Vi vet hva du gjorde sist sommer gjør i helga: Skrekkfilmmaraton!

Endelig er Halloween her! Selv om høytiden med årene har blitt en relativt barnevennlig affære, og samtidig (for enkelte) en konkurranse i hvem som kan ha minst mulig klær på seg og fortsatt kalle det et kostyme, vil undertegnede slå et slag for det Halloween egentlig er ment som: en god unnskyldning for å grave seg ned i skrekkfilmer i alle former og varianter. Vi har vurdert mange av årets nye skrekkfilmer, og lenker til noen av anmeldelsene finner du nederst i denne saken. Her skal vi imidlertid konsentrere oss mer om noen av de mindre kjente perlene fra skrekkfilmhistorien – gamle så vel som nye.

Protoslasherens ukjente tvilling

Den skrekkfilmen som uten tvil har hatt størst innflytelse på ikke bare skrekkfilmens utvikling, men også filmhistorien og populærkulturen som sådan, er selvfølgelig Alfred Hitchcocks mektige klassiker Psycho (1960). Filmen blir gjerne referert til som protoslasher. Med dette menes at selv om den kanskje ikke vil kvalifisere til slasher-sjangeren etter dagens krav og definisjoner, er den å regne som bestemora til alle moderne slasherfilmer. Final Girl, plot-tvister, maskert og sinnssyk drapsmann – Psycho har alt, og brakte alt dette til mainstreamen. Men visste du at det i 1960, samme år som Psycho kom ut, også ble utgitt en annen britisk slasher-aktig film med freudianske undertoner?

Michael Powells Peeping Tom (1960) ble en total flopp da den kom ut (den hadde – som nevnt – i overkant tøff konkurranse, til dens forsvar), men har med årene oppnådd en unik kultstatus hos både filmteoretikere og publikum. Den deler det voyeuristiske temaet med Psycho: vi følger Mark (Carl Boehm), en ung fotograf som gjennom sin oppvekst ble terrorisert av sin far, som filmet ham døgnet rundt for å forske på barns reaksjoner og uttrykk for (gjerne fremprovosert) skrekk. Nå er Mark voksen, og han har sitt eget filmkamera som et beskyttende lag mellom seg og resten av verden. Men en dag begynner unge kvinner å forsvinne fra filmsettet han jobber på, og likene blir funnet med ansikter som uttrykker en frykt selv de mest hardbarkede drapsetterforskerne aldri har sett maken til…

Slasherkongen gjennom flere tiår

Selv om Hitchcock var tidligere ute, er det nok ikke noe enkeltmenneske som har satt så stort preg på skrekkfilmuniverset de siste fire tiårene som Wes Craven. Hans mest kjente filmer inkluderer Johnny Depps debutfilm Nightmare on Elm Street (1984) og ikke minst Scream (1996). Craven har regissert intet mindre enn 29 filmer siden 1972, det overveldende flertallet trygt plassert innen skrekksjangeren – og han har skrevet totalt 33 filmmanus.

Debutfilmen var den eminente Last House on the Left (1972), som må kunne sies å være en prototype innen rape/revenge-subsjangeren. Men i motsetning til de fleste av sine etterkommere innen det universet, har Last House både skremmende gode skuespillerprestasjoner, et drivende godt soundtrack og ikke minst den krypende, ekle stemningen som er make or break for en vellykket skrekkfilm. Allerede her blir dessuten Cravens fascinasjon for kontemporær ungdomskultur svært tydelig.

Allerede fem år senere kom den neste ubestridelige klassikeren, nemlig The Hills Have Eyes (1977). Langt flere kjenner nok til remaken fra 2006, med blant andre Claire fra Lost i en av hovedrollene. Cravens originalversjon er imidlertid langt mer innovativ og stemningsfull, og er essensiell for enhver horror og scifi-fan.

Wes Craven kan påstås å ha vært en av hovedinspirasjonene til Tarantinos Pulp Fiction (1994). Nærmere bestemt innehar Cravens The People Under the Stairs (1991) så mange komponenter som man får se igjen i Tarantinos film tre år senere, at det umulig kan være tilfeldigheter. La meg nevne bare de to mest iøyenfallende: Ving Rhames (aka Marcellus Wallace) spiller en av hovedrollene i en film hvor en annen mann kler seg ut i et kostyme nøyaktig likt The Gimp fra Pulp Fiction. People er dessuten både morsom og creepy, og fortjener definitivt å bli sett av langt flere.

PS: Tidenes beste Wes Craven-øyeblikk: i den første Skrik-filmen er det et øyeblikk når Sydney går rundt på skolen og er dødsredd, og så får man så vidt se en uhyggelig gammel vaktmester som tusler rundt og vasker gulvet i korridorene. Det er Craven selv, iført det originale Freddy Krueger-kostymet! For mer metamoro anbefales dessuten New Nightmare fra 1994.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Norske grøss

I løpet av de siste ti årene har det norske skrekkfilmmiljøet utviklet seg voldsomt, og det har blitt laget mange filmer av topp kvalitet – og noen som man ser mer for kuriositetens skyld, selvfølgelig. Mange av filmene spiller på særnorske legender, myter og tradisjoner; alt fra folkeeventyr til sosiale tradisjoner som påskefjellet er usedvanlig gode utgangspunkt for ekte, norsk grøss.

I kategorien folkeeventyr-grøss har vi selvfølgelig velkjente Trolljegeren (2010), med navn som Otto Jespersen og Robert Stoltenberg på rollelista, mens en noe mindre kjent tittel er huldergrøsseren Thale (2012). Her følger vi to politimenn hvis hovedoppgave er å vaske bort all driten fra drapsåsteder, som en dag oppdager en tilsynelatende ung jente med uvanlig fysikk i en død manns kjeller. I likhet med Død Snø (2009), tar Fritt Vilt (2006) og Fritt Vilt 2 (2008) utgangspunkt i påskefjellet, og de mystiske omstendighetene rundt alle som angivelig forsvinner der. Ikke se 3’ern, men de to første er ekte bra, og noe av det første som gjorde nå verdenskjente Ingrid Bolsø Berdal verdt å følge med på.

Mer over på kuriosa-siden av norske grøss har vi filmer som Mørke Sjeler (2010), som, tro det eller ei, er en olje-zombie-slasher. Med en helt egen driller killer. Ingen grunn til å hoppe over denne, med andre ord. Dunderland (2012) fikk nærmest ingen oppmerksomhet (og ingen kinodistribusjon) da den kom ut, men er på tross av sine mangler en interessant vri på den norske skrekktradisjonen, da den blant annet tar opp Norges ikke veldig glamorøse heksehistorie.

De med komisk tvist

Skrekk og humor går ofte hånd i hånd, derav uttrykket “skrekkblandet fryd”. Kanskje en grunn til dette er at skrekksjangeren ofte er så komisk overdrevet? Uansett er det få ting som gjør skrekkfilmfans varmere om sine råtne hjerterøtter enn en skikkelig tullete, selvrefererende skrekkfilmkomedie.

En av de største klassikerne på området er Mel Brooks’ Young Frankenstein (1974), hvor Gene Wilder spiller hovedrollen som barnebarnet til den originale Dr. Frankenstein. Det blir aldri veldig skummelt, men med en legende som Frankenstein i bunnen, og et stjernelag med skuespillere drysset over, vil denne filmen garantert sørge for god stemning blant alle halloween-feirere. Mens vi snakker om Frankenstein, kan vi også nevne den utrolig 90-talls B-filmen Frankenhooker (1990), som er omtrent akkurat hva tittelen bærer bud om.

Av nyere dato kan vi nevne i fleng godsaker som Tucker & Dale vs. Evil (rednecks på hyttetur blir ufrivillige massemordere); Grabbers (en irsk landsby blir angrepet av fjessugende aliens – heldigvis er “kuren” mot dette den tingen irske landsbyer har mest av: sprit!); Eddie the Sleepwalking Cannibal (snille, søte Eddie viser en langt dystrere side av seg selv når han går i søvne); Sexy Killer (spansk film om en ung dame som er morderisk besatt av mote, gutter og sitt eget gode rykte); og Juan of the Dead (Juan og kompisen Lazaro innser at deres hjemsted Cuba er i ferd med å bli overtatt av zombier).

For ekstra nerdepoeng

En av de mest nerdete skrekkfilmene fra nyere tid er som kjent Skrik (1996), av allerede omtalte Wes Craven. Vel, den mest nerdete av alle karakterene fra denne nerdete filmen (Randy, spilt av Jamie Kennedy) snakker i nærmest religiøse vendinger om Prom Night (1980). Noen av oss vil nok påstå at denne ikke er like minneverdig i dag, men som Randy sier: den originale scream queen, selveste Jamie Lee Curtis, er med.

De fleste har et forhold til, eller i det minste en mening om, Exorsisten (1973). Det som gjør denne filmen så spesiell er i stor grad den lille jenta i hovedrollen. Hun gestaltes av Linda Blair, som ikke akkurat fikk en blomstrende filmkarriere videre, etter å ha kastet opp på seg selv og onanert med et krusifiks på film – hvem skulle ha trodd det? Hun har dog også hovedrollen i en slasherfilm som ble relativt kjent innen relevante kretser, nemlig Hell Night (1981). Man kan godt si at det her blir tydelig hvorfor hun ikke fikk flere store roller, men moro er det nå lell.

Den stadige selvrefereringen som skrekkfilmuniverset er så kjent for, slår ikke alltid ut like positivt. Et eksempel på dette er da Amy Jones og Rita Mae Brown slapp sitt forsøk på en feministisk satire av en skrekkfilm (!) i 1982: The Slumber Party Massacre. Det er tydelig at filmskaperne har sett sin dose horror, de har for eksempel, i likhet med tidligere nevnte Mørke sjeler, sin egen driller killer, og noen av de lattermilde øyeblikkene kan du faktisk mistenke at de har ment som komiske. Denne er verdt å se for de aller mest nerdete, men for de fleste andre vil det nok være like greit å se Abel Ferraras faktiske Driller Killer (1979).

Den som skremte meg mest

Denne skrekkfilmskribent har ikke alltid vært den fryktløse, tykkhudete skrekkentusiasten hun er i dag. Som de fleste andre så også jeg mange skrekkfilmer da jeg var altfor ung; og noen da jeg strengt tatt ikke burde vært for ung, men kanskje heller hadde en litt for lang og mørk vei hjem etter å ha sett filmen. Sistnevnte var i alle fall tilfelle da jeg som cirka 14-åring så kultklassikeren Candyman (1992), med Virginia Madsen i hovedrollen. Filmen spiller naturlig nok på legenden om the candyman, en av de som vil dukke opp bak deg hvis du sier navnet hans mange nok ganger inn i et speil – deretter vil han drepe deg med krok-hånda si. Etter å ha sett den og så gått hjem langs en mørk skog i en av Oslos beryktede forstader, tok det flere år før jeg kunne bøye meg ned over en vask for å spytte ut tannkrem eller vaske ansiktet uten å være livredd for at The Candyman skulle stå bak meg når jeg så inn i speilet igjen. Etter å ha sett filmen igjen som voksen, kan jeg bare si at jeg aner ikke hva jeg ble så hinsides redd for – men Candyman er en spesiell film som evner å bringe skrekkverdenenes hang til vandrehistorier og legender inn i en moderne setting på særegent og forunderlig vis.