Det forholdsvis altetende country-klubbkonseptet «Die with your boots on» har siden en nokså fuktig start på Revolverkjøkkenet for to år siden rukket å gjøre allsang av Tim McGraw og Hal Ketchum-hits til en helt vanlig ting i Youngstorgettraktene, de har fått etterfestbesøk av etterhvert verdenskjente Kacey Musgraves, booket Sturgill Simpson og Daniel Kvammen, tatt korte svingomer innom puddelrocken, Mardi Gras og, vel, generelt skapt god stemning hvor enn de har ferdes. Det hele feires med konsert på John Dee i kveld.
Vi tok en prat med Eivind Eide Skaufjord, Christoffer Mollestad og Geir Ramstad om de siste to årene, hvor folkelige de EGENTLIG er og hva som er ståa for country i dag.
La oss ta det viktigste først – i sin pågående kamp for å finne et nytt folkelig grunnlag for Sosialistisk Venstreparti, skrev den forrige SU-lederen, Andreas C. Halse, en forholdsvis klam omfavnelse av country i Dagbladet i sommer, hvor han trakk opp en nokså klar linje mellom det jordnære countryfolket og fuckings hipstere i Oslo. Hvilken låt vil dere, som Oslos kanskje fremste fuckings countryhipstere, anbefale SV å blæste for å komme mer i kontakt med lisseslips-velgeren?
Eivind: Jeg tenker det er Brad Paisley – han er progressiv og trygg, i en amerikansk countrymålestokk, og du har den «American Saturday Night»-plata, hvor han synger om borgerrettighetsbevegelsen og miljøet og sånn.
Geir: Men han er ikke kontroversiell heller – bortsett fra Accidental Racist, da.
Spiller dere den?
Eivind: Nei, det er en dårlig låt.
Geir: Men det er ikke Brad Paisley som gjør den drøy – det er det LL Cool J som gjør når han synger «if you forget about my gold chain i’ll forget about the iron chain».
Christoffer: Det er en forholdsvis ubalansert deal, ass.
Men føler folk seg i kontakt med sitt folkelige jeg når de er på DWYBO?
Geir: Nei. Men når vi gjør noen giger som ikke er klubbkonserter, i forbindelse med vanlige countrykonserter, så merker vi at det et litt andre folk som er der.
Christoffer: Det Oslo Roots-miljøet er jo litt sånn.
Geir: Vi har hatt lyst til å gjøre noe litt annet.
Eivind: Når vi hører folk som oppriktig hører på amerikansk country, har de ofte mye mer peiling enn oss. De ber om hits fra Chris Young og sånne glætte artister vi aldri har hørt på.
Christoffer: Vi fremstår kanskje til tider som mer autentiske enn vi strengt tatt er.
Hvor autentiske countryfans er dere?
Geir: Det er litt som med R. Kelly for min del – det er både en helt genuin glede over gode låter, men så det er noe som er fullstendig skamløst og latterlig også. Det er en glidende overgang. Men først og fremst er det jævlig kult.
Eivind: Vi gaper over jævlig mye rent sjangermessig, fra gammal country, ny, kredibel country og til bro-country.
Hva er det?
Geir: Det er det som er country i dag.
Eivind: Truckerhattcountry eller capscountry
Geir: Alle låtene handler om «cold beers on a saturday night», på en måte.
Christoffer: Det er der mest av overlappingen med hip hop skjer.
Som «Truck Yeah»?
Christoffer: Ja, det er kanskje en av de første bro country-låtene. Låta starter med «I’ve got Lil Wayne pumping on my iPod». Men innenfor country i bred forstand, så har du alle fasetter på en sånn kommers-autentisk-skala. Du har Sturgill Simpson, som er litt sånn «death to bro country» og sikkert ville rynka på nesa over om vi spiller Florida Georgia Line.
Geir: Hvorfor spiller vi aldri de?
Christoffer: Men vi hadde en praktisk årsak til å starte med det. Vi er musikkinteresserte folk, ikke bare country, men i et uteliv hvor alle er dj-er og folk kan ganske mye, var country en nisje hvor det var litt plass igjen.
Geir: Det er i hvert fall 150 dj-er som er bedre til å spille soul og funk enn oss.
Eivind: Det stammer også fra den interne begeistringen for country i Platekompaniet-gjengen, hvor det å feste til Taylor Swift og lignende ble jævlig populært.
Dere liker jo rustikk og alternativ Akersgata-country også for folk med faste jobber, men inntrykket er at det er en liten motreaksjon også, at dere veiver fanen litt ekstra høyt for kommerscountry?
Geir: Vi liker også den Akersgata-countryen.
Eivind: Men det er ikke så mye hits der.
Geir: Nettopp, det er litt av praktiske årsaker. Og ja, det er riktig å høre på Uncle Tupelo og Steve Earle og sånn, så det er en liten motreaksjon mot oppfatningen av hva som er riktig country.
Eivind: Men det er jo uansett i ferd med å bli viska ut. I en sånn Den Nye Platepraten-kontekst skal man jo gå inn for å være eklektisk, og da er det i visse henseende kult å like for eksempel Taylor.
Jeg har en sånn halvkokt teori om Platekompanigjengen er at det er såpass høy musikkompetanse at måten man skiller klinten fra hveten er å høre hitpotensialet i et litt døllt og gjennomkommerst lydbilde, og at det egner seg særlig godt hvor en hel masse musikknerder skal komme seg gjennom det å pushe skiver i julestria.
Eivind: Skal du koke det ned til noe som Einar Stenseng hadde implodert av å høre, så er en bra låt en bra låt, om man kommer seg over det som kanskje var fordommer i kommersiell popmusikk for en generasjon eller to siden. Sånn er det jo bare blitt.
Men er ikke country fremdeles en typisk sjanger man griper til for å vise at man har modnet?
Eivind: Det har vært en spesielt uglesett sjanger.
Christoffer: Men det er en sånn autentisitetsmarkør. Alternativcountry som sjanger, som forener folkemusikk og indiekred, det er musikk for kjennerne og de gamle punkerne som vokste litt til og søkte mot en autentisk og folkelig orientering. Og det er jo den første countryen jeg hørte på. Men det som sikkert er blitt vårt prosjekt, er å se litt forbi indiebiten av det og å se at den vanlige countrysjangeren har masse for seg.
Eivind: Det er litt som vi har prata før om, Geir – country kan lett relatere til R&B og hip hop – det er skamløst, direkte og ærlig på en litt dustete måte, men det funker og det er feststemt.
Geir: For meg er det veldig likt. Om du ser bort fra sounden, er det veldig likt. Det er ikke verdenener fra hverandre i sounden heller, i grunnen. Men de følger noen av de samme formelene og komuniserer nokså likt, følelsene er her ute. Jeg vet da faen, det er upretensiøst. Alt ettersom hvem som ser det, da.
Har dere snart brukt opp den unge, norske countryscenen etter to år med konserter?
Geir: Det er overraskende hvor mange band som er aktuelle. På et tidspunkt har vi kanskje gjort det, men det er mange band som er hypp på å spille og som vi er hypp på å ha.
Eivind: Det er fler countryband i Norge enn det er publikum til dem, tror jeg.
Men hva med Statoilhylle-countryen, sånn i motsetning til Platekompanicountryen – har dere tenkt å booke noen fra den kanten?
Eivind: Vi prøvde Claudia Scott, da!
Christoffer: Men hun må bytte management. Eller, det vil si, hun må på INGEN måte bytte management om hun kan ta så mye spenn for en spillejobb.
Eivind: Ja, de musikerne hennes er ikke small time, det er forholdsvis garva folk.
Geir: Men det er absolutt aktuelt for oss å booke noe fra den scenen. Det som er utfordringa vår er jo å finne ut litt hva vi driver med. Vi har klubbdelen, som er på Revolver og som har en crowd, og så er det konsertbiten hvor det kan komme litt annerledes folk.
Christoffer: På et tidspunkt bryter konsert og klubb-greia kanskje litt med hverandre. Om vi skulle booka Hellbillies på Rockefeller, så ville det jo bare blitt en Helbillieskonsert på Rockefeller, også ville det blitt en etterfest hvor de vanlige folka kommer. Det er forsåvidt ikke noe problem ,vi har jo lyst til å drive med begge deler.
Men går det an å forene Heidi Hauge-blokken, Akersgata og Die with your boots on-gjengen og SV i en eller annen Wagnersk gesamtcountrygreie hvor alle hører på den samme twangen?
Christoffer: Nei, dette ække noe forbanna demokratiprosjekt, ass
Eivind: Vet ikke hvor vi skulle gjort det
Skjerp deg, det er Vikingskipet på Hamar.
Eivind: Da ville vi jo rista av oss den vante crowden, som ikke beveger seg utafor sjenkeringen.
Ja, hvem er den vante crowden?
Geir: Mira Berggrav Refsum, kanskje?
Eivind: Det starta jo med Platekompanigjengen – uten dem hadde det vært glissent de første gangene. Og det er fremdeles de som crowdsurfer.
Geir: Vi har fått en italiener!
Ja, åssen står det til med italo-countryen?
Christoffer: Spaghetti-country!
Eivind: Europeisk country? Fuck knows. Det er ikke så mange norske band som spiller rendyrka country i Nashvilleforstand, alle har en vri, det er alternativt eller bluegrass eller oldtimey greier.
Er det kjipt?
Christoffer: Tja, hvem er det som starter band? Det er i stor grad indiekids – og om du har lyst til å leke deg med noen mer rurale uttrykk, så blir det alternativcountry og bluegrass.
Geir: Bluegrass er flinkissjangeren – det finnes ingen som spiller det som ikke er dritgode. Det er nesten problematisk, det høres alltid bla ut, men låtene mangler noen ganger.
Christoffer: Du kan jo alltids bare spille Foggy Mountain Breakdown. Men én ting er bakgrunnen vår og hvordan interessen vekkes, at man kommer sidelengs inn i det og finner ut at man liker det. Men du kan jo løfte blikket, som mange har gjort, og se på popen sånn som den funker nå forøvrig. Country og countryelementer har åpenbart en annen synlighet nå enn for et par år siden.
Eivind: Snakker du om Avicii?
Christoffer: Først og fremst Taylor Swift. Men også Mumford and sons, verdens verste band, som egentlig burde vært et sånt klassisk UK landfill-indieband, de er jo et half assed Kaizer Chiefs – with banjos. Det er ikke tilfeldig at «Hey Brother» starter med et banjoriff.
Og er det tilfeldig at dattera til Billy Ray Cyrus er blitt en av verdens største stjerner?
Christoffer: Nei.
Eivind: hun har jo en hælvetes country-stemme. Alle venter på country-skiva til Miley egentlig.
The post - Klubben vår er ikke noe forbanna demokratiprosjekt appeared first on NATT&DAG.