På trygg avstand fra brennende, segregerte forsteder diskuterer svenske journalister og politikere opptøyene over et glass rødvin.
Myndighetene i USA, Storbritannia, Nederland og New Zealand advarte nylig sine statsborgere mot å reise inn i de svenske forstedene, der branner, opptøyer og et voldsomt raseri rettet mot politiet har tiltrukket seg oppmerksomhet fra hele verden. Aviser som Al-Jazeera, Russia Today, BBC og New York Times har skrevet om opptøyene fra landet som tradisjonelt har vært forbundet med en rik kultureksport, egalitær politikk og et av verdens beste velferdssystemer.
Vi stusser når svenske intellektuelle omtaler 17. mai og Frp som uttrykk for fascistiske understrømmer.
De fleste som hadde en svensk facebook-venn i 2010 husker den hvite hånden med teksten “vi gillar olika” som prydet folks profilbilder. Da jeg begynte å studere journalistikk i Sverige, havnet det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene på en vippeposisjon i Riksdagen. Facebook-hånda var en del av en antirasistisk kampanje, igangsatt av Aftonbladet, umiddelbart etter at den politiske krisen var et faktum. Flere av mine studiekamerater demonstrerte mot “rasistene”, og mange uttrykte en genuin uro for SDs fremgang. Jeg husker jeg opplevde en viss forståelse for folks bekymringer.
Samtidig ble jeg slått av hvor følsomme visse emner var i den offentlige debatten. Det svenske medieklimaet opplevdes umiddelbart mindre transparent enn det norske. Fysiske beskrivelser av gjerningsmenn forekom så godt som aldri, selv om de sosiale problemene i Sveriges segregerte forsteder hadde være synlige i det internasjonale nyhetsbildet lenge. Denne berøringsangsten kan virke snodig med norske briller på nesen. Slik vi også stusser når svenske intellektuelle omtaler 17. mai og Frp som uttrykk for fascistiske understrømmer.
Embed:http://www.youtube.com/watch?v=V3fZVxdmIR0
Til tross for en gradvis skandinavisk forbrødring de siste årene, der hundretusenvis av unge svenske flyktninger har tatt seg til Norge og Danmark, som følge av den prekære bolig- og arbeidsmarkedssituasjonen i hjemlandet (visse steder må man stå i leiekø i over tjue år før man får tilgang på en bolig, red. anm.), er den offentlige samtalen øst for Svinesund og Øresundsbroen altså av en ganske annen karakter enn den norske. Anekdotene er like mange som de er absurde.
Teaterregissøren Sofia Jupither mente at teateroppsetningen Folk og røvere i Kardemomme by “hindrer arbeidet for mangfold og likestilling i mange generasjoner fremover”. Samtidig har boken Ved (Kagge forlag) av Lars Mytting fått kritikk av Jonas Engman, den svenske lektoren for etnologi, religionshistorie og genusvitenskap på Stockholms Universitet. Hvorfor? Fordi “det ikke er uproblematisk at det skapes bastioner som står i strid med idealene om likestilling og integrasjon”. Expressens Anita Goldman, på sin side, gjorde koblingen mellom norsk skikultur og fascisme eksplisitt i en bokanmeldelse av boken Älskade fascism.
Expressens Anita Goldman gjorde koblingen mellom norsk skikultur og fascisme eksplisitt i en bokanmeldelse.
Heller ikke danskene slipper unna når svenske kulturpersonligheter tar frem moralens pekestokk. Radioprateren og journalisten Mona Masri kalte Danmark for et pissland på Sveriges Radio, etter et dansk lovforslag om strengere utvisningsregler for kriminelle innvandrere. Senere glaserte hun kaken, da hun uttalte at den rødhvite Dannebrogen burde påføres heftige svarte tegn – slik at Danmark kan bli det fjerde riket på ordentlig. Danmark har ifølge kultursvenskene blitt et kjipt og fremmedfiendtlig land. Samtidig kan det virke som om svenske media- og kulturpersonligheter lever på helt andre planeter enn store deler av den svenske befolkningen.
Og den mentale, geografiske og politiske avstanden mellom media og konsument kan virke skremmende stor: I Nordiske Mediedagers undersøkelse fra 2012, svarte 44 prosent av de deltagende svenskene at de har liten, eller ingen tiltro til media. De norske tallene er til sammenligning 16 prosent. Om man studerer svenske journalisters partisympatier kan dette gi en mulig forklaring. Ifølge en undersøkelse fra Göteborgs Universitet stemmer majoriteten av svenske journalister rødt eller liberalt. På Sveriges mest tiltrodde mediekanal, Sveriges Television, sympatiserer hele 52 prosent av journalistene med ett og samme parti – Miljöpartiet.
http://www.nordiskemediedager.no/
Blant allmenheten får partiet bare tolv prosent av stemmene. Samtidig får den svenske ekvivalenten til partiet Rødt, Vänsterpartiet, 18 prosent av stemmene blant SVTs journalister, mens de ifølge samme undersøkelse bare skulle fått fem prosent blant resten av befolkningen. Denne rødliberale konstellasjonen av journalister har altså som oppdrag å videreformidle virkeligheten til folket. Professor Kent Asp, ved Göteborgs Universitet, kalte partirepresentasjonen “et demokratisk problem”.
44 prosent av svenskene har liten, eller ingen, tiltro til media.
Ved flere tilfeller har svenske aviser endret hudfarge på sladdede bilder av gjerningsmenn, utelukkende fra mørkt til lyst, noe som har vært lett å avsløre. Expressens sjefsredaktør, Thomas Mattsson bekreftet under en leserchat at avisen tidligere har hvitpikslet bilder, men forsikret at hensikten bare har vært å etterkomme de presseetiske reglene:
“Jag har svarat på denna fråga flera gånger och upprepar: så kallad vitpixling ska ej förekomma, det har skett tidigare – men bara i syfte att försöka efterleva de pressetiska reglernas rekommendation om att inte identifiera misstänkta eller dömda.”
Grunnene til den såkalte vitpixlingen kan ha vært mange, men det er naturlig å anta at avisene har forsøkt å tilsløre gjerningsmennenes etnisitet. Samtidig rapporteres det til stadighet om terrormistenkte svensker i utlandet, uten at media vil gå inn på ytterligere detaljer enn at de er nettopp svensker.
Bildet av Sverige som et av Europas største innvandringsland fremstilles som nesten utelukkende positivt.
Utviklingen i Sverige har ikke skjedd uten oppmerksomhet fra utenlandsk media, selv om disse sjelden løftes frem av svenskene selv. I tillegg til CBN og Fox-News' klassiske krigsreportasjer fra Rosengård, har andre verdensmedier i økende grad tatt opp utfordringene Sverige står ovenfor. Det kan virke som om det bare er svenskene selv som ikke vil diskutere utviklingen, i alle fall om man skal dømme utfra den ensporede vinklingen fra media, der bildet av Sverige som et av Europas største innvandringsland er nesten utelukkende positivt. Selv etter opptøyene som startet i Stockholms-forstaden Husby i slutten av mai, er media og politikere tilbakeholdne med å antyde at innvandringspolitikken kan ha hatt en finger med i spillet.
– Sverige tar i dag imot flere innvandrere enn man klarer å integrere. Dette er selvfølgelig ikke innvandrerne, eller Husbyboernes skyld – men politikernes, sier Tino Sanandaji, nasjonaløkonom med PhD i offentlig politikk, som i det daglige jobber ved Instituttet for Næringslivsforskning i Stockholm.
De som løfter frem negative fakta om innvandringspolitikken risikerer karrieremessige og sosiale represalier.
– Det er få som vet at innvandringen til Sverige i dag skjer raskere i forhold til befolkningen, enn USAs rekord på 1890-tallet. Arbeidsmarkedet og samfunnet generelt ser ikke ut til å klare å håndtere disse rekordtallene uten at eksklusjon oppstår. Det hadde ikke vært opptøyer i Husby om innbyggerne hadde jobb, var kulturelt integrerte og følte seg velkomne.
Sanandaji mener at den rådende konsensusen hos majoriteten av journalister og politikere fører med seg en ignoranse om de faktiske forholdene, samt en uvilje til å se koblingen mellom innvandringspolitikken og opptøyene som nylig fant sted.
– Fordi de av ideologiske grunner støtter den nåværende innvandringspolitikken. Det er viktig å huske at kunnskapsnivået ofte er manglende. De som løfter frem negative fakta om innvandringspolitikken risikerer karrieremessige og sosiale represalier. Og dette gjelder uansett (og kanskje spesielt) om det de sier er sant. Samtidig belønnes opinionsdannere som bruker kreativitet og retoriske evner på å bortforklare problemer, eller gi et positivt bilde av innvandringspolitikken, uansett om det de sier stemmer faktamessig eller ikke. Dette fører til en likevekt der ledende opinionsdannere selv er feilinformerte, og genuint tror at politikken fungerer bra.
Liberale The Economist skriver at den svenske velferdsstaten er på god vei mot et være-eller-ikke-være.
Liberale The Economist har skrevet om situasjonen, og at den svenske velferdsstaten er på god vei mot et være-eller-ikke-være, på grunn av det store årlige antallet nye innvandrere, samt den håpløse jobbsituasjonen disse møter i Sverige. Artikkelen er en overveldende kontrast til bildet svensk media forsøker å opprettholde. Den sosioøkonomiske kløften mellom utdannede svensker i privilegerte områder og innvandrere i betongområder, uten muligheter til å konkurrere på et presset arbeidsmarked, har økt betydelig de siste årene. OECD meldte den 15. mai at Sverige er det landet der klasseforskjellene har økt mest av samtlige 34 medlemsland de siste årene, og at den relative fattigdommen mer enn fordoblet seg fra 1995 og frem til 2010.
En ny underklasse vokser frem i betongen, som et levende monument over arbeidsløse kropper i segregerte områder, langt vekk fra journalister og politikere. Economist bruker til og med uttrykket mass immigration, et begrep som skulle få fascist-alarmen til å ule på de fleste svenske avisredaksjoner, og som i Sverige er forbeholdt Sverigedemokrater. Det er en retorikk som selv ikke gammel-fascisten Egner ville lagt i sin munn.
Tino Sanandajis demografiske sammenligning av Sverige i dag og USA på 1890-tallet utgår fra tall fra U.S Census og Statistiska centralbyrån.
Ondskapens underdogs
Før riksdagsvalget i 2010 kunne det virke som om medier og de øvrige syv partier hadde ett mål: Å hindre det nasjonalistiske og innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene (SD) fra å få politisk innflytelse. Partiet promoterte seg selv med en valgkampfilm der burkakledde kvinner med barnevogner kappløper mot svenske pensjonister på vei mot pensjonskassa, med budskapet om at “all politikk handler om å prioritere”. Partiet endte valget over sperregrensen, med 5,7 prosent oppslutning, til tross for medias iherdige motstandskamp.
Sverige er det landet der klasseforskjellene har økt mest av samtlige OECD-medlemsland de siste årene.
Det kan tenkes at valgfilmens lite subtile frieri til “urolige pensjonister” og kontra-jihadister kunne slått begge veier dersom publikum fikk anledning til å gjøre opp sin egen mening, men TV-4 nektet å sende reklamefilmen. I skrivende stund, drøyt tre år senere, viser de fleste opinionsmålingene at SD har godt over ti prosent av stemmene, og de er nå Sveriges tredje største parti på landsbasis. I innvandrertette Skåne, med utsatte byer som eksempelvis Malmö og Landskrona, ligger flere målinger tett oppunder tjue prosent.
Embed:http://www.youtube.com/watch?v=5-M2rtKuHbM
SD-politikere går av, i løpende takt med skandaler, mens media takker og bukker fra orkesterplass. Den såkalte jernrør-skandalen i fjor er et eksempel på dette. Riksdagsrepresentantene Erik Almqvist og Kenth Ekeroth kom i medienes søkelys etter at Expressen publiserte videoer av de to, mens de blant annet dro frem jernrør og uttalte seg rasistisk til en svensk-kurdisk komiker, og kalte en kvinne for “en liten hore”.
Måneder senere var en annen riksdagsmann, Lars Isovaara, ute i hardt vær. Han hadde i beruset tilstand anklaget to innvandrere for å ha stjålet vesken hans, da de hjalp den fulle politikeren opp i rullestolen sin. Isovaara fortsatte så mot Riksdagen, hvor han ifølge media skal ha snøvlet og laget griselyder mot en vakt med innvandrerbakgrunn, og sa at han “ikke orket mer av dette innvandrersamfunnet”.
Når bakrusen hadde lagt seg, kom det imidlertid frem at Isovaara hadde glemt vesken sin på puben.
Sverigedemokrater er blitt karikert som kakerlakker i aviser.
Men selv etter skandalene og medias motstandskamp fortsetter SD å vokse. Medienes taktikk har gått ut på å svartmale partiet og deres sympatisører. Sverigedemokrater er blitt karikert som kakerlakker i aviser, på samme måte som nazistene karikerte jøder. Dessuten er det – helt alvorlig – med statistikk i hende blitt konstatert at sverigedemokrater er de som runker (!) mest av alle. Fagforeninger har utestengt aktive sverigedemokrater med begrunnelsen at deres politiske engasjement er uforenlig med respektive fagforeningers verdier, og nåværende talsmann for SD, Richard Jomshof, har ved flere tilfeller mistet jobben som VGS-lærer for sitt engasjement i partiet, selv at han aldri har vært rammet av personlige skandaler.
Forfatteren og journalisten Björn Häger ga i 2012 ut boken med den treffende tittelen Problempartiet. Boken omhandler svensk medias behandling av Sverigedemokratene i tiden før valget i 2010, og hvorvidt denne behandlingen var demokratisk og rettferdig – samt på linje med medieovervåkningen av øvrige partier. Boken inneholder en rekke intervjuer med avisredaktører og journalister i Stockholm og Skåne, og den konkluderer med at SD har mottatt en negativ særbehandling, samt at journalistene konsekvent tar stilling til om SD kan tjene politiske poeng på eventuell publisitet. Boken drøfter også hvorvidt denne behandlingen kan ha gitt SD fordeler, ved å tildele dem et image som utstøtte underdogs i den politiske sfæren.
Imens fortsetter Sverigedemokratene å vokse, samtidig som media og øvrige partier tilsynelatende stiller seg uforstående til at en stor innvandring, og et sprengt arbeidsmarked, kan være en faktor bak de økende sosiale problemene som Sverige opplever for øyeblikket. Internett har gjort det mulig for mannen i gata å selv pusle sammen bitene av medias systematiske sannhetsfordreining. Fenomener som hvitpiksling, tukling med statistikk, samt konsekvent mobbing av dissidenter blir til indisier, og trigger en jakt på sannheten om innvandringen.
Oppblomstringen av nettsider som spesialiserer seg på sannheten om ikke-vestlig innvandring, islamisering og politisk korrekthet, kan ses som et symptom på en sykdom hos den fjerde statsmakten i Sverige.
Nettsiden Avpixlat, som hevder at de gir leserne det uretusjerte bildet, er en av Sveriges mest leste nyhetsblogger. På Avpixlat kan man blant annet lese om innvandrerkriminalitet, islamisering, samt media og politikeres stadig økende mangel på bakkekontakt. Ved første øyekast er det vanskelig å tro at de alternative mediene og de svenske primærmediene bedriver journalistikk fra samme land og virkelighet. Avpixlats skribenter holder seg på rett side av loven, men det finnes ingen tvil om hvor de står i debatten. I kommentarfeltene derimot, kan få man følelsen av at Sverige er under okkupasjon av mørke makter fra Mordor.
Administratorene på Avpixlat sier at de selv ikke tar ansvar for det ensformige, negative bildet de maler av ikke-vestlige innvandrere siden “sju av åtte partier, samt majoriteten av mediene maler et rosenrødt bilde av de samme innvandrerne”. På andre, ikke-modererte forum og kommentatorfelt er forestillingene enda mørkere og retorikken enda hardere.
Den lave takhøyden tvinger debatten ned i undergrunnen, der spilleregler ikke eksisterer. Journalister trues på livet. De får høre at de skal voldtas og drepes, sammen med fremstående feminister og samfunnsdebattanter. Samme behandling får aktive Sverigedemokrater og andre dissidenter. Bilbranner og påfølgende steinkasting mot politi og brannvesen i innvandrer-forstedene, er ikke lenger er utelukkende forbeholdt de største byene. Senest skjedde det utenfor Stockholm, og spredde seg siden til forsteder over hele landet.
Den lave takhøyden tvinger debatten ned i undergrunnen, der spilleregler ikke eksisterer.
Sinte beboere, glemt av godhjertede politikere, rettet aggresjonen mot skoler, personbiler, vinduer og den utøvende statsmakt, som igjen anklages for strukturell rasisme og politivold. Eliten viser, med fasiten i hånda, en fortsatt lav forståelse for de utfordringer en stor og hurtig fremmedkulturell innvandring fører med seg. Den intense frykten for stygge rasister og vi-og-dem-mentaliteten holder takhøyden nede på et minimum, og polariseringen på et konstant maksimum, samtidig som fremmedfrykten blomstrer uforstyrret på internett.
Det er lett å skylde alt som går dårlig her i verden på innvandrere. Like lett som det er å gilla olika på trygg avstand fra steder man aldri skulle sette sin egen fot.
Det er forståelig at svenske kulturpersoner peker vestover, da deler av den norske mediedekningen i svenske øyne underbygger vi-og-dem-mentaliteten som de selv lever av å bekjempe. Og kritikken som rettes mot nabolandene er helt sikkert godt ment. Men sett i lys av den svenske offentlige monologen, samt den svenske samfunnsutviklingen burde belærende ord fra söta-elit mottas med like deler salt og broderlig bekymring. For til tross for en imponerende rik kultureksport av varemerker, hollywood-actors og musikk, kan det være skuespillerprestasjonene blant regjerende medier og politikere som svenskene vil huskes for i fremtiden.