Den skranglete typen Kurt Vile har gitt meg mang en god musikalsk opplevelse de siste årene. På grunn av hans fortreffelige blanding av tilbakelenthet og iherdighet har platene blitt spilt hyppig og lenge.
Men det er noe fundamentalt annerledes å se Vile på en scene. Jeg vil egentlig sammenligne det med Bob Dylan, men jeg veit det blir for drøyt. Likevel: det kan sammenlignes med Dylan. Det er noe med hvordan Viles låter på plater kun er én mulig versjon, mens det live kan utfolde seg ulikt.
Det passer overens med Kurt Viles uttrykk. Hans ekstremt personlige, slentrende måte å levere tekst og musikk på gir hver låt følelsen av å være en tanke mer enn en “tekst”. På samme måte som Dylan tolker sine egne sanger live, synes Vile å forsøke å gjengi en tanke han har hatt (men av min er erfaring er gjengivelsene til Vile langt nærmere innspillingene enn Dylans). På samme måte som Dylan, ser Vile også ut til å bry seg aller, aller mest om seg selv.
Konsertens låtmateriale er i all hovedsak henta fra hans to foregående, og mest populære, album. Det er mer enn nok gode sanger til å holde en hel konsert. Det er også en fantastisk variasjon i det musikalsk uttrykket, særlig i overgangen fra et par rolige, akustiske nummer og til et hav av støy og leven. Kun virkelig gode artister mestrer et slikt spektrum med slik kontroll.
Og selv om ekstranummeret Baby's Arms ikke virka å gå helt etter planen, så var det en fabelaktig konsert, sett under ett. En konsert hvor man etterpå føler seg mindre i kontakt med personen Kurt Vile (altfor intim for Rockefeller), men likevel sterkere knyttet til musikken hans.