alle er like overbevist.
«Hege Grostad har tatt trippel dose LSD. Jeg føler meg ikke hjemme.»
Uavhengig av hva Frp-politiker Henning Holstad driver med av kriminelle ting på si, er Alternativ Jul et jævlig allright tiltak. Uansett hvor mye han er involvert i NOKAS og annen dritt, uansett hvor mange millioner han har underslått, uansett han driver med resten av året, så inviterer han inn folk fra gata hver julaften. Samme med TV-programmet Bondi Beach. Jeg hater de gutta. For noen jævlige jocks, rasshøl, solbrune rasister. Men de redder faen meg femti liv om dagen! Prater piss, redder liv, oppfører seg helt forkastelig, redder liv… For en jævlig fascinerende kontrast!
IKKE KØDD MED HJERNEN
Torggata 1. Avholdsbevegelsens høyborg. Ringeklokka må være den sobreste i landet. Edru Livsstil. Det Norske Totalavholdsselskap. Det hvite bånd. Juvente. Actis. Sistnevnte representerer landets rus- og avhengighetsorganisasjoner og ledes av Mina Gerhardsen. Vi går rett på sak.
Er psykedelika farlig?
– Forskningen på området sier at du kan få negative reaksjoner på å bruke for eksempel LSD eller MDMA. Depresjoner, angst, panikkanfall, forfølgelsesvanvidd, selvmordstanker, vrangforestillinger … Det går mye på psyken, både på kort sikt og lang sikt.
La oss si dette stemmer, ville det ikke kunne redusere skadeomfanget ved å gi informasjon til de som bruker det?
– Nei, det kan vi ikke være med på, fordi det ikke finnes risikofri rusbruk. Vi vil heller jobbe forebyggende og bidra til kunnskap, slik at ungdom gjør gode rusvalg.
Vi har jo brukerveiledninger til alkohol i forskjellige statlige kampanjer? Kan man ikke se for seg noe lignende med psykedelika?
– Det er et skille mellom alkohol og andre rusmidler. Vi mener at vi har store problemer med det rusmiddelet vi har, og ønsker ikke legge til rette for at folk skal bruke andre ting. Det er noen som mener at psykedelika skal brukes til behandling, fordi man gjennom rusen får innsikt som gjør at man aldri ruser seg igjen. Det er en forenkling av et rusproblem. Bak et rusproblem finnes det ofte en vond historie, som overgrep eller vold. Da er ikke løsningen en pille og en se lyset-opplevelse. Det trengs gjerne mye mer for å komme videre da, som hjelp til å bearbeide underliggende traumer og bo- og arbeidstrening, for å gjøre overgangen til en annen tilværelse mulig.
I løpet av noen timer går jeg fra å hate denne subkulturen intenst, til å bli rørt av å se en fyr som har stivnet i en «Bli ny»-dag fra 90-tallet danse alt han har til psykedelisk trance i 150 BPM. Ingen har noensinne brydd seg mindre. Det er noe appellerende punk ved at hele greia er så ekstremt uappellerende sett fra utsiden.
Jeg blir sakte men sikkert en del av denne skogen. Hva har dritrask trance med skogen å gjøre? Hvorfor bryr jeg meg om hva ting har med hverandre å gjøre? Skogskvinnene insisterer på å gi meg vann, selv om jeg ikke danser. Jeg tar en slurk, sender koppen videre til en gammel mann med langt hvitt skjegg, som sender den videre til en fyr i Matrix-frakk. Euforisk ekstase. Eventuelt ekstatisk eufori.
BLE KVITT ANGSTEN
– Jeg kom meg ut av en depresjon takket være fleinsopp.
Jon står naken overfor meg. Både metaforisk og rent faktisk. Han tripper ikke, vi har bare trent. Jeg var ikke klar over at han hadde slitt med angst og depresjon.
Noen dager senere er han på plass i sofaen min. Jon fremstår ekstremt utadvendt og åpen, men har vært plaget av sosial angst lenge. Konstant bekymring gjorde sosiale settinger uutholdelig. Et evig jag etter å komme på noe smart å si. En intens frykt for å fremstå som kjedelig.
– Jeg tror alle kan kjenne på det, at man vil bli sett og likt.
Etter at han prøvde fleinsopp for første gang i starten av februar, har han merket en markant forandring i tankesettet.
– Jeg har blitt bevisst på hva det er jeg sliter med, og dermed fått mulighet til å ordne opp i det, sier Jon.
– Angst fungerer slik at du tar tak i negative tanker og spinner videre på dem, gjør de mye større enn de er. Før var angsten mer fremmed, noe jeg prøvde å unngå å hamle opp med. Nå aksepterer jeg at jeg er konstruert som jeg er, sier han.
Han går fortsatt til psykolog, men føler at han ikke lenger trenger det.
– Samtaleterapi har hjulpet meg mye. Men det er noe med at det er en annen som forteller deg hva du skal gjøre, basert på hvordan du selv har uttrykt problemene dine. På sopp er det du som forteller deg selv hva du må gjøre. Det er en langt større kraft i det, sier han.
«It’s all too much for me to take». Jeg kunne ikke relatere til det i går, men nå skjønner jeg hva George Harrison mener. Han synger om å trippe. «The more I go inside, the more there is to see». Tankene spinner vilt inn i hverandre, hjernen nekter å bremse. Det flommer over av assosiasjoner og tankerekker og teorier og ideer. Jeg bedriver banebrytende kognitivt arbeid. I det minste på et personlig plan. Klokken kunne vært hva som helst, men den er 03:36. Jeg får melding av en kompis: «Jeg vet ikke hvem jeg er». Vet jeg hvem JEG er? Jeg dedikerer de neste tre timene til spørsmålet.
REISEN
I likhet med Jon, har Sjamanen opplevd den kraftfulle virkningen av å snakke strengt til seg selv om sitt eget liv i fleinrus.
– Jeg regner med at det var meg selv, og ikke Gud eller noen andre. Stemmen fortalte meg ting om mitt eget liv som jeg aldri hadde hørt på hvis noen andre sa det. Jeg tar psykedelika for å forstå hva jeg egentlig mener og føler. Hvis fleinen forteller meg at jeg er en drittsekk, så er jeg skikkelig keen på å høre det, sier han, og advarer om at «fleinen kan være brutal».
Selv har sjamanen hatt noen skikkelige bad-trips.
–En gang bad-trippa jeg så hardt at jeg besvimte av panikkangst. Fryktelig lærerikt. Resten av trippen var dritsmud, da hadde jeg liksom fått ut all dritten.
Til forskjell fra LSD, er soppen organisk, hvilket har mye å si for eksempel når det kommer til varighet. LSD varer i ti til 14 timer. Sopp varer i fem til seks.
– LSD setter deg i et slags modus, en tilstand som du kan bruke litt som du vil. På sopp er rusen en veldig organisk prosess. Den gjør hva den vil, og så må du håndtere det. Fleinopplevelsen er en reise, en berg og dalbane-tur. Du kan ikke hoppe av midtveis, sier Sjamanen.
– LSD er empirisk sett et av de tryggeste rusmidlene i hele verden, med tanke på hvor mange som har tatt det og hvordan de har klart seg siden. De første indikatorene på det var hippietiden. Noen tok selvmord, det ble jævla mye orgier, mye sær, politisk krigsmotstand, men de ble bare til 68-erne, den litt pinglete generasjonen som gikk for kjønnskamp og sosial kamp, men droppa ruskampen, og heller sa «syre gjør deg gæren», sier han.
Psykedelika ble ikke borte fra rusmarkedet etter 1971. Trolig er det noe ved denne formen for refleksjon som har stor verdi for ganske mange folk.
– Det er viktig at man blir kjent med folk før man ber dem oppsøke store opplevelser. Mennesker er for ulike til at man bør gi generelle anbefalinger om at alle bør innta komplekse rusmidler. Det er individene som har ansvar for sitt eget liv, og derfor må finne frem til slike opplevelser selv, sier Sjamanen.
Det har ikke noe å si om jeg har åpne eller lukkede øyne, jeg kan velge hva jeg vil se. Jeg er tilbake i neonskogen. Jeg er hjemme. Jeg er i Kongo. Søndag. Jeg er ikke frelst, jeg er ikke født på ny. Jeg er, om ikke stolt, så i hvert fall fortsatt glad i den håpløse norske alkoholkulturen. Men Albert Hofmann instruerte litt av en mental treningsøkt i går. Knallhardt! CrossFit for the mind, som min kommende bok skal hete. Den store spirituelle opplevelsen uteble. Jeg møtte ikke Gud, men jeg møtte meg sjæl i døra.
The post – Bad-tripper jeg ikke nå, gjør jeg det aldri appeared first on NATT&DAG.