Den første gangen jeg så bildene til Janelle Ryan, gikk vi på samme universitet i Australia. Dette var i 2007, og Janelle hadde brukt den australske sommerferien – november året i forveien – på å reise rundt i Midtøsten. Hun falt spesielt for Syria.
Når noen spurte hvor hun kom fra, så hun seg tjent med å fortelle at hun var fra Russland. Australia hadde på dette tidspunktet gått inn med bakkestyrker i Irak. Bortsett fra denne, kanskje unødvendige, forhåndsregelen, fortalte Janelle om en overveldende gjestfrihet. Selv om hun ikke var i stand til å kommunisere med mye annet enn hendene og et bredt smil.
Bildene hennes var ikke politisk ladet; heller ikke samfunnskritiske. Mennene på fotografiene ble ikke iakttatt via et klassisk, vestlig blikk. For disse bildene handlet ikke om avstand, forskjeller eller patriarkatets rolle i den muslimske verden. De handlet enkelt og greit om Janelles interesse for mennesker. Om de var orientalske eller oksidentalske eller hvilken benevnelse du foretrekker – det spilte mindre rolle.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Kall det fotografering i sin reneste form. Fotografering utelukkende som en øvelse i å se.
Men nå, når bildene ligger på pulten min i Oslo syv år senere, har de fått en helt ny valør. En helt annen klangbunn. Våren 2011 markerte starten på en stadig mer dystopisk og forvirrende borgerkrig som nå er godt inne i sitt tredje år. Krigen har sin egen dynamikk, og foreløpig øynes ingen utvei.
Avisene er full av statistikk. Ifølge FN har krigen krevd i overkant av 191.000 liv. Den har gjort tre millioner mennesker til flyktninger, mens et sted mellom seks og syv millioner er på flukt innenfor landets grenser. Som om ikke det var ille nok, har den brutale ekspansjonen til den såkalte Islamske Stat underlagt seg en tredjedel av landet areal.
Ingen syrere er uberørt. Krigen har påvirket alle landets innbyggere, også dem som Janelle møtte. Hvor er de nå? Hvem er de nå?
I Christoph Bangerts War Porn (Kehrer Verlag) møter vi fotodokumentarens andre ytterpunkt. Bangerts – som blant annet arbeider for New York Times – har i boken publisert bilder han vanligvis ikke kan bruke. Bilder som redaktører, og vi som publikum, ser på som «umoralske, utnyttende, voyeuristiske», som han selv skriver.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Og boken er grusom. Den viser lemlestede mennesker. Lik, massegraver, døde barn. Men. For det er et «men» her. Den gjør også leseren bevisst på den faren som ligger i selvsensur, både kollektivt og på et personlig plan. Denne diskusjonen har de siste ukene blitt hyperaktuell etter at YouTube, LiveLeak og Twitter i august slettet videoen av drapet på journalist James Foley. Lignende videoer av halshugginger ligger fortsatt der ute; den eneste forskjellen er at videoene ikke er av amerikanske journalister. Så, på hvilket grunnlag blir disse videoene egentlig sensurert?
Janelles fotografier befinner seg altså i andre enden av dette spekteret. De er noe så enkelt som dokumenter på noe som ikke lenger eksisterer. Glimt fra en svunnen tid. Fredfulle øyeblikk som per i dag synes umulig å gjenskape. Men desto større grunn til å kikke på dem nå. Gjentatte ganger. Bare slik holdes håpet vedlike. For, som Bangerts skriver i innledningen til War Porn: «Om vi ikke ser, så har det ikke skjedd.»
– Christian Belgaux, fotoredaktør
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
The post Syria før krigen: Minner om håp appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
