Det sene 90-tall hadde joviale N*Sync og Backstreet Boys, i dag går fjortisjentene berserk når en bøttehattbærende @Ecco2k tvitrer om Pokemon. Hva er greia? Med mindre du er veldig u-emo har du fått memo: Den rådville internettgenerasjonen har nemlig funnet sine talsmenn i bevegelsen til svenske Sad Boys, ledet an av den 18 år gamle rapperen Yung Lean. Fargerike emojis og euforiske Instagram-filtre til tross er det ingenting som er mer i www-vinden enn sutring, og få har omfavnet den tidsriktige tristessen med mer omhu enn de nedstemte, post-pubertale Stockholmerne. Hvor godt kjenner du Sad Boys-universet på en skala fra én til seroto-ni? Vi har laget en kjapp innføring i partypooper-pyramiden som utgjør Yung Lean & co, så slipper du å være hun eneste på vors som ikke rapper med på «Yoshi City» i helgen.
Yung Lean: Aka 18 år gamle Jonatan Leandoer Håstad. Den Södermalm-fødte Sad Boys-generalen slo igjennom i fjor med mixtapene Sadboys2001 and Unknown Death 2002. Gjorde stor YouTube-suksess med singlene «Ginseng Strip 2002» og «Kyoto», og slapp i sommer debutalbumet Unknown Memory. Den utnevnte mesterhjernen bak tristskapen.
Sad Boys: Består av Yung Lean og produsentene Yung Sherman og Yung Gud. Sistnevnte er aktuell med sin første solo-EP Beautiful, Wonderful denne uken. Les mer om den her.
Gravity Boys Shield Gang: Den mer R&B-orienterte gruppa som tilhører Sad Boys’ utvidete krets. Også kjent som «GTBSG» eller bare GTB. Består av syngerapperne Bladee, Thaiboy Digital (fint navn?) og Ecco2k, samt produsentene Yung Sherman og Whitearmor. Musikken deres ligger i et tåkete grenseland mellom rap og R&B, med sterke elementer av eurotrance, pop og med flittig bruk av autotune. Tekstinnholdet er Sad Boys-ideologien tro; Tristesse og ensomhet, side om side med rapklisjéskryting og stadige referanser til popkultur og moderne teknologi.
Den mest synlige i Gravity Boys er Bladee, som sang et par hooks for Yung Lean på mixtape-debuten Unknown Death 2002 og opptrer som hypeman på konsertene hans. Til tross for raus diskografi og at han er frontfiguren i GTB er de to andre medlemmene mer stilmessig tilgjengelige: Thaiboy Digital har vist seg å beherske Future-aktig, autotune-heavy trap-rapping med en amatørmessig sjarm, mens Ecco2k – til tross for å ha gitt ut veldig lite musikk – er en stor fanfavoritt blant die hard-fansen. Ecco2k har minneverdige punchlines om Pokemon og Bitcoins (!) kombinert med en – tør vi si – kommers meloditeft, og er dessuten ansvarlig for mye av den visuelle estetikken til Sad Boys’ musikkvideoer og platecovre. Til sammen representerer gruppa både som helhet og enkeltartister det logiske neste steget i den futuristiske «Sad Robot»-rapstilen.
Det som gjør disse molefunkne småsvenskene så interessant er ikke bare blandingen av stilarter og den unike estetikken, men også hvordan artistene har bygget en bunnsolid og blodseriøs fanbase verden over via internett. Musikken, videoene og de ofte kryptiske oppdateringene medlemmene deler på Twitter og Instagram danner til sammen en estetisk helhetsopplevelse som nærmest er et portrett av internettgenerasjonen, en egen liten verden av futuristisk arkitektur og mote, et musikalsk portrett av isolasjon og eksistensiell ennui fremprovosert av timevis av stirring på touchscreens og datamaskiner. Fansen trekkes ikke bare inn i det både fengende og originale lydbildet – de er like opptatt av hvordan artistene kler seg og styler håret, på en måte som har mye til felles med fanskarene til et boyband. Men, i motsetning til tradisjonelle boybands er Sad- & Gravity Boys en grasrotbevegelse som gjør alt av både musikkproduksjon og promotering helt selv. Det er mye musikk der ute som kan kalles «post-internett», men få har klart å definere dette begrepet med samme presisjon som Stockholm-ungdommene.
Kjapp innføring i Gravity Boys Shield Gang-diskografien:
Denne samlingen materiale tatt fra Soundcloud ble gitt ut kort tid etter Yung Lean slapp Unknown Death 2002, og viser at fyren som synger de robotaktige refrengene på «Nitevision» og «Heal You // Bladerunner» også driver med sin egen greie. Mye av låtene her er røffe og upolerte i forhold til det som har kommet i senere tid, der mange vers stort sett består av uklar mumling i skyer av synth med lite minneverdig melodi, men det beste her er enormt bra: Bladee leverer juevelene «Bladeecity» og «Bleach» i samarbeid med Yung Lean og Ecco2k, Thaiboy briljerer med R&B-balladen «Moon Girl», og solobidraget til Ecco = magiske «Hold Me Down Like Gravity». Allerede her ser vi den presise fremstillingen av tenåringsangst i internettalderen – det blir ikke stort mer på kornet enn når Bladee melankolsk intonerer «six cell phones but no one to call» og Ecco setter det på spissen med mantraet «All I wanna see is 1080p, but reality keep me on 240».
Det første soloprosjektet til Bladee er dessverre noe ujevnt rent låtmessig, men høydepunktene er høye og gir et tydelig portrett av den unge mannen som artist, en melankolsk cyborg i et digitalt isslott. Det er en enorm sårbarhet bak den digitale stemmemanipulasjonen som fanges i introen «Deletee», samarbeidet med den likesinnede amerikaneren Bones (som fortjener sin egen artikkel, btw) på «Shadowface», og ønsket om transcendens fra apatien i det senere kuttet «Upgrade Enabled». Størst av alt er «Ebay», en possecut der alle tre Gravity Boys-sangerne viser sin beste side over en fullstendig massiv beat som passer like godt til utadvent fæsting som til innadvendt hjemmevære.
Den rykende ferske solodebuten til Thaiboy Digital er en samling innadvendt og vakker soveroms-R&B. Whitearmor står for all produksjonen (med bidrag fra Yung Gud på et par låter), og der han tidligere har vært både utflytende eksperimentalist og leverandør av heftige bangers viser han her et talent for atmosfærisk musikk som tangerer både svevende ambient og klubbvennlig trapmusikk. (Ofte i én og samme låt.) Tiger kan være krevende å sette seg inn i ettersom både produksjonen og stilen til Thaiboy kan være utflytende og vanskelig å få grep på, men kvalitetsnivået holdes høyt. «Yr So Beautiful» er for eksempel en nydelig poplåt, og Yung Lean leverer et særdeles sterkt hook og gjestevers på «Diamonds».
Hits fra utenom mixtapene:
Bladee – «Blood Rain» (feat. Yung Lean)
Voldsomme synthakkorder à la Ibiza rundt tusenårsskiftet pulserer i et nærmest trommeløst vakuum som Bladee fyller i med sår sang, før Lean avløser ham over sakralt orgel. I musikkvideoen blinker en font som minner mest om en Geocities-side full av animerte .gifs med teksten «FUCK REALITY». En sansemessig overbelastning av en låt.
Tittelkuttet som ikke endte opp med å inkluderes på mixtapen (høyst forståelig, da den ville vært malplassert) er noe så enkelt som en fantastisk moderne hiphop-singel som kan sies å være den beste Future-låta Future ikke har laget selv. Stort pluss for entusiastiske hooks fra Thaiboy.
En popjuvel i miniatyr, som til tross for sin korte lengde er en av de ytterst få sololåtene til Ecco som ikke høres ut som en halvferdig skisse. Et kortfattet portrett av fremmedfølelse og lengsel elegant presentert med en udødelig melodi.
Mer depping her: Tristesse-torsdag: Kåt, kritthvit & kølsvart R&B fra Minnesota
The post Sad Boys / Gravity Boys 101: Fremtiden er her, og den er nitrist appeared first on NATT&DAG.