Da grimen så sin spede barndom på pirat-FM-bånd i Øst-London på begynnelsen av totusentallet, var det neppe noen som så for seg at den fjorten år senere skulle forvaltes av middelklassekids med futuristiske sneakers. Ta ut forstaden av ligningen, legg til en hyperbol CGI-estetikk – hvor arbitrære hverdagstablåer får en dataanimert fernissering – juke, trap, techno og klassisk four-to-the-floor-house, og du er i nærheten av å kapsle essensen av det som preger den nye bølgen innenfor kontemporær grime.
Eller «hardt, mørkt og mystisk», som Drippin kortfattet og presist oppsummerer lyden av sitt musikalske virke.
PS: Bildeserie fra da Drippin spilte på NATT&DAGs lanseringsfest i mars!
Drippin, eller Erik Spanne som han egentlig heter, startet i det små som DJ i Stavanger. På kort tid er han blitt et av de mest lovende produsentnavnene vi har her til lands. Drippin er hyppig nevnt på The Fader, Mixmag og Red Bull sine musikksider – en internasjonal eksponering som i norsk sammenheng må sies å være unntaket som bekrefter den forstemmende regelen om norske artisters manglende omtale på kontinentet.
Gjetordene om Drippin har imidlertid ikke bare oppstått i et kritikervakuum, men også som et resultat av at han er godt likt blant likesinnede musikere.
– At jeg har blitt spilt av Diplo, Evian Christ, Cashmere Cat og andre artister som har mye større publikum enn meg, har betydd mye. Hvis de inkluderer meg i en mix eller et DJ-set, merker jeg at det blir mer pågang. Det er litt av poenget med klubbmusikk og klubbkultur: å spille hverandre og bygge hverandre opp.
Takket være en spillejobb på Øya i fjor ble han introdusert for Fatima Al Qadiri – en kunstner og musiker som blant annet er en del av den ekstremt hypede DJ-kvartetten Future Brown. Hun var så henrykt over låtene til Spanne – en liten bragd med tanke på Qadiris rykte som en særdeles lakonisk og streng dame – at hun fikk ham signert på den New York-baserte etiketten Lit City Trax, kanskje det mest definerende organet for den eksperimentelle klubbmusikken. Selskapet styres av Future Brown-medlemmet J-Cush, og har tidligere gitt ut artister som Saga, og nå avdøde footwork-kalif DJ Rashad.
– Etter å ha vært DJ ganske lenge fant jeg ut at jeg ville lage musikk. Musikken jeg lager reflekterer nok DJ-settene- og musikksmaken min, som er veldig variert. Jeg liker mye forskjellig musikk og er ikke så veldig opptatt av å være definert av en sjanger. Jeg vil heller være en artist som har et «sound» som går forbi tempo og slike ting, forteller Drippin.
Karrieren til Drippin tok en ny, og kanskje uventet vending mens han fortsatt studerte på Kunsthøgskolen i Bergen. En dag ringte Girson fra A-Laget og lurte på om han kunne lage noen beats. Like etter ringte Lars Vaular.
– Det var første gang jeg hadde vært i studio med en artist, forteller Spanne om møtet med Vaular.
– Ingen av oss visste hvordan mikrofonen fungerte eller noen ting, men det gikk fint.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Sammen lagde de «Koking» og «Første Gang Var Den Siste» – en åpenbart kontrafaktisk låt, ettersom Drippins første møte med hip hop ikke har blitt det siste. Siden den gang har han jobbet med den amerikanske undergrunnsrapperen Le1f, og produsert for Yoguttene, som han nå også er fast DJ for.
– Men det har aldri vært ambisjonen min å produsere for rappere. Det har vært muligheter som bare har oppstått, og så har jeg takket ja. Jeg er veldig takknemlig for at mange har hatt lyst til å jobbe med meg, men mine egne produksjoner har alltid vært hovedfokuset.
I november lanseres Drippins Silver Cloak EP. Den har det allerede blitt knyttet store forventninger til, og låter som «Kyoto», «Waterfalls» og «Air Jordan» – alle på den kommende EPen – får lovprisende blurbs fra tongeangivende hold, som The Fader og Cashmere Cat.
– Den har fått support fra de rette artistene og de rette DJ-ene, så sånn sett er jeg jævlig fornøyd.
Hva kan vi forvente av den nye EP-en?
– Den er et statement for meg som artist. Det er mye mer én utgivelse og mer gjennomført enn det jeg har laget tidligere, med en klarere estetikk. Musikken er fortsatt veldig funksjonell, nærmest litt enkel. Det er ideer som fungerer godt i klubben, sier han.
– Fellesnevneren for veldig mange produsenter, eller musikere generelt, er at vi egentlig aldri er så stolte av det vi gjør, men alltid prøver å bli bedre. Jeg føler ikke at jeg har noe å være stolt av per dags dato. Jeg håper det kommer snart, men jeg blir aldri fornøyd. Til slutt må man bare gjøre ting ferdig.
Den internasjonale suksessen har åpenbart ikke mildnet den sunne beskjedenheten vi nordmenn dessverre blir født med, men den påtagelige ydmykheten bør kanskje først og fremst tilskrives Drippins utforskende lynne, enn uvitenhet om faget. Om han ikke kan forklare den soniske påvirkningskraften musikken hans har, er han i alle fall utstyrt med et tilforlatelig mål for øyet.
– Det er egentlig slike ting som alltid har interessert meg: Hvordan kan man skape god stemning i en klubb, samtidig gjøre det spennende og pushe grenser – og likevel få det til å høres gøy ut.
Drippin slipper EP-en Silver Cloak 11. november.
The post Drippin: – Jeg føler ikke at jeg har noe å være stolt av appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.