Mariana går i 8. klasse på Romsås ungdomsskole i Groruddalen øst for Oslo, heter chica_chile_norge@hotmail.com på msn og har en storebror som sitter i fengsel. Det er svidde fiskepinner til middag, en liten grønn bibel under hodeputa og One Tree Hill på TV. Marina er forelsket i Mu2 (han heter egentlig Muhammed, men det er fire av dem på skolen, derfor Mu2), hun melder seg på dansegruppa under Internasjonal uke og hver dag er en krig med Dardan-gjengen som ypper til bråk med alt og alle. Ikke så veldig langt unna et helt vanlig tenåringsliv, med andre ord.
Skillet mellom hvem som er utlendinger og hvem som er «potet» (norsk) i klassen er ikke helt tydelig, og viser hvordan det er å vokse opp som andregenerasjons innvandrer på en humoristisk måte: «(…) i klassen er vi alle norske, men alle utenom Ruben, Nora, Johnny og Marius også regner seg som utlendinger enten halvt eller helt, og Johnny alltid skal diskutere om kan man si alle som er halvt norsk og halvt utlending også kan regnes som ekte utlendinger».
Pappaen til Marina er romanens morsomste og mest sammensatte. Han satt i fengsel i Chile før han kom til Norge, står for de svidde fiskepinnene i huset, smugspiser burger fra Macern i bilen og proklamerer at han skal stemme Frp fordi «alle utlendinger må ut av Norge».
Språket er gjennomført «kebabnorsk» med alt det innebærer av «wollah», «bæda», «chille», «lagela» og «tæsja». Maria Navarro Skaranger har laget et eget grammatisk system hvor setningene ikke er logisk oppbygd. For alle andre enn Per Egil Hegge vil ikke språket eller grammatikken i romanen, eller fraværet av den, være noe hinder, tvert i mot. For der Skaranger konsekvent unngår direkte skildringer og beskrivelser av situasjonene som oppstår på Svarttjern-Joker eller i skolegården, bærer språket handlingen fremover på en effektiv måte og understreker indirekte, i mangel av et bedre ord; det multikulturelle fellesskapet Marina vokser opp i. Da språk og form tar stor plass, er det et godt grep å holde handlingsplanet enkelt. Ikke at handlingen er kjedelig, overhodet ikke. Den er sentrert rundt tre personer – Marina og hennes forhold til storebroren Alvaro og Mu2 – og bygges godt opp rundt dem i løpet av den korte romanen.
Skaranger føyer seg til rekken av andre norske annengenerasjons innvandrere som også har tematisert sin egen oppvekst. Vi kan jo nevne Pakkis (1986) av Khalid Hussain, Roda Ahmeds Forberedelsen (2008) og Fars hus (2005). Men Alle utlendinger har lukka gardiner er den første oppvekstromanen fra det multikulturelle Norge som gjennomgående er skrevet på kebabnorsk – og det i seg selv er en liten sensasjon. Det er også verdt å nevne at romanen ble solgt til Danmark før den ut kom her hjemme. Det er kanskje ikke så merkelig med tanke på fjorårets danske diktsensasjon av Yahya Hassan som tar et oppgjør med førstegenerasjonsinnvandrerne.
Det var på høy tid at det kom en norsk roman skrevet på gjennomført kebabnorsk. Det er tross alt ti år siden Andreas Eilert Østby utga «Kebabnorsk ordbok». Østby oversatte også Jonas Hassen Kemiris svenske sensasjonsroman Et øye rødt (2007), skrevet på svensk innvandrerdialekt, også kjent som Rinkeby-svensk, til kebabnorsk. Men det å prate om kebabnorsk som fenomen, er omtrent like bakstreversk som å rope at ungdommen går i Uggs. Skarangers styrke er at hun klarer å gjøre kebabnorsken litterær og dermed ta den et steg videre fra å være et artig muntlig fenomen til et uttrykk som fortjener å bli tatt på alvor. Det gjør henne til en forfatter det er verdt å følge med på, og vi kan godt kalle det en ny, frisk «stemme» i bokvåren.
Nordis Tennes
The post Anmeldelse: Maria Navarro Skaranger – «Alle utlendinger har lukka gardiner» appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
