NORSK IDEOLOGI er en jævel å få has på. Den kamuflerer seg i kropp, tanker og annen «infrastruktur», og kan aldri gripes. Bare røpes. For noen ganger eksponeres den i korte blaff. Som en kriminell som forsnakker seg. Plutselig slår den vanntette dekkhistorien sprekker.
Jan Inge Sørbø skriver i boka Til trøyst (2013): «Ein må skilja mellom ideologiens ’slik er det’ og kunstens ’enn om det var slik’. Religionen er ein stad imellom. Den tilbyr ei tolkning som høyrer til trua sitt rike, og har difor eit element av ’enn om’ i seg. Misser den det heilt, kan den bli ideologi, og då får vi små tyrannar som Enok og store tyrannar som Khomeini, som gjer religionens sanningar til hard justis.»
Med andre ord: Når religion blir ideologi, er det fare på ferde. Da blir religionen hard og rigid. Men hva om forvekslingen går andre veien? Om ideologien blir myk som troen? Når «slik er det» forveksles med «slik håper jeg det er»?
Mon tro om ikke dette er det svenske problemet – AKA den hermetiserte innvandringsdebatten – i et nøtteskall. Söta bror la troens briller i ideologiens futteral – og vice versa. På den måten beskriver de ikke så mye hvordan verden er – som hvordan de skulle ønske at den var.
My milkshake brings all the boys to the yard, and I’m like, er det nokon her som er laktoseintolerante?
Inntil valgresultatene tikket inn og virkeligheten ikke lenger lot seg fordreie: Hva fan?! Hadde 781 120 svensker stemt på Sverigedemokratene?!
I sorgen og forbitrelsen over sitt eget folk gikk hele forsiden til Expressen i sort. Et godt bilde på deres egen blackout da det svenske håpet kolliderte med den svenske virkeligheten.
DET SVENSKE FOLKHEMMET har store vyer for sin egen befolkning; det er liksom ikke måte på hvor moderne, veltilpassede og progressive deres innbyggere hadde vært om det ikke var for slangene i Sverigedemokraterna.
Her hjemme aner vi en noe mer avmålt tillit til folkets arveanlegg. Syndefallet er ikke en vag trussel i fremtiden, men noe som allerede har inntruffet. Adam tok sin første jafs av eplet den dagen Anders Lange bestemte seg for å danne parti. For nordmenn er derfor mennesket et vesen som må beskyttes – ikke minst mot seg selv. Frihet under ansvar er vel og bra, men ikke så bra som frihet under oppsynet til en lisensiert HMS-ansvarlig®.
Selv Den frie kunsten® – sosialdemokratisk edition! – må forholde seg til dette regimet. For hvem vet, noen kan jo finne på å dele ut Ibsenprisen til Miloševi-apologeten Peter Handke! Her trengs etiske råd og politiske komiteer, ellers risikerer vi at æren og «våre skattepenger!» tilfaller en politisk imbesil som aldri har skrevet under på de rituelle besvergelsene om krigen på Balkan.
For all del, det finnes mange gode grunner til å demonstrere mot prisutdelingen til Handke, men intensiteten, og ikke minst indignasjonen, i motstanden er likevel avslørende for det norske beredskapsnivået. Hva? Sa han at «musen (sic!) måtte knulle oss»? Hvordan våger han?!
Der svenskene forsøker å gjøre virkeligheten litt skjønnere og mer harmonisk ved å redefinere den, er den norske løsningen å polstre den. Denne impulsen har kanskje fått sitt mest pregnante symbol i norske lekeplasser og dertil forskrifter, et solid stykke fastfrosset, angstbitersk ideologi. Eller vi finner den i kravet om at sykkelhjelm må påbys (Politisk kvarter, NRK P2, 12. september), og ikke overlates til den enkeltes forsyn.
«Norge bokser over sin egen vektklasse», uttalte Obama, noe vi syntes var veldig stas, helt til vi kom på at slag mot hodet er farlig.
«Jeg mener fortsatt at vi lever i et brutalt, uverdig og barbarisk samfunnssystem.» Aslak Sira Myhre til DN 22. august.
IVEREN ETTER Å regulere alt som kan være risikabelt gitt svært uheldige omstendigheter, er ikke på langt nær ny. Poeten Olaf Bull (1883–1933) gjorde et stort nummer av at han hatet folk som spiste av kniven og satt i vinduskarmen og røkte. «Et angrep på andre menneskers nerveceller», kalte han det.
Kanskje er denne forknytte, hypersensitive tilbøyeligheten – oppsummert i «My milkshake brings all the boys to the yard, and I’m like, er det nokon her som er laktoseintolerante?» – et av de fremste kjennetegnene til homo norvegicus.
Ja, hvis det da ikke er angsten for åndelighet.
«Kristen-Jonas må stoppes», skrev Sissel Benneche Osvold på sin Facebook-side da Ap-lederen i slutten av september åpnet for å beholde kontantstøtten for ettåringer. Hun var bekymret, ikke så rent lite heller. «Jeg kan ikke huske at ledere i Ap har erklært seg som så aktivt religiøse i min levetid», utdypet hun, i noe som må betegnes som et lett apokalyptisk språk. For hvordan i alle dager skulle dette ende? Var Jonas på dealern med Knut Arild? Oh, the horror! Et angrep på andre menneskers nerveceller!
Åse Kleveland, den tidligere Ap-statsråden, var også urolig. Kunne det tenkes at Kristen-Jonas ville begynne å rote med kategoriene? «Jeg håper at man vil greie å skille mellom politikk og religion», kommenterte hun, uten å se ironien. For det var jo nettopp hun og Osvold som sauset de to sammen.
Før man vet ordet av det, er foreldreskap noe som kvitteres av det statlige reproduksjonsregimet.
En annen som har vært åpen om sin tro er Hadia Tajik. Kunne Sissel Benneche Osvold funnet på å omtale henne som «Muslim-Hadia»? Hvorfor ikke?
Eller smak på denne setningen: «Uheldig muslimdominans å ha Hadeda Taquia som leder i Justiskomiteen». Stygg, ikke sant? Ikke så rent lite insinuerende og konspiratorisk. Du så den sist på en veggen til Frp-representant Ulf Lerstein. Sissel, Ulf og Åse, altså. Den norske angsten for religion sure makes strange bedfellows.
ABSURDTEATER. Det sies at Djevelens lureste trekk var å overbevise oss om at han ikke eksisterer. Det norske forvaltningsspråkets lureste trekk var å overbevise oss om at det ikke dekker over noen ideologi.
For det norske forvaltningsspråket har stort sett lyktes med å usynliggjøre sine egne politiske forutsetninger. Slik kan det gi inntrykk av å være nøytralt, tilforlatelig og naturlig. Som om det er gitt av seg selv. Som om det ikke er noe «under». Dette er selve vinneroppskriften. For den som vinner kampen om begrepene, vinner før eller siden kampen om virkeligheten. Språket er en effektiv hærfører.
Iallfall inntil Grete Faremo åpner munnen og sier noe som røper forvaltningsspråkets iboende absurdisme. Da kan det slå sprekker. Da er ikke språket lenger en alliert.
La oss kalle det forsnakkelsens åpenbaring. I fjor høst var det Barneombudet sin tur til å forsnakke seg. I en høringsuttalelse klargjorde barneombud Anne Lindboe sitt prinsipielle utgangspunkt: «Konstruksjonen foreldre/barn er under endring, og endrar seg no frå eit syn der barn blir sett på som eigedomen til foreldra til eit syn der foreldreansvaret må sjåast i eit rettleiingsperspektiv(…)»
Enten formuleringen er gjennomtenkt eller bare klønete, er den avslørende. For her blir vi tilkjennegitt et sjeldent innsyn bak gardinene hos Barneombudet. Det røper en ideologi som ikke er spesielt beskjeden når det gjelder ombudets eget mandat. For hvem skal ellers ta ansvar for glippene dersom forholdet mellom foreldre og barn kun er å regne som «en konstruksjon» som «må sjåast i eit rettleiingsperspektiv»?
Nå må det statlige reproduksjonsregimet ta ansvar og sikre single norske menn tilgang til en surrogatmor i India!
Hva er det egentlig Barneombudet forsøker å si? At foreldreskapet ikke er noe som «er», men noe som «konstrueres»? At foreldrerollen er et midlertidig tillitsverv utstedt av staten? En slags leksehjelp med noen utvidede fullmakter?
Om selv forholdet mellom foreldre og barn er «konstruert», kan Barneombudet gi et eksempel på noe som ikke er konstruert? Eller er hele verden bare et eneste stort språkspill når det kommer til stykket?
ET ANNET EKSEMPEL: For fire år siden hevdet tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, at den norske stat diskriminerer (!) single kvinner fordi disse kvinnene henvises til kjønnslig omgang med en «far» når de ønsker å bli mødre. Nå må staten ta ansvar! Jeg tuller ikke. Bare se hva hun skriver:
Denne typen nytale kommer gjerne i enden av fartsblind ideologiproduksjon: Helt ekstreme synspunkter kan fremstå i rimelige, sosialdemokratiske gevanter. Språket løsrives fra korrespondansekravet, og ord er ikke til å kjenne igjen. Før man vet ordet av det, er foreldreskap noe som kvitteres av det statlige reproduksjonsregimet: «Det vil være positivt for samfunnet som trenger flere barn når eldrebølgen trer inn for fullt», la Gjul til.
Kanskje gikk det litt fort i svingene for henne også. For hva med norske menn? Om verpesyke, single kvinner per definisjon er «diskriminert», er vel menn det samme? Har ikke menn de samme rettighetene som kvinner, kanskje? Nå må det statlige reproduksjonsregimet ta ansvar og sikre single, diskriminerte norske menn tilgang til en surrogatmor i India! I likestillingens tegn. Og husk at det vil være positivt for samfunnet når eldrebølgen kicker inn!
SPRÅKET KAN ALDRI nå helt frem. Språket og virkeligheten vil aldri korrespondere ett hundre prosent. Selv en juridisk tekst, som tross alt har til hensikt å være entydig, blir saumfart av en haug jurister som skal undersøke dens fortolkningsmuligheter.
Likevel bugner den norske offentligheten over av forespørsler om «rene ord for penga». Som om noe slikt i det hele tatt eksisterer. Dette evinnelige gnålet om T-Y-D-E-L-I-G-H-E-T og klare svar som alle tings mål kommer ikke uten omkostninger. Vi så det sist ved lanseringen av boka til Jonas Gahr Støre og navnebroren Jonas Bals.
Alle anmeldere hadde mer eller mindre den samme innvendingen. «Omstendelig, lite entydig», skrev Minerva. Videre: «balansen tar overhand», «tekkes litt for mange», «staker ikke ut noen konkret». Bergens Tidende pekte også på dette: Støre «lyder mest som en filosof». Han snakker hele tiden om «på den ene side og på den annen side», han er «utydelig» og har «ikke mange klare svar». Tilsvarende i Morgenbladet. De fant lite annet enn «strategier for å holde seg inne med begge fløyer i partiet».
Den frie kunsten? Nja, vi har en bedre idé: Den «frie» kunsten gitt at den ikke tråkker over noen politiske grenser.
Ja vel, så er kanskje Jonas Gahr Støre et vandrende seminar, som snakker høyt og uforpliktende, til høyre og venstre. Med masse ornamentering, innskutte leddsetninger og foranskutte bisetninger. Men er det egentlig så ille?
Om det er noe vi trenger, er det ideologiske veikart fulle av forbehold, betingelser, nøling og reservasjoner. Uten «klare svar». Det er nemlig en grunn til at språket ikke er entydig. At det ikke er «fremme», men bare «underveis».
Fordi det er slik verden er. Et evig angrep på andre menneskers nerveceller.
The post Kommentar: Norge har gjort engstelse til ideologi appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.