Emil: Du vet i Vanity Fairs Proust-questionnaire, så er det et spørsmål om hva man setter mest pris på med vennene sine? De fleste svarer ting som «honesty» og «integrity», men så nevner Ralph Lauren «availability». Og det tenker jeg er et bra mantra. Jeg føler at begge vi to er bra på å være tilgjengelige for hverandre. Vi drikker ofte kaffe, vi passer på å sees, og det tenker jeg er utrolig viktig i et vennskap. At man holder på med et eller annet og må møtes og prate om det, både kreative ideer og helt banale ting.
Torgny: Det er det jeg tenker er det gloriøse med unge vennskap, at det er jævlig mye tid der. Så begynner folk å få familie og bla bla bla og så blir de kameratskapene sånn forballhelg til Liverpool en gang i året og guttas julebord. Da er det ikke vennskap lenger i en diskursiv forstand, da er det basically bare en hyggelig kveld eller helg.
Emil: Vennskap må ikke bare bli oppsummering av hva man har gjort siden sist. Jeg tenker at den typen bullshit har man ikke alltid tid til, man må gå rett inn i en samtale, snakke om noe helt konkret. Availability …
Torgny: … og lav terskel. Det skal ikke være et popularity game. Du skal kunne komme med dine stupide, uferdige tanker. Dine hjelpeløse utbrudd.
Vennskap må ikke bare bli oppsummering av hva man har gjort siden sist.
Emil: En form for naivitet er også viktig. Og om du prøver å lage et eller annet, om det er musikk eller film eller foto, er det viktig med entusiasme og backing fra venner.
Torgny: Å være jævlig raus og samtidig konstruktiv. Noen ganger kan jeg lage ting som er on the verge til å skamme seg over og for å komme meg videre så må jeg vise det til noen.
Emil: Det finnes et gammelt snowboard-mantra: Believe, and the truth will follow. Noen ganger kan du ha en sårbar idé som ikke er helt uttenkt eller genial på noen som helst måte. Så har du noen som sier «ja, det kan funke, det kan blir bra.»
Torgny: Dytte deg videre på det sporet!
Emil: Du tåler kritikk fra venner fordi det ligger en kjærlighet i bunn. Om jeg sier at jeg ikke digger det du driver med, så er det okay, og vica versa.
Torgny: Det som er spesielt med deg og meg er at du først og fremst var lillebroren til min venn Joachim. At jeg er svært gode venner med to brødre er i seg selv ekstremt spesielt. Jeg foreslo å gifte meg med lillesøsteren din, det synes du var en jævlig god idé!
Emil: Tenk deg hvordan julaften hadde blitt hos Trier-familien da, det hadde vært perfekt.
Torgny: Hahahaha fy faen.
Torgny: Første gangen jeg møtte deg var du 12 år eller noe sånt.
Emil: Jeg var 10 og du var 18. Du var en litt sånn loud venn av Joachim, jævlig morsom.
Torgny: Aldersforskjellen mellom 10 og 18 betyr så enormt mye, men når du er over 25 er jo alt bare en saus frem til du er 70, da er alle i samme båt. Sånn tenker i alle fall jeg, jo eldre jeg blir.
At jeg er svært gode venner med to brødre er i seg selv ekstremt spesielt. Jeg foreslo å gifte meg med lillesøsteren din, det synes du var en jævlig god idé!
Emil: Vårt vennskap, slik det er i dag, oppsto da jeg var i begynnelsen av tjueårene. Jeg husker jeg hadde gjort en dokumentar som het The Norwegian Solution, som var en visuell dokumentar om en ammunisjonsfabrikk, et slags etisk prosjekt om hvordan det er å jobbe med våpen, uten å moralisere for mye, men fokus på kompleksiteten i fenomenet. Jeg og klipperen min satt og tenkte at det kom til å bli noe dritt og hadde jævlig dårlig selvtillit på prosjektet, så kom du inn i klippen der, så husker jeg at du var entusiastisk, masse ting du så i prosjektet som ikke funket ennå, men likevel positiv. Da husker jeg klipperen sa «bra han Torgny Amdam.» Det var en av de første gangene du og jeg snakket konkret om filmting.
Torgny: Dette var i 2009. Det var da vi fant ut at vi burde prøve å gjøre noe sammen. Vi hadde pratet om det før da jeg spilte i Amulet, men det ble aldri noe av. Så vi hadde en vennskapskjemi i bunn, da hele den nysgjerrigheten på det unge Norge ble musikkvideo-triologien. Det var basert på at vi var venner og hadde en felles nysgjerrighet.
Torgny: Vi er fra ulike generasjoner. Du er en generasjon under meg. Det gjør vennskapet mer dynamisk, at vi ikke har de samme generasjonelle sannhetene.
Emil: Det er sant.
Torgny: Det tror jeg er jævlig fruktbart. Det er en aldersrasisme i samfunnet vårt som er ganske dark. I min drømmeverden, som jeg sa til min psykolog: «Hadde ikke jeg vært pasienten din, så kunne vi vært kompiser.» Han virker som en kul fyr, selv om han begynner å nærme seg 60.
Emil: Nysgjerrighet er viktig. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som er mer nysgjerrig enn Torgny Amdam. Det er en stor kompliment. Du er utrolig driven, du er utrolig opptatt av alt mulig. Bare nå når vi skulle gjøre denne fotoshooten, så har du prøvd å åpne opp alle dørene her på Bristol.
Torgny: Et vennskap skal ikke bestå av en én-til-én personlig smak. Det er kjedelig om man digger akkurat det samme – akkurat de samme klærne, akkurat de samme filmene. Nei, jeg tror det er jævlig konstruktivt for et vennskap med forskjeller.
Emil: Det er ganske store forskjeller på oss.
Torgny: Du har en annen type høflighet enn meg. Du kontrollerer imaget ditt, mens jeg bare rowder på. Hahaha. Jeg vet at du aldri kunne gjort ting jeg har gjort, og det mener jeg ikke fordi jeg gjør fine ting, snarere tvert imot. Det er en dynamikk. Jeg kan bli fylt av beundring for den måten du noen ganger ter deg på.
Emil: Det er vel eksotisk å ha venner som er annerledes.
Man kan være i en eller annen situasjon, på et utested, fremmedgjort, og går inn på do og møter en god buddy som kjapt sier: «Jeg vet, jeg vet. Dette er fucked, vi må komme oss ut herfra.»
Torgny: Jeg leste her om dagen en forfatter jeg ikke husker navnet på, men han sier om en tredjeperson: «Han er så jævlig naiv, han tror den litterære offentligheten foregår i avissidene.» Nei nei, ekte kunstdiskusjon, ekte diskurs rundt kvalitet, den foregår i barhjørnet. Den foregår ikke i avisen. Det samme med begjær. Sannheten om kvinnesyn eller mannesyn, sannheten om seksualitet, sannheten om hva kunstnerisk kvalitet er – de gløder mest i svært fortrolige samtaler mellom gode venner.
Emil: Det er også noe nesten telepatisk ved vennskap.
Torgny: Intuisjon! Camille Paglia snakker om kvinnelige vennskap på den måten, hun sier kvinner er jævlig rå på det, de trenger ikke si hele setninger til hverandre. Det er helt ekstremt. Men sånn føler jeg at jeg også har det med gode venner.
Emil: Man kan være i en eller annen situasjon, på et utested, fremmedgjort, og går inn på do og møter en god buddy som kjapt sier: «Jeg vet, jeg vet. Dette er fucked, vi må komme oss ut herfra.»
Torgny: I Ingmar Bergmans biografi La Terna Magica snakker han om livet sitt og kjører på med hardcore shit. Beef med damer, barn, kritikere, alt. Ærlighet. Og så skriver han mot slutten av boken «Jeg vet, jeg har ikke skrevet noe om vennskap.» Akkurat som det er for mye for ham. Han har åpenbart hatt noen jævlig sterke vennskap, men han klarer liksom ikke deale med det. Jeg tenker vennskap på en måte er jævlig trivielt, men samtidig totalt overveldende. Det er noe hverdagslig, men hvis man graver i det er det profound shit. Det er vennskapets poesi.
The post – Aldersrasismen i samfunnet vårt er ganske dark appeared first on NATT&DAG.