Los Angeles – by night. Sosiopatiske Louis Bloom har verken jobb eller venner. Han tjener til livets brød ved å stjele ting, for så å selge det videre. Et tilfeldig møte med en stringerbasert videojournalist tenner en gnist i ham. Han skaffer seg (ved salg av stjålet sykkel) et videokamera og en politiradio, hvilket legger grunnlag for resten av filmen. Det er en «if it bleeds, it leads»-kultur som regjerer der ute, og Bloom er villig til å gå langt, og lengre enn langt, for å skaffe seg de beste bildene.
Som så mange ganger før, er det mørket som hersker i englebyen, mens lyktestolpene bidrar med sine skyggeleggende lysstråler. «The city shines brightest at night», som taglinen slår fast. En slik Drive-atmosfære er sjelden et dårlig utgangspunkt for en krimthriller, men der Drive briljerte med sitt stilsikre og enormt stemningsskapende soundtrack, er Nightcrawler tidvis på gyngende grunn. Eller, det er vel heller det motsatte av gyngende, for lydsporet, signert ringreven James Newton Howard, er så konvensjonelt at en sitter med følelsen av at dette kunne vært soundtracket til en hvilken som helst film. Bare tidvis berammes handlingen fint av Howards hypnotiske toner, men oftere føles det hele litt malplassert. Det er synd at ikke film og lydspor går mer hånd i hånd.
Det er undervurderte Jake Gyllenhaal som gestalter den sinnsforstyrrede Bloom. Gyllenhaal viste blant annet i Prisoners, en av fjorårets store thrilleroppturer, at han evner å bruke ansiktet, og særlig øynene, i sin utvikling av en karakter. Også her står øynene sentralt. Entusiasmen, iveren og sinnet han uttrykker med sine knallblå øyne, noe det nærmest radmagre ansiktet forsterker, er beundringsverdig. Det klovneaktige smilet til Bloom bringer tankene til Norman Bates. Ved første øyekast virker det harmløst, men ved nærmere bekjentskap er det langt ifra uskyldig. Videre bidrar Rene Russo og Riz Ahmed med gode rolleprestasjoner, som henholdsvis fryktløs nyhetsredaktør og nervøs «kollega».
Dan Gilroy, som blant annet førte manuset til The Bourne Legacy i pennen, regidebuterer med Nightcrawler – en meget respektabel debut. Gilroy står også for manuset til Nightcrawler, som preges av hurtig og fintflytende dialog. Blooms snedige replikker kommer på løpende bånd, og underbygger hans sære karakter. Som da han så treffende forteller sin eneste kollega (les: undersått), og tilsynelatende eneste venn, at «a friends is a gift you give yourself». Eller da han avslutningsvis beroliger sine medarbeidere med utsagnet «I’ll never ask you to do something that I wouldn’t do myself». Når vi da vet hva han er kapabel til å gjøre, er ikke det en spesielt beroligende beskjed.
Nightcrawler kan på enkelte områder betraktes som vår tids Taxi Driver. I likhet med Travis Bickle, er Lou Bloom en antihelt og et ekstremt produkt av sin tid. Stemning og kameraføring har også klare likheter, spesielt bilkjøringsscenen sender tankene til Scorseses mannsaldergamle klassiker. Filmen inneholder også en leken allusjon til den legendariske avslutningsscenen i The Usual Suspects.
Takket være politiradioen, er Bloom kjapt på plass på en hvilken som helst crime scene. Han er heller ikke fremmed for å iscenesette litt på åstedet: dra et lik nærmere en påkjørt bil, flytte et familiefoto nærmere kulehullene på et kjøleskap. På satirisk vis speiler Gilroy vår tids journalistikk, med dens jakt etter flest seere og mest fortjeneste. Samtidig materialiserer Bloom på mange måter den amerikanske drømmen, med sitt massive ambisjonsnivå. Det males naturligvis med bred pensel, men den subtile satiren tilføyer filmen en fin dimensjon.
Nightcrawler er en god amerikansk noir, og en av høstens oppturer. Det er nok ingen klar Oscar-kandidat, men Gyllenhaals prestasjon er helt klart for en dark horse å regne.
Elias Bakken Johansen
Nightcrawler er foreløpig ikke planlagt oppsatt på norske kinoer.
The post Nightcrawler på det store lerretet, takk! Pronto! appeared first on NATT&DAG.