SADBOYS ER DEN svenske rapperen Yung Leans crew bestående av ham selv og andre rapfenomener i nordisk undergrunnsrap som Yung Sherman og Yung Gud. Men begrepet brukes også om det stadig voksende fanmiljøet som har samlet seg rundt rapkollektivet. Den kultlignende bevegelsen begynte i det små på diverse nettfora, men har i dag spredt seg langt utenfor Nordens grenser.
– Alle er så jævlig ironiske
Yung Lean er i Oslo for å gjeste Blå. Før kveldens konsert møter NATT&DAG fire medlemmer av det selvutnevnte norske «Sadboys-miljøet»: Marius Haugstad (16), Stefan Hjort (17) Luka Dyrnes (16) og Miriam Naoum (16), elever ved Foss og Oslo Katedralskole.
– Sadboysmiljøet handler om å kunne nyte noe på to nivåer, ikke sant. Både ironisk og seriøst, å høre på rap av en svenske som er knirkete i stemmen og egentlig har en ganske jævlig flow, og tenke «wow, så dritt», men samtidig tenke «dette er nydelig, det berører meg emosjonelt». Det er et sykt komplisert forhold, sier Marius.
Yung Lean tilslører grensene mellom ironi og oppriktighet. Oppbrukt for noen, fengende for andre.
Du tenker «wow, så dritt», men samtidig «dette er nydelig, det berører meg emosjonelt»
– Det handler om å aldri helt vite hva som skjer. Alle er så jævlig ironiske hele tiden i dette miljøet, samtidig som de har så edgy smak, så du tenker alltid «Kødder du, eller er du faktisk seriøs?». Man vet aldri om noe er stygt eller fint, alt er rart, sier Luka.
– Det er så mye mer enn musikksmaken, det er en livsstil. En sans for humor, en tanke om å ikke ta livet for seriøst, leve i ironi, og generelt bare «if it feels good, do it». Alt som er good, som å høre på fucked up sær musikk av en svensk pubertal 18-årig rapper, røyke weed, spise sopp – just do it, sier en annen i gjengen.
Som majoriteten av Sadboys er de alle for unge til å slippe inn på Blå-konserten. Hittil har Yung Lean kun spilt på norske konsertscener med 20-års aldersgrense.
«STICK MY DICK inside a gloryhole»
Selve appellen er fortsatt uklar. Hva faen er det egentlig folk ser i svensken med åpenbare mangler? Hva er greia?
– Om du hører på ham så merker du at han vokser og utvikler seg som en artist. Det første albumet, Unknown Death er litt mer ironisk og køddete enn det nye albumet, Unknown Memory. Liksom, en linje fra den første EPen, Lavender EP er «Milkshake with them crushed up oreos, bankrolls, stick my dick inside a gloryhole» – du merker en endring fra da til nå. Det gir musikken driv, sier Miriam.
– Når det kommer en rapper fra Norden som er like «G» som de amerikanske Bronx-rapperne, så er det noe helt eget, ikke sant, legger Stefan til.
Men faen, folk misforstår! Man blir ikke deppa av å høre på Yung Lean! Du er lykkelig samtidig som du er trist.
Nei, vent nå litt. Dere sammenligner ikke Yung Lean med old school-rappere fra USA?
– Hva er galt med det? Han har veldig mye av soundet til de amerikanske rapperne, men han gjør det på sin egen måte. Det er helt unikt, svarer Stefan og legger til:
— 2013 og 2014 var jo to veldig store år for oss. 2015 blir nok bra det også, men jeg vet ikke om det kommer til å fortsette sånn. Alle fenomener dør. Det kommer nok nye som ligner på ham, men det blir ikke ham. Samtidig er det mange sadboys som kan produsere god musikk. Jeg kjenner flere i Oslo-området som baserer alt i livet sitt på Yung Lean og som produserer musikk for å bli som ham. Så noen kommer til å videreføre arven hans.
– Jeg blir kalt en skitten hipster
Som navnet tilsier er Yung Lean og sadboys opptatt av det triste. Deppagutta som aldri smiler og alltid gråter, de som lever i en skitten verden og er ofre. NATT&DAG kroner deg til kongen av Google om du finner et eneste bilde av Yung Lean med et ekte smil. Sadboys er derimot lei av å bli karakterisert som kronisk deprimert ungdom.
– Men faen, folk misforstår! Man blir ikke deppa av å høre på Yung Lean! Det er ikke sjeleknusende sorg, du føler ikke hjertet ditt gå i knas. Du blir jævlig glad. Bare at det er heftig, heftig tunge overtoner av nostalgi og tristhet hengende i kulissene. Du er lykkelig samtidig som du er trist, sier Marius.
Vi har alle litt lyst til å dø.
– Du er liksom klar over alt fucka i verden, men du bryr deg ikke, for du er glad, fortsetter Luka.
– De som ikke har noen innsikt i hva vi er vil kanskje tro vi er litt fucked up. Om noen får vite at jeg er sadboy blir jeg kalt en skitten hipster, sier Marius.
Hva med bøttehattsyndromet?
– Greia er at sadboys ofte bruker bøttehatt. Sadboys er en egen kultur, og dette er klesstilen. Det handler om ren estetisk stilisme og minimalistiske plagg. Og bøttehatt er noe jeg tror alle har råd til. Det er for alle, du må ikke være pengekakse for å nyte musikk med oss. Når jeg bruker bøttehatt føler jeg mer sadboy enn uten. Du kan kalle det for vår kulturs hijab, forklarer Miriam.
Noe dere vil legge til helt til slutt?
— Alle kan gråte, det er lov å være trist. Vi har alle litt lyst til å dø.
— Pass deg. Da vennene mine fortalte meg om Yung Lean skjønte jeg at musikken ville ta over livet mitt om jeg slapp den inn. Så jeg venta ganske lenge før jeg lot det skje. Men jeg har ikke angra på det i ettertid, sier Luka.
Yung Lean & Sadboys spiller på Blå i kveld 21:00.
LES OGSÅ:
Sad Boys / Gravity Boys 101: Fremtiden er her, og den er nitrist
Tristesse-torsdag: TheStand4rd, kåt, kritthvit & kølsvart R&B fra Minnesota
The post Det norske Sadboys-miljøet: – Bøttehatten er vår hijab appeared first on NATT&DAG.