Publisert i NATT&DAG 3. oktober 2014.
– VI TROR AT OVERLEVENDE ER HELTER, men det er de ikke. De har antakeligvis gjort forferdelige ting. Hvis vi ser på jødeutryddelsen, for eksempel, hvorfor har det vært så vanskelig å bearbeide den? Jo, fordi de som overlevde holocaust ikke hadde rent mel i posen. Det er i alle fall det de selv synes. Andre må vurdere om de bør stemples for det de har gjort. Man var jo tvunget til å handle på en viss måte for ikke å bli drept under krigen.
Vi sitter på kjøkkenet i kontorlokalene til Plattform Produktion, Ruben Östlunds produksjonsselskap i Göteborg. Det er ikke mange dager siden regissøren kom hjem fra filmfestivalen i Toronto, hvor hans nye film Turist mottok strålende kritikker. Filmen fikk sin verdenspremiere i Cannes i mai, og fra slutten av oktober kan man se den på norske kinoer.
Les også: Turist er en smellvakker skildring av snøskredet som skadet samlivet
SKREKKSCENARIO I ALPENE. Turist handler om en svensk kjernefamilie på skiferie i Alpene. Mens de spiser middag på en uterestaurant på hotellet, begynner det å rase snø nedover fjellskrenten i nærheten. Raset eskalerer til et voldsomt skred, og skrekken brer seg blant gjestene. Familiefaren Tomas reagerer instinktivt med å løpe, og etterlater familien ved bordet. Løssnø kommer dalende og dekker uteserveringen i hvitt. Så stopper skredet. Mor og barn samler seg etter situasjonen – før Tomas kommer tuslende tilbake. Familien fortsetter å spise og å late som om alt er i skjønneste orden, men ingenting vil bli det samme etter pappas pysete reaksjon.
Familien later som om alt er i skjønneste orden, men ingenting vil bli det samme etter pappas pysete reaksjon.
Med Turist vender Östlund tilbake til et over ti år gammelt utgangspunkt. I begynnelsen av 20-årene filmet han utforkjøring i Alpene og Nord-Amerika.
– Jeg kom inn på filmhøgskolen gjennom de filmene, som hadde fått ganske stort gjennomslag i skimiljøet. Men etter dette ble jeg lei og følte at skifilmene ikke lenger var utfordrende. Jeg gikk fra skiverdenen over til en akademisk verden, til nye kompiser – cineaster som var veldig interessert i film. Jeg var ikke interessert på samme måte; det jeg likte var å filme. Så gjorde jeg min første langfilm i 2004 med Gitarmongo (2004), men hadde en følelse av at jeg ville vende tilbake til skiverdenen og bruke kunnskapen fra det miljøet. Spørsmålet var bare hvordan? Skimiljøet er kitschy, med neonfargede klær, skibriller med speillinser – det er absurd! Men så løsnet det etter at jeg så en YouTube-video. Det er en gruppe turister som sitter på en uteservering, lignende situasjonen i Turist. Alt er perfekt, turistene har mye penger og kontroll over sine liv. Så sitter de der, da, og spiser, idet dette snøskredet plutselig kommer. Fascinasjon og glede glir over i ren skrekk i løpet av få sekunder. Jeg syntes det var spennende at to slike ytterligheter kunne ligge så nær hverandre.
OVERLEVELSENS SKAMFULLE BAKSIDE. Etter det skjellsettende omdreiningspunktet i Turist, forsøker kona Ebba å få Tomas til å innrømme at han lot familien i stikken, men han nekter for at det var dette som hendte. Stemningen er nær bristepunktet når venneparet Mats og Fanni ankommer alpinhotellet og blir trukket inn i den såre familiekrisen. Det uunngåelige spørsmålet melder seg: Ville Mats reagert på samme måte?
– Det er vanskelig for oss å relatere til en situasjon som den familien i Turist opplever, så vi forsøker å finne en forklaring og lar det bli en del av vår identitet hvorvidt man hadde blitt værende eller ikke. Jeg tror at når situasjonen først kommer, har man ingen referanse til når overlevelsesinstinktet tar tak. Alle menns kultur forsvinner i det øyeblikket.
– Når man ser på skipskatastrofer, for eksempel, fra «Titanic» til «Estonia», er de som overlever menn i en viss alder, mens de som dør er kvinner og barn. Det later til at menn reagerer mer egoistisk. Kvinner kan kanskje bli lamslåtte og paralyserte og ikke foreta seg noen ting, men menn er i stand til å klatre over andre mennesker hvis det er det som kreves for å overleve.
Östlund mener at det ikke finnes rasjonell handling i overlevelsen, at det ikke finnes noe «før» og «etter», bare en reaksjon. Han later til å være spesielt opptatt av skipsforlis som et kritisk punkt, som gang på gang har avslørt våre biologiske instinkter. Östlund kommer med flere eksempler: kapteinen på «Costa Concordia» som løy og sa at han «falt» ned i livbåten etter at han hadde kjørt skipet på grunn en januarkveld i 2012. Den sør-koreanske rektoren som rømte fra elevene sine på fergen «MV Sewol», der flere hundre døde – før han senere tok livet av seg.
– Det der er noe som kjennetegner mennesket. Hvilket annet dyr reagerer først med overlevelsesinstinkt, for senere å avslutte sitt liv, for å slippe å tape ansikt offentlig og leve med skammen? Først kommer altså instinktet, som får en til å overleve ved ett tilfelle, og deretter en rasjonelt uttenkt handling – eller en annen handling, i alle fall – der man avslutter livet. Til tross for at vi har lært oss at kvinner og barn skal først i livbåtene, til tross for at det mest reproduserte mannsbildet er mannen som «helt»; til tross for at denne kulturen fortsatt eksisterer, slås den samme kulturen ut når overlevelsesinstiktet skyter inn, undrer Östlund.
Hvilket annet dyr reagerer først med overlevelsesinstinkt, for senere å avslutte sitt liv, for å slippe å tape ansikt offentlig og leve med skammen?
– Kvinner jeg har snakket med har behov for å tro at mennene deres ville blitt værende, i en situasjon som under snøskredet i filmen. «Min mann hadde faktisk blitt». Jeg snakket med Maria Bonnevie, for på et tidspunkt hadde jeg tenkt til å caste henne og Fredrik Skavlan i foreldrerollene. Det hadde vært så jävligt roligt om Skavlan hadde sprunget fra familien sin! Jeg ser på ham som en sympatisk og hyggelig person – samtidig ser jeg på ham at det er noe greier der … Men altså: da jeg snakket med Maria Bonnevie sa hun at «Fredrik hadde blitt, det vet jeg, fordi en gang skjedde det og det», men de færreste har jo en relasjon til noe slikt som snøskredet, det blir som om en lastebil kommer kjørende mot deg! Det er den mest patetiske reaksjonen jeg har fått fra kvinner i forbindelse med filmen – at de er tvunget til å si at deres menn hadde blitt.
FRYKTEN FOR Å TAPE ANSIKT. Östlund avslører at han alltid har sett en slags komikk i «den type tragedier». Det er en ertende fandenivoldskhet i samtlige av hans fire spillefilmer, et ønske om å sparke oss ut av komfortsonen – men ikke uten medfølelse og samfunnsengasjement. Filmskaperen har hele veien vært opptatt av sosiale roller og regler, som i pressede situasjoner skaper usikkerhet og skam, både hos karakterene og publikum. Hans forrige film Play (2011) vakte enorm debatt i Sverige for skildringen av interaksjonen mellom en småkriminell innvandrergjeng og en gruppe hvite, svenske barn. Noen mente at Östlund tok et viktig strupetak på svensk rasisme, mens andre mente at filmen i seg selv var rasistisk. Play handlet også om kulturelle og sosiale skiller, og forventningene ulike etnisiteter har til hverandre. Men i et Sverige der innvandringsdebatten er anspent, utløste filmen et skred av reaksjoner.
– Skam og feighet har nok vært gjennomgående temaer i mine filmer, i alle fall har det vært mennesker i dem som har vært redde for å tape ansikt. I Gitarmongo finner man riktignok mennesker som er helt uberørte av at de kan tape ansikt, de oppfører seg usensurert. Men i de andre filmene er det mennesker som er jævlig redde for å stikke seg ut i en gruppe, og å miste sin status i relasjonene til andre. De må revurdere sitt eget selvbilde og tvinges til å konfrontere andre mennesker. Det er veldig vanskelig og smertefullt.
Det er en utfordring å lage en hel spillefilm basert på et YouTube-klipp, men fra tanken om at filmen skulle handle om en svensk familie, utviklet ideen seg. Det var en kompis av Östlund som til slutt gjorde ham sikker på at Turist skulle bli noe av, på grunn av en viss gjenkjennelighet fra kompisens side:
– Han er en sånn som man kan se at har mye skyld i kroppen. Han har gjort ting i livet sitt som han skammer seg over og gått over grensen mange ganger. Da blir man til slutt veldig vennlig, overdrevet vennlig, sånn som han fra Turboneger… Hank von Helvete. Man ser at han ikke lenger orker å utfordre flere grenser. Kompisen min sa: «hva om det er pappaen som løper av gårde?». Og vi bare: «ja, der har vi filmen». Situasjonen blir et sprengpunkt som vi tvinges til å gå inn og bearbeide.
HEDERSKULTUREN. I Turist blir Ebba etter hvert desperat etter å få ektemannen til å vedkjenne seg den feige reaksjonen. Men Östlund tror ikke det er så enkelt å rette opp en slik karakterbrist, eller at en innrømmelse vil være nok for en kvinne til å godta det.
– Jeg tror det hadde gjort det enklere for Tomas i filmen å innrømme det han hadde gjort, men det hadde ikke nødvendigvis vært nok til å redde ekteskapet. Jeg leste en undersøkelse som viste at skilsmisseprosenten er ekstremt høy etter flykapringer. Det handler nok blant annet om at man sitter ved siden av partneren sin og ser hvordan han reagerer. Kanskje blir han helt lammet av skrekk og ligger vrælende på bakken, eller reagerer veldig egoistisk. Den type svik henger sammen med en hederskultur: mannen har utført en handling som ikke står i stil til forventningene på et samfunnsmessig nivå. Vi kan intellektuelt forstå det og tilgi det, men følelsesmessig ligger hederskodeksen så dypt at man har gjort et overtramp sammenlignbart med utroskap. Ofte snakker vi om den muslimske kulturen som en hederskultur, men vi lever også i en hederskultur.
Ofte snakker vi om den muslimske kulturen som en hederskultur, men vi lever også i en hederskultur.
Det er noe særegent «svensk», eller i alle fall «skandinavisk», over Östlunds filmer, som henger sammen med nettopp hederskulturen; at man må oppføre seg etter samfunnets normer. For skandinaver er det nærliggende å sammenligne seg med naboene, fordi språket og kulturen er så likt, men også fordi det finnes tydelige forskjeller. Östlund beskriver den norske nasjonalromantikken som «absurd» og umulig å relatere til. Det er vanskelig å si hvor rett han har; om dette bare er et bilde vi nordmenn har skapt av oss selv gjennom særlig 17. mai, eller om det virkelig ligger så dypt i oss som utlendinger kan få inntrykk av.
– Hvis man ser bredt på det, er det kanskje ikke så stor forskjell på den norske og svenske nasjonalfølelsen. Fra norsk og dansk hold kommer det på sin side ofte kritikk mot Sverige for det «politisk korrekte», som i og for seg er et tråkigtbegrep, for i den strebenen finnes det også noe positivt. At man faktisk kjemper for at mennesker skal leve likeverdig, at minoritetsgrupper skal ha mulighet til å uttale seg, og så videre. Det er lett å raljere over denne kampen, siden det oppstår mange nyanser, som for eksempel det hysteriske i å sensurere Pippi Langstrømpe.
EN SVENSK TIGER. Filmene hans kan vanskelig beskrives som «politisk korrekte», snarere kan de oppfattes som skarp kritikk mot dobbeltmoral og feighet blant den svenske befolkningen. I bunn ligger det likevel et ønske om samfunnsdebatt og forandring.
Östlund mener at det stadig finnes en «nasjonal skam» i Sverige over den uteblivende deltakelsen i 2. verdenskrig. Han forteller om symbolet og reklamekampanjen som ble kalt «En svensk tiger» da krigen pågikk, som skulle oppmuntre folk til å holde kjeft om alt som kunne gå utover det nøytrale Sverige. Det handlet delvis om militærhemmeligheter, men også om at svenskene ikke skulle ytre seg politisk, så de slapp å ta stilling til krigen.
– Det er en veldig ubehagelig greie, samtidig opplever jeg den stoltheten Norge og Danmark har i forbindelse med krigen som uproporsjonal. Invasjonene fra Tyskland gikk jo på 45 minutter og halvannen time! Så har dere liksom Max Manus som gikk så enormt bra på kino – man liker virkelig å godte seg i sitt eget selvbilde. Östlund ler.
Jeg opplever den stoltheten Norge og Danmark har i forbindelse med krigen som uproporsjonal.
SKAM OG FORSONING. Enten det er snakk om nasjonal eller personlig skam, kan den være vanskelig å riste av seg. Östlund er opptatt av hvordan skam fungerer som tankevirksomhet, og mener det er skammen som får hjernen til å prosessere aller mest. Andre tanker kan komme litt forsiktig, men skammen kommer alltid med et brak. Av Östlunds tidligere filmer er det nok De ufrivillige (2008) som handler mest uttalt om skam – en episodisk opprulling av en rekke pinlige situasjoner, som forteller mye om våre sosiale grenser. Med Turist tar han skamproblematikken et steg videre, går dypt inn i familiens håndtering av tapt ære, og lar ydmykelsen få strekke seg nesten uutholdelig langt.
– Jeg leste en interessant artikkel i Vanity Fair som Monica Lewinsky hadde skrevet, om hvordan media håndterte sex-skandalen med Bill Clinton. Hun skrev i samme tekst om noen jenter som hadde tatt seksuelle bilder av seg selv, som senere hadde lekket ut på nettet. Lewinsky uttrykte at foreldrene nå må passe på disse jentene, slik at de ikke dørav skam, altså at de ikke tar livet av seg. Det er helt sykt – at man kan oppleve situasjonen som så håpløs at man føler seg tvunget til å avslutte livet sitt. Og det er interessant hvordan man behandler disse spørsmålene. I dette tilfellet har det blitt uttrykt «ta for all del ikke bilder av deg selv naken», noe som er idiotisk, som om man kan fjerne menneskers seksualitet. Det er jo personene som har lagt ut disse bildene som skal skamlegges, ikke nakenheten, sier Östlund.
Det er vanskeligere å drøfte seg fram til en rasjonell løsning på den skammen Tomas opplever i Turist. Hvordan forsone seg med sitt eget instinkt, når dette har vist seg foran hele familien å være synonymt med feighet? I dag er det en større forventning om at menn skal kunne snakke om følelsene sine og kommunisere godt, samtidig som de skal opptre heltemodig. Östlund tror imidlertid ikke biologien lar seg forandre:
– Det er bra at menn har begynt å snakke om følelser og ta større ansvar i hjemmet, for å beskytte familien har vi aldri gjort, og kommer heller aldri til å gjøre. Vi kommer til å dra om det skjer noe! Det gjelder alle menn, ikke bare de skandinaviske. Vi kommer alltid til å reagere instinktivt.
Turist har norsk kinopremiere 24. oktober.
The post Ruben Östlund: – Menn vil aldri beskytte familien appeared first on NATT&DAG.