– DET GÅR OPP og ned som kurompa, det her. Det som kommer lett inn, går lett ut igjen.
Hver onsdag kveld møtes Bjørn og kompisgjengen på Bjerkebanen for å spille på hest. Det har de gjort i over seksti år.
– I dag har det gått dårlig, gitt! Fra himmel til helvete. Sånn er det, sier Bjørn og henvender seg til kompisene, som nikker bekreftende. Foreløpig har det vært en høyst begredelig kveld på travbanen.
I gjengen ved siden av er heldigvis stemningen noe bedre.
– Jeg vant førti tusen, svarer Steen uaffisert på spørsmålet om hvordan det nylig avsluttede løpet gikk. Sammen med sønnen, som også heter Steen, eier han hesten som kom travende først over målstreken.
– Han tok førti tusen på mandan’ også. Foreløpig en bra uke, konkluderer han.
Over anlegget annonseres det at det er tretti sekunder igjen til neste løp. Et usynlig slør av forventning senker seg over første etasje på Bjerke, og gir de gamle mennene krefter til å karre seg opp av stolene og ut i den flombelyste høstkulda. Der står man noen meter nærmere hestene.
GRORUDDALENS COLOSSEUM
Hesteløp er en eldgammel sport, med røtter tilbake til oldtidens Egypt og antikkens Hellas. I Hellas var hesteløp med vogn en av de mest populære attraksjonene under Olympiaden, og i Romerriket var det en gigantindustri som samlet tusenvis av mennesker. Hvert år ble karnevalet i Roma avsluttet med et spektakulært hesteløp opp Via del Corso.
England fikk på 1600-tallet importert tre hingster som skulle komme til å avle frem den britiske overklassens fremste statussymbol: The Thoroughbred, fullblodshesten. Brukt til dressur, polo, revejakt og, ikke minst «The Sport of Kings»: hesteløp.
Spol noen hundre år frem i tid. I Groruddalens eget Colosseum lukter det sterkt av wienerpølser. Staysman & Lazz spilles på svakt volum over stadionanlegget, mens «kongenes sport» utspiller seg i avlange runder ute på banen. Inne i varmen fylles det ut tippekuponger. Det stirres intenst inn i oddsskjermer. Det spilles på automat, det skravles. Noen bare sitter der. En kvinne – den eneste – leser i en bok. En hest som galopperer, etterfulgt av oppgitt banning. Spredt jubel resonnerer i det underbefolkede lokalet når den beste hesten traver i mål.
– Klart du har lyst til å vinne, men det er det sosiale som er det viktigste. Vi har det moro, vi har det gledelig og vi har det gøyt! Jeg gleder meg til å komme på Bjerke for å ljuge litt med disse gutta hver onsdag, sier Bjørn og forsvinner for å rekke å kjøpe bonger før neste runde.
I dag har det gått dårlig, gitt! Fra himmel til helvete
For Tor Nesset har det også gått trått for hestene han har satset på, men i likhet med Bjørn tar han nederlaget med knusende ro. Tor har vært på Bjerke før, han har vanka her siden han var barn. Han er fortsatt innom så ofte han kan.
– Det er mest for det sosiale, sier han.
– Jeg har ikke så mye direkte kontakt med miljøet lenger.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Clik here to view.
Jeg vant førti tusen, sier Steen, som sammen med sønnen (hvis navn også er Steen), eier hesten som kom travende først over målstreken
ET LUKKET MILJØ
– Inntrykket er at dette er et miljø dominert av eldre menn, sier Mette Mohn fra Hjelpelinjen, som jobber med å håndtere spillavhengighet i Norge.
Hun beskriver et miljø det er vanskelig å få kontakt med, og hvor miljøets lukkethet gjør spillavhengighet til et problem det er vanskelig å vite omfanget av. Mohr får støtte av Unni Bergsvenkerud fra den frittstående interesseorganisasjonen Spillavhengighet-Norge.
– Det skal holdes internt hvis du har problemer, sier Bergsvenkerud.
– Spillere vil bare snakke om hvor mye de har vunnet, sier Mohn.
– Det er status å spille mye, og det er status å kunne mye om hestene og jockeyene. Det er kunnskap i det, man kan bli god. Man får status, tjener penger og blir sett opp til.
– Spill på hest er i stor grad knyttet til kunn-skap, sier Carl Stenstrøm fra Norsk Rikstoto.
– Det er voksne mennesker som har kontroll på økonomien sin, de begynner å få voksne barn og har ryddige forhold, mener han.
Antallet såkalte problemspillere i Norge ligger i dag på rundt 20 000. Ifølge Stenstrøm er rundt 13 prosent av disse avhengig av hestespill. Tallene for hestespillrelatert kontakt med Hjelpelinjen er så lave som ti til femten innringere i året. I tillegg kommer misforståelsene, de som ringer Hjelpelinjen for å få hjelp til å spille. Mette Mohn forteller at det hender disse innrømmer å ha et problem i løpet av samtalen, og senere oppsøker hjelp.
De få som søker hjelp på eget initiativ er ofte spillere som allerede har mistet kone, hus og jobb før de har våget å ta kontakt. Mohr og Bergsvenkerud fra hjelpeorganisasjonene tror det skyldes at det i miljøet er tabu å innrømme at man har et problem.
– Mange tar ikke kontakt før det er altfor sent. Det har hendt pårørende har tatt kontakt og fortalt at personen det gjelder ikke tør å kontakte noen utenom miljøet, sier Bergsvenkerud.
– Sånn vi har skjønt det er det store mørketall for Rikstoto og hestespill.
De få som søker hjelp på eget initiativ er ofte spillere som allerede har mistet kone, hus og jobb før de har våget å ta kontakt
WIENERE VS. VINNERE
– Det er veldig tomt her selv om det er gratis å komme inn, påpeker en asiatisk mann med et solid antall FC Barcelona-pins på jakkeslaget.
Turer til Bjerke spanderer han på seg bare en sjelden gang. Han er her mest for å se og lære. Det er også derfor han oppholder seg her i første etasje. Restauranten i andre etasje er for medlemmer med fast bord, forklarer han.
– Da må du må være skikkelig gambler! Skal du være en del av det miljøet er du nødt til å være her hver eneste gang det er løp. Jeg er bare her når jeg har tid og lyst, sier han og tar en slurk av boksen med ferdigblandet Jack Daniels og cola.
– Det er best at vi er her nede. Vi har vår egen kafeteria, vi spiser pølse og lompe. Og kjøper øl, sier han.
En eldre mann i Rema 1000-uniform krøller sammen bongen han nettopp har tapt 216 kroner på.
– Jeg er her når det er kjøring, men det er ikke hele tida, sier han.
Han bruker ikke mer enn han har råd til å tape.
– Når du satser noe er det bare å tenke at det er borte, ikke sant. Gjør man ikke det har man seg selv å takke. Da får man ordne opp i problemene selv. Har du møtt noen på en travbane som går i pluss? spør han retorisk.
Han har åpenbart ikke hørt om Øivind Grøstad.
TRAVKONGEN
Restauranten på Bjerke, stedet mannen med Barcelona-pins fortalte om med ærefrykt, ser ut som noen har kjørt danskebåten i full fart opp Akerselva og vrengt den inn ved Aker sykehus. Lokalet er konstruert som et amfi med panoramautsikt over travbanen. Her oppe i høyden er 0.33-bokser med Jack and Coke byttet ut med halvliterglass, og eimen av wienerpølser er erstattet av en lun fert av kjøttkaker. Yngre menn, et par kvinner og noen familier opptar en brøkdel av de 1200 tilgjengelige plassene. Deres tilstedeværelse gjør demografien en smule mindre homogen enn i underetasjen, men også her er det eldre menn som preger lokalet. Spillerne virker imidlertid mer seriøse enn i første etasje, og jo lenger opp i høyden man beveger seg, jo mer ser det ut som spillerne faktisk jobber, med laptoper og alvorlige miner.
Helt øverst står Øivind Grøstad med kikkerten hevet. Herfra kontrollerer han travimperiet han har brukt et helt liv på å bygge opp. Grøstad har spilt på hest siden han var sju, levd av det siden han var tjue. Han er en av få som har vært alene om å ta V75-potten to ganger, blant annet i 1999, da en sjeleglad Grøstad håvet inn ni millioner kroner mens han satt live i TV2s studio. Han er det nærmeste man kommer en travkjendis i Norge. Det har ikke skjedd av seg selv, ifølge Grøstad.
– Det går i ett fra mandag til søndag. Fjorten timer trav hver dag, hele året, sier han uten å flytte blikket fra hestene som varmer opp nede på banen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Image may be NSFW.
Clik here to view.
I tillegg til å ha drevet travtipstjenesten Travfakta i en årrekke, selger Grøstad ferdigutfylte bonger gjennom Eksperten, en tjeneste han driver for Norsk Rikstoto. Assistert av sine tre langt yngre kompanjonger, omsetter Grøstad bonger for én og en halv million kroner i uka. Selv spiller han ikke så mye lenger.
– Jeg satser på å gå i overskudd med rundt én million netto i året. Det har jeg klart, sier han.
Det går i ett fra mandag til søndag. Fjorten timer trav hver dag, hele året
– Se nå. Se på nummer fem. Han ser veldig bra ut. Hvis den starter bra kommer den til å vinne. Spill på den, så får dere det litt moro, anbefaler han. Vi rekker så vidt å spille for 50 kroner før hest nummer fem kløner til starten og havner langt bak. I mål er den likevel nummer tre, etter å ha tatt igjen voldsomt mot slutten. Vi er litt imponert. Det er ikke Grøstad.
– Det er noe som plager den hesten, mumler han.
LUNSJTRAV
Lyden av en speaker som snakker så raskt at han får den ivrigste auksjonist til å høres ut som kong Harald:
Hest nummer fire, Mr. Nugatti; hest nummer fem, Hall of Hope; hest nummer seks, Let’s Go Crazy; hest nummer syv …
Det er torsdag formiddag på Bjerke, og stemningen er alt annet enn crazy. Av en eller annen grunn starter lunsjtrav klokka 13.37, en referanse de gamle mennene, som nå står ute i regnet og forbanner Mr. Nugattis diskvalifikasjon, neppe tar.
Flere av dem som forrige uke påstod at de var på Bjerke maks en gang i måneden, er på plass. Roy ved spilleautomatene illustrerer denne trangen til å fare med hvite løgner overfor andre, og muligens også seg selv, presist.
– Jeg er her én gang i måneden, påstår han, før han forteller at det har gått dårlig i dag, men at han vant her i går og i forrige uke.
Som så mange andre vi snakker med kjenner Roy flere som sliter med spillavhengighet, mens han selv hevder å praktisere en streng «spill aldri for mer enn du har råd til å tape»-regel. Hvis han selv skulle komme til å utvikle spilleproblemer hadde han «stramma inn livreima sjøl» tror han. Da han benekter å spille på noe annet enn hest, rykker det til i venninnen som har sittet med ryggen til. «Vi spiller jo på automater?!» hvisker hun forundret mot Roy.
Flere av dem som forrige uke påstod at de var på Bjerke maks en gang i måneden, er på plass.
I andre enden av lokalet står Geir Hegbart og studerer en brosjyre. Han er innom Bjerke for å hente helgeprogrammet til de andre travbanene.
– Var jo mer her før, nå er jeg opptatt med så mye annet. Jeg synger i kor, har nettopp sunget i Royal Albert Hall, sier Geir, ikke rent lite stolt.
– Jeg har sett mye elendighet her på Bjerke. Folk som har spilt bort både drosjer og hus og kjerringer. Mange vil ikke innse at det er sånn, det er synd. Samme med folk som drikker, de vil ikke vedkjenne seg det. Men det er når man innser problemet og bestemmer seg for å gjøre noe med det, at det hjelper. Ta imot hjelp, oppfordrer Geir.
Selv påstår han å være en utpreget nøktern hestespiller, og hevder, i likhet med de andre vi snakker med på Bjerke, at han aldri spiller for mer enn han har råd til.
– Akkurat der skal jeg rose meg sjøl. Jeg holder det på et lavt nivå sammenliknet med andre, synes det er moro å tippe på hest, men ikke sånn at det utarter seg.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Image may be NSFW.
Clik here to view.
DEN STORE KUNDEJAKTEN
– Bjerke er ikke som i gamle dager. Før var alle her, fra direktører til uteliggere, forteller Øivind Grøstad.
Selv om han ikke på noe tidspunkt slutter å nistirre på hestene som varmer opp på langsida, er det tydelig at Grøstad blir nostalgisk når han mimrer tilbake til en svunnen tid. En tid da tribunene var fulle av folk som Stampe-Knut og Blomster-Ole.
– Blomster-Ole hadde for vane å stjele blomster fra begravelser hver gang det var løp. Så tok han med seg bukettene og solgte de utafor til han fikk nok å spille for, sier Grøstad.
I dag mener han travsportens største utfordring er å få unge interessert, noe han innrømmer at går heller dårlig.
– I en dataverden har vi kanskje vært for dårlige til å kommunisere hvor gøy det er med hest. Gutta jeg jobber med er jo bare 25, men de elsker det her, de lever og ånder for hest, sier Grøstad og vinker til en forbipasserende som spør hvordan dagen har gått.
De fleste som kommer bort er eldre menn, og som de fleste i miljøet skulle Grøstad ønske det var flere kvinner og unge på travbanen. Norsk travsport og Bjerkes glansdager ligger 20-30 år tilbake i tid, da Rex Rodney var verdensstjerne og restauranten var full hver bidige løpsdag. I dag blir det stadig vanskeligere å tiltrekke seg nye fjes.
Norsk Rikstoto omsetter for 3,65 milliarder i året, men er likevel frenetisk opptatt av å tiltrekke seg nye spillere. I fjor gikk selskapet ni millioner i underskudd, og antallet nordmenn som spiller pengespill minker. I den samme tiårsperioden omsetningen til Norsk Rikstoto økte med én milliard, falt antallet pengespillere i befolkningen fra 81 til 59 prosent. Hvordan skal de få nordmenn til å spille mer på hest?
– Rekrutteringen går gjennom kommunikasjon i egne flater, tv og radio, og hos kommisjonærene våre, sier Carl Stenstrøm i Norsk Rikstoto.
Han sier de ikke retter seg inn mot spesifikke kundegrupper. Slik har det ikke alltid vært.
TRAV-HOMSER
«Trav-homser skal redde Bjerke» kunne man lese i VG. Året var 2008, og som et ledd i «Den store kundejakten» – Norsk Rikstotos satsingsprosjekt for å rekruttere kvinner – hadde Bjerkebanen ansatt fire «stilige, urbane homser» til å «fiffe opp travbanens rykte med stil, glitter og masse glamour for å vekke travinteressen hos unge moderne kvinner». «Som vi alle vet er veien til kvinnene gjennom homsene», uttalte informasjonssjef for travsporten Kjell Terje Ringdal til VG. Nysertifisert travhomo og partyfikser Ronnie Ottem inviterte 250 kjendiser på «glam-trav», spørsmålet «Hva kan nysingle Terje Schrøder prestere i ladies race bak hesten Great Garlic Girls?» ble stilt for første og siste gang, og tv-serien «Pimp my sulky» – basert på at de fire homsene skulle trenes opp til å bli kusker og delta i et ordentlig travløp – ble forsøkt laget. Ingen kontrakt ble noensinne underskrevet, og «Pimp my sulky» ble aldri noe mer enn en god idé.
Arven fra 2008, som vil bli husket som året trav-Norge prøvde for hardt, er fremtredende på Bjerke hver onsdag. Som i nok et håpløst forsøk på å tiltrekke seg kvinner, har onsdagskonseptet V76 fått tildelt jentefargen rosa.
– Vi har «Damenes Aften», hvor det sitter 250 damer her og drikker vin og spiller! Da har dem det gøy da, vet du, sier Grøstad.
Mette Mohn fra Hjelpelinjen tror kvinnene vil komme sterkere i fremtiden, som en følge av at markedsføringen er rettet mot dem. Mohn registrerer allerede en økning.
– De er ikke kjempemange, men jeg snakker med flere kvinner enn før.
Arven fra 2008, som vil bli husket som året trav-Norge prøvde for hardt, er fremtredende på Bjerke hver onsdag
IKKE SÅ GÆLI
– Er det lenge mellom løpene går man bare på automatene, sant?
Helge, en jovial bergenser i brun skinnjakke, kjenner flere som oppsøker automatene i pausene mellom løpene. Men han går ikke med på at det er problematisk. – Avhengig og avhengig. Det er mer det at det må skje noe. De blir rastløse, hevder han.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Det er opplagt at det er mange her som sliter, men de har ikke lyst til å søke om hjelp, innrømmer Geir, mannen som nylig sang i Royal Albert Hall.
– Mange har dumma seg ut – blitt skilt og sånn fordi de bare tenker på spill. Men de aller fleste klarer dette uten noe problem. Vi har jo vanka her i femti år! Hvis du har ei kjerring du er glad i og barn, så blir du ikke spillegal, vettu. Da har du så mye annet å tenke på.
Grøstad hevder å ikke ha hørt om tilfeller av spillere som har havnet utpå de siste årene.
– I alle spill blir folk avhengig, men skal man lykkes i trav må man være tålmodig. Sitte stille med målet i kikkerten, se hvordan den traver, holde hodet kaldt. Hvis folk ikke har noe annet å drive med og spiller bort pengene sine på hest og har det moro – da er ikke det så gæli, mener Grøstad.
– Hvis du spiller bort mye, er det jo alltids mulig å spille seg opp igjen.
Denne saken ble først publisert i NATT&DAGs Livet er ikke en lek-utgave i november.
The post Hekta på hest: Wienere og tapere på Bjerke travbane appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.