– Jeg ville lage en film om kommunikasjon, men også om sorg, som vi har på tvers av bakgrunn og historie.
VI SNAKKER MED Hong Khaou som er i Oslo i forbindelse med premieren på hans siste film, Lilting. Filmen illustrerer språkets makt, men også de kulturelle utfordringene vi møter i en stadig mer globalisert verden, utfordringer som den Kambodsja-fødte regissøren føler på til daglig:
– Identitet er noe jeg konstant kjemper med selv, siden jeg vokste opp i London som er veldig «westernized», men jeg er tospråklig, og jeg er jo ikke født i England. Så jeg har denne indre kampen selv. Hvis jeg skal møte venner over en øl, snakker vi alltid mer enn ett språk når vi møtes. Jeg tenker at det er sånn det er i kosmopolitiske byer. Vi lever i den alderen.
Clik here to view.
Still fra Lilting
LILTING SPINNER RUNDT møtet mellom to personer fra svært ulike kulturer: Da den unge Kai dør brått, oppsøker kjæresten Richard den dårlig integrerte moren hans, Junn, som er etterlatt for seg selv på et gamlehjem. Ikke kan hun engelsk, og ikke kan han kinesisk, og Junn liker i utgangspunktet ikke Richard. Dessuten har Kai aldri fortalt sin mor at han var homofil. Gjennom en bekjent, som stiller som tolk, forsøker Richard å få bedre kontakt med Junn. De to står overfor en rekke barrierer, men har en felles sorg som de trenger å bearbeide sammen.
Selv om det er mye Khaou kjenner seg igjen i, er ikke filmen selvbiografisk.
– Jeg tror det er litt av meg i Kai, men det er mye i ham som ikke er meg. Men moren min er sånn, hun snakker ikke engelsk. Da jeg var yngre, brukte jeg mye tid på å oversette TV-programmer for henne, eller bli med henne i butikken. Jeg tok det som et premiss og gjorde det om til en historie.
Rollen som Kais mor, Junn, spilles av Pei-pei Cheng som nok er mest kjent her til lands fra Snikende Tiger, Skjult Drage.
– Hun er veldig uttrykksfull, er hun ikke? Ansiktsuttrykkene hennes er helt over evne. Vi elsket henne alle sammen. Hun var som en bestemor for crewet, smiler Khoau.
Å se Cheng – med flere kinesiske actionfilmer på CV-en – i et britisk drama, er fascinerende.
– Hun får ikke denne typen roller særlig ofte.
Clik here to view.
Still fra Lilting
CHENGS MOTPART, RICHARD, spilles av Ben Whishaw (I’m Not There, Skyfall, Parfymen), som av mange kritikere er utpekt som den største skuespilleren fra sin generasjon. At Khaou landet på nettopp Whishaw og Cheng, var alt annet enn tilfeldig:
– Ben har en veldig ærlig og oppriktig kvalitet til sin skuespillerform. Han snakker på en så bra måte, i tillegg til at jeg synes han har en veldig god stemme. Og så har du moren, som ikke har så mye å si, men som allikevel er veldig uttrykksfull. De to skal balansere hverandre.
Med et lavt budsjett, ble Lilting spilt på bare 17 dager – på tross av språklige utfordringer.
– Vi hadde ikke mye tid, og jeg instruerte Cheng på kinesisk, men jeg hadde jo med svært profesjonelle skuespillere å gjøre. Jeg vil ikke si det var lett. Men mye arbeid ble gjort under øvingsukene vi hadde i forkant av opptakene.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
SELV MENER KHAOU at filmens styrke ligger i detaljene, som for eksempel scener som går igjen, der dialogen går ut av sync. Det er særlig ett minne som stadig klistres til Junns netthinne som vi ofte kommer tilbake til. Filmen vakler mellom fortid og nåtid.
– Jeg har disse små idéene omkring sorg og ville illustrere hvordan man kan henge seg opp i tidligere hendelser når man sørger over noen: «Shit, sa jeg det? Jeg skulle aldri ha sagt det». Slike idéer føler jeg resonnerer til temaet i filmen.
Er det lov å spørre hvem du er inspirert av?
– Oh god, yeah! Det er så mange jeg er inspirert av, og det endres hver dag. Men da jeg holdt på med Lilting, var det tre filmer som ble værende hos meg. Det var Lonestar av John Sayles, og Martha Marcy May Marlene av Sean Dirkin. De har begge et veldig fint tempo, og dette med at du ikke vet om du er i fortiden eller nåtiden. Også er det Stanley Kwans Rouge.
Har du noen gang vært usikker på stilen din?
– Stilen min har alltid vært der, jeg tenkte det sånn i hodet mitt da jeg så for meg ulike scener. Vi snakket mye om det før vi begynte å filme. For eksempel kunne vi bare panorere med klokka i nåtid, mens da vi befant oss i fortid, kunne vi bare panorere mot klokka. Og klippingen der dialogen går ut av sync var aldri i manuset. Det var noe klipperen fant på. Men jeg tror mye allerede var i manus fra starten av.
Clik here to view.
Stil fra Lilting
Khaou fikk dessuten med seg den respekterte fotografen Ula Pontiokos på prosjektet.
– Jeg elsket Weekend og syntes det kameraarbeidet hun gjorde der var veldig bra, så vi kontaktet henne. Hun likte manuset.
KHAOUS NESTE FILMPROSJEKT, Monsoon, dreier seg rundt en lignende tematikk som i Lilting.
– Det er en stor gruppe mennesker i verden som vakler mellom to steder. Monsoon er om Vietnam-krigen, men den handler også om identitet, og en av karakterene er en vestlig vietnamesisk person. Filmen utforsker hans idé rundt nasjonalitet.
Det vil neppe stoppe der for Khaou, som stadig fascineres av fortellinger om menneskets tilstand:
– Jeg liker å utforske hva som skjer med oss dersom vi blir utsatt for et visst type press, men også de små detaljene rundt hvordan vi oppfører oss.
Lilting har ikke fått ordinær kinodistribusjon i Norge.
The post – En stor gruppe mennesker i verden vakler mellom to steder appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.