Karin Krog (77) er Norges største kultartist

Det er vanskelig å vite hvor mye introduksjon Karin Krog trenger. Hun er utvilsomt et stort navn, allmennkunnskapen krever ikke at du skal kunne kjenne igjen noe Karin Krog har gjort, men den krever at du drar kjensel på «Karin Krog», og den krever vel også for skams skyld at du plasserer navnet på jazzscenen snarere enn for eksempel stortingsbenken eller oppe i bokhylla.

Men hvilken jazz? Hvilken musikk?

– Hun har vært høyt og lavt, mellom eksperimentell musikk, poplåter, barnemusikk og mer streite jazzting, sier Lars Mørch Finborud, kurator ved Henie Onstad-museet. Finborud har gitt ut innspillinger med Karin Krog siden 2001, blant annet på plateselskapene Plastic Strip og Prisma, og har booket henne til Henie Onstad-museet på Høvikodden en rekke ganger.

LES OGSÅ: Karin Krog på ULTIMA FINALE 20. sept.

– I folks øyne har hun kanskje falt litt i en felle hvor hun verken har vært en jazzsangerinne á la Monica Zetterlund eller en popdame á la Lil Babs. I stedet har hun på en måte blitt sittende fast mellom de to artisttypene. Og de andre sidene av henne – som er de hun egentlig dreier seg om – har blitt helt låst vekk for folk.

Finborud har i en årrekke jobbet med å finne igjen nøklene til eksperimentell norsk musikk. Blant Krog-gjenutgivelser han har gjort, finner man en skakk singelutgivelse av «Watermelon Man» med kultbandet Public Enemies¹⁾ Som blant annet figurerer i Beatles. Boka, ikke bandet, albumet eller filmen. , en låt fra en spontanskive hun gjorde med frijazzgiganten Archie Shepp på kult-osloselskapet Compendium og Popofoni. Vi snakker om en utgivelse som ubeskjedent omtales som «the holy grail of Norwegian free-jazz and electronic music».²⁾ Platen er et møte mellom Norges fremste samtidskomponister og en utvida versjon av Jan Garbareks kvintett som oppsto etter at komponistmiljøet rundt organisasjonen Ny Musikk snakket stygt om MGP-vinneren «Oj oj oj så glad jeg skal bli». Det utløste et helsikes rabalder i kløften mellom popmusikk og seriøs musikk hvor skuespiller Elisabeth Granneman imiterte Arne Nordheim ved å kaste tallerkener i gulvet. Mer om det senere.

Dersom du drar streker mellom disse tre punktene i kunstnerskapet til Krog, får du en skisse av en formidabel kultartist. Og det finnes flere punkter: Fra den kometaktige starten på karrieren med innspillinger med Don Ellis i LA; topping av kåringer i jazzbibelen Down Beat; den duggfriske fusionklassikeren «We could be flying»,³⁾ «For meg er We could be flying hovedverket. Det er et fantastisk fusionalbum som har et helt eget lydbilde. Jeg tror mange ville kunnet komme inn i musikken hennes via det», sier Finborud. Krog spiller sammen med keyboardisten Steve Kuhn og en umake rytmeseksjon som består av Jon Christensens skyv og Steve Swallows tenoraktige, sirlige plekterbass. Det låter som et nokså farlig band fanget i sitt softeste øyeblikk eller omvendt. skiver med Danmarks jazzelite;⁴⁾ «Something borrowed … something new» er spilt inn med det var husbandet fra den sagnomsuste Københavnklubben Montmartre, bestående av trommeslager Alex Riel, pianist Kenny Drew og den omdiskuterte kontrabass-shredderen Niels-Henning Ørsted Pedersen (NHØP).; og Krogs vedvarende samarbeid med den britiske saksofonisten John Surman.⁵⁾ Samarbeidet med Surman, som også er Krogs samboer, spenner over musikk for storband, nokså kompromissløs europeisk friimpro og merkelig, groovebasert synth-og-sax-musikk som kan minne om musikken hovedpersonen i Lost Highway spiller, for å gi en svært omtrentlig pekepinn.

Legg til at Krog selv eier alle mastertapene sine – et valg hun tok som gjør at hun selv kan styre med reissues og lisensieringer av materialet sitt – og du sitter igjen med det som kan minne om en slags idealtype for den moderne, uavhengige artisten; eminent og eklektisk, som skapt for en musikkscene hvor nisjene ligger tett på hverandre og en tidsånd hvor lytteren forventes å krysse tørrskodd over fra tungt til lett og tilbake igjen, kresent og altetende.

Påstanden som fremmes er derfor at Karin Krog kunne vært en betraktelig større og mer ruvende skikkelse i den norske musikkdiskusjonen enn det hun allerede er. Hva verre er, hun kunne vært en klisjé man tydde til, en skikkelse (kanskje særlig kvinnelige) norske vokalister etter hvert ble litt matte av å bli målt opp mot i intervjuer og anmeldelser; hun kunne nærmest på egen hånd avlastet black metal og elektronika som slitne eksempler på tidlig og bramfri utenlandsorientering. Det er kanskje slik det burde være, men det er jo ikke en skjebne man unner en artist man er glad i.

– Karin har på en måte hatt én revival allerede, for litt over ti år siden, hvor hun fikk en stjerne gjennom hele den rare groove-greia og i hiphopmiljøet. Det var da hun blant annet ble samplet av Madlib. Jeg tror egentlig at det som virkelig gjorde utslaget den gangen var en Matthew Herbert-remix av låta «The Meaning of love» i 2002, sier Finborud. På starten av 2000-tallet kom også samleskiva Raindrops, Raindrops på Crippled Dick Hot Wax, en samleskive hvor Krogs fusion-output fra syttitallet sto i sentrum.

Og nå skjer det igjen. En avgjørende hendelse er en samtale Krog hadde tidligere i år med The Wire-journalist Tony Herrington på nyMusikk-festivalen Off The Page. Det var Anne Hilde Neset som booket Krog til å snakke om ting som har påvirket henne. Du kan høre hele greia på nyMusikks soundcloud-side, og det anbefales. Krog doserer om hvordan hun oppdaget den egyptiske sangeren Umm Kulthum i Gaza på sekstitallet; den gangen hun kjøpte en ringmodulator av den legendariske synthdesigneren Tom Oberheim i en kjeller i LA; om likhetene mellom mikrotonaliteten i arabisk og norsk folkemusikk; og hvordan det hele var med på å forme hennes tilnærming til vokalkunsten.

Tilbake til Off The Page. Slik Finborud forteller det, blåste Krog vekk de som var der med bredden sin. Blant tilskuerne var blant annet en rekke musikkjournalister, og der ligger kanskje noe av årsaken til at Krog nå tydeligvis går skyttel mellom intervjuavtaler: Når NATT&DAG og Neset møter Krog, kommer hun direkte fra et intervju med Klassekampen. Og når vi i etterkant av intervjuet snakker med Finborud, har han nettopp fått en sms fra en Dagsavisen-journalist som er kry over å ha sanket epler fra Krogs hage (NB: Dette er ikke et språklig bilde på den forbausende friskheten det riktig nok går an å assosiere med nyoppdagelsen av hennes mange musikalske innfall. Krog og hennes samboer John Surman har en eplehage.)

Anne Hilde Neset, kunstnerisk leder i nyMusikk.

I salen satt også Pat Thomas fra plateselskapet Light in the attic, som tidligere blant annet har gjenutgitt Rodriguez og Serge Gainsbourg. Selskapet er blitt enige med Krog om å sette sammen en samleplate som spenner over hele karrieren hennes.

Men nok om det. La oss sette over til Krog og Neset, fremdeles kunstnerisk leder i nyMusikk og for anledningen NATT&DAGs utsendte ambassadør, som møttes i Palmehaven på Grand Hotel.

Karin Krog: Det intervjuet førte i det hele tatt mye godt med seg, selv om jeg lurte fælt på hva i all verden som skjedde på Off the Page, en musikkfestival hvor man ikke har noe musikk. Men nyMusikk⁶⁾ nyMusikk (tidl. Ny Musikk) er en forening som siden 1938 har jobbet med å fremme kunstmusikk og lydkunst. De står, sammen med NATT&DAG og Ultima for avslutningskonserten under årets festival, hvor Karin Krog opptrer.  og deres arbeid i seg selv var jo ikke noe fremmed for meg. På sekstitallet hadde vi et veldig godt samarbeid. Det var veldig mange i det kullet av komponister som hadde åpent vindu til miljøet jeg var en del av. Det var mye på gang, Mingus kom hit, og Don Ellis, en amerikansk trompetist som var med i bandet til George Russell var her. Noen ringte fra Sverige, og sa at han kom til Oslo og ba oss om å ta hånd om ham. Det gjorde vi, og det endte opp med en plateinnspilling i Los Angeles i 1967. Gjennom det begynte den elektroniske interessen å melde seg.

Neset: Hadde du lyst til å utvide og eksperimentere med stemmen da du starta eller var det andre ting du ville synge?

Krog: Egentlig begge deler, jeg jobbet med en pianist hvor vi drev med rhythm and blues og Ray Charles, men også moderne stoff, modale saker. Så jobbet jeg samtidig med Egil Kapstad, som gjorde Bill Evans-ting. Det var mye som skjedde.

Neset: En av dem er denne sagnomsuste Popofoni-platen.

Krog: Arne Nordheim skulle plutselig gjøre denne greia «to end all things».⁷⁾ Denne totenslageren, som har fått navnet «Solar Plexus», åpner med at Krog sier «du har vel hørt det? Arne Nordheim skal gi ut slagerplate!» over noe nokså tradisjonelt frijazz-honk/gnukk, og avslutter ni minutter senere med lyden av et maskingevær og en dass som trekkes ned. Han skulle lage en «totenslager» – en slager til å ende alle slagere. Det var en slags kollasj med Georg Johannesens tekst, en skuespiller som leste den, og jeg som prøvde å synge rundt det igjen. Dette her ble filmet, satt sammen i en kollasj og sendt på NRK. Det var mye hyl og skrik fra meg på den greia. Barna mine kom hjem fra skolen og spurte «hva er det du driver med, mor?». Alle de andre ungene lurte jo på om jeg var gæren. Men etter det fikk fem komponister i oppgave av nyMusikk å skrive hvert sitt stykke til en gruppe som besto av Jon Christensen, Jan Garbarek, Terje Rypdal og Arild Andersen. Vi gjorde konserter av det, og så sier Arne Bendiksen, som hadde forsvart popmusikken i denne debatten, at han ville spille inn disse greiene. Det var egentlig temmelig generøst av ham. Det han tok inn på popmusikk, brukte han på litt mer seriøse ting.

Neset: Du ble aldri kreditert på Popofoni-plata, selv om du er avbildet på coveret.

Krog: Ja! Jeg ringte og spurte om det, men det var visst ikke nødvendig.

Neset: Var det Bendiksen som ikke ville at du skulle bli kreditert?

Krog: Nei, nei, det var ikke ham. Men glem det. It’s water under the bridge.

Neset: Men det er interessant – du har jo ikke akkurat en bakgrunnsrolle der.

Krog: Nei, det er veldig rart.

Neset: Hva var det du fant tiltrekkende ved fri improvisasjon?

Krog: Det er en god frihet i totalt improvisert musikk, friheten til å bruke toner selv. Men det krever mye av stemmen, du skal synge uten ord, holde lange toner og bli der. Jeg hadde sangundervisning, klassisk sang hos Anne Brown⁸⁾ Brown hadde også elever som Åse Kleveland, sopranen Elizabeth Norberg-Schulz og Liv Ullmann.  i åtte år. Ofte synger du skalaer opp og ned – da er det veldig lett å gjøre litt fri sang og sånn innimellom. Når du synger øvelser, kommer det mye ut som du kan få bruk for når du skal improvisere. Jeg hadde stor glede av å jobbe med henne. Hun var den første som sang Bess i Gershwins Porgy and Bess, og giftet seg med en norsk skihopper, Thorleif Schjelderup.

Neset: En av de tingene jeg beundrer, er at du har den fullstendige kontrollen som kreves i jazzen. Likevel er det en uforutsigbarhet der. Jenny Hval har skrevet om «jeg»-et som en stemme representerer, og som det er vanskelig å komme bort fra. En gang intervjuet jeg Laurie Anderson, som har jobbet mye med elektronikk, og hun snakket om at man skulle hatt en stemmemaskin som skapte forskjellige stemmer.

Krog: Det er jo nesten det du kan gjøre med elektronikk. Men i jazz er det vanskelig, for der har du rytmen – du rekker det ikke nødvendigvis. Da må du ha en annen musikk, en modal jazz – som Joy⁹⁾ På coveret til solodebuten Joy ser vi et bilde av Krog i pur ekstase. Inni blir vi møtt av et ungt band som turer avgårde uten alt for mange bekymringer (Arild Andersens bass er nokså sur, men aldri sky). Krog åpner skiva med frasen «Mr. Joy is a toy. You can wind him up, and he’ll do anything you want him to», sunget så trippelbunnet og lekent at det faktisk er et helt åpent spørsmål om leketøyet hun synger med er ment for barn eller voksne.  for eksempel er. Jeg tror jeg ble den første indie-artisten her i Norge med den plata. Jeg spilte den inn i 67, og den kom ut i 68. Da var jeg på Arne Bendiksens selskap, og det var så far out at det ikke var vits i å spørre en gang. Så jeg produserte selv, betalte for det, coveret var papir til overs fra Oslo Jazzforbund, og så trykket jeg opp fem hundre eksemplarer. Så lisensierte jeg den til Arne.

Neset: Den er jo blitt samplet her og der. Jeg snakket med Lars Finborud som nevnte at den blant annet ble samplet av Madlib.

Krog: Hvem er det?

Neset: Det er en hip hop-artist.

Krog: Så han har brukt samples fra Joy?

Neset: Jeg har ikke funnet ut hvilken låt det er, men jeg leste et intervju med Madlib hvor han trakk fram Joy som et av gullkornene fra platekassene. Men det er jo mye av det plateselskapet Light in the attic for eksempel dreier seg om, gleden ved å trekke fram skatter fra kassene.

Krog: Akkurat.

Neset: Og nå kommer det en dokumentar om deg?

Krog: Ja, den kommer rundt 20. oktober. Den har jeg holdt på med i fire år.

Neset: Har det vært en fin prosess?

Krog: Den har vært sjelesøkende, man må tilbake til gamle dager hele tiden, se på arkivmateriale. Man må rydde ned og rydde opp. Grave ut ting.

Neset: Det må ha vært mye i forbindelse med Light in the Attic også?

Krog: Veldig. Og nå til Jazzmagasinet også. Bilder og alt mulig, jeg har måttet lære meg å scanne. Men det har vært morsomt, så takk for det.

Neset: Jeg tenker kanskje at tiden uansett var moden for å finne ut mer om deg. Det finnes jo ikke noen biografi om deg, for eksempel?

Krog: Nei.

Neset: Du har ikke lyst til å skrive den selv, da?

Krog: Jeg har ikke tid til det. Og jeg tror ikke jeg orker.

Neset: Liker du å høre tilbake på dine egne ting?

Krog: Jeg tåler det. Noen gjør det ikke. Det er noen ting du hører hvor du blir overrasket. Oj, åssen var det? Var det sånn? Det er en spesiell greie å gå inn i. Man skal jo helst se fremover.

Neset: Er det et sted i musikken hvor du føler deg mer hjemme enn andre?

Krog: Nei.¹⁰⁾ Under Off The Page-intervjuet spør Herrington «do you see yourself as an interpretative singer?». Krog svarer «Yeah. I try.» Jeg synes det er ålreit med forandring. Jeg har spilt inn en plate med ragtimebasert musikk nylig. Det er moro det og, det er så mye liv i musikken. Det er godt med forandring. Og det er interessant å gå tilbake og tenke «hvorfor vil selskapet ha med det?»

Neset: Når jeg hørte på «Images in Glass», som Pat Thomas har valgt ut til samleren på Light In the Attic – den var fra 1999, men når jeg hørte på den, samspillet mellom deg og glasset, lurte jeg på når det var fra, jeg tenkte den måtte være mye eldre. Jeg syns det var en kontinuitet fra det eksperimentelle …

Krog: Det er ganske eksperimentelt!

Neset: Ja, nettopp, jeg syns det var helt nydelig.

Krog: Du fikk ikke sjokk?

Neset: Nei, jeg syntes det var fantastisk.

Krog: Det har vært interessant å høre hva Pat har valgt å gjøre på den plata.

Neset: Det er blitt en fin reise, den er jo ikke kronologisk, den er bygd opp som en helhetlig… som en plate.

Krog: Det er sånn du gjorde i gamle dager, før strømmingen kom. Du lager noe fra begynnelse til ende. Noen ganger planlegger man det, og det er litt ille at det ikke kommer fra A til Z, liksom. Men det er sånn tiden er. Aviser forteller deg at CD-er må du ikke ha. Alt skal være elektronisk. Det er noe tull, altså.

Neset: Vinylsalget har jo tatt seg opp.

Krog: Ja, men likevel, de sier at det tar seg opp, men det vil aldri bli det samme. Jeg gidder ikke å produsere LP-er lenger. Jeg orker ikke, det er testpress, så må den høres på, også er det skurr i lakken, så skal den tilbake igjen – masse mas.

Neset: Du har hatt ditt eget selskap i en år-rekke, og du har vært din egen bookingagent. Hvordan har du endt opp med å operere såpass uavhengig?

Krog: Jeg tror du nesten må gjøre det selv. For det er ingen andre som gjør det for deg. Det er tidkrevende. Men jeg vil ha den friheten.

Neset: Du nevnte på Off The Page at du hadde lyst til å ha med deg en ringmodulator på scenen, men at du ikke fikk lov av jazzpolitiet. Var det fordi det ble forventet at du skulle synge på en bestemt måte?

Krog: Altså, jazzfolka likte ikke de greiene der, punktum. «Hva er det du driver med nå? Hva ER de rare greiene?». På en vanlig jazzscene var det der vanskelig å få gjennomført.

Neset: Men en saksofon kan bryte ut, selv i en nokså strigla og tradisjonell jazz-setting.

Krog: Ja, det er noe rart med det der. Man skal liksom være forsiktig med stemmen.

Karin Krog spiller på Ultima Finale på Vulkan Arena 20. september, sammen med Ben Frost, TCF og Jeppe Just Instituttet. Billetter koster 100 kroner via Billettservice. Arrangeres av Ultimafestivalen i samarbeid med NATT&DAG og Ny Musikk. 

The post Karin Krog (77) er Norges største kultartist appeared first on NATT&DAG.