Regissørene av Afzelius-dokumentaren mente musikken hans var «trasig»

- Jeg syntes det var forferdelige sanger. Men sånn er det jo. Jeg har hatt en egen musikalsk vei, for å si det sånn, sier Tusen bitar-regissør Magnus Gertten, som heller sverget til Led Zeppelin.

For ham og medregissør Stefan Berg, som også står bak dokumentaren Like a Rolling Stone og vokste opp med 60-tallsrocken, var ikke Björn Afzelius’ bensinstasjon-CD’er noe de naturlig omfavnet.

- Nei, det er først under arbeidet med denne filmen at jeg har blitt betatt av hans musikk. Før syntes jeg mye var ganske… dårlig, innrømmer Berg.

- Jeg syntes det var ganske “trasigt” med Hoola Bandola, faktisk. Først senere har jeg forstått kvaliteten i det.

OM MAN LIKER DEN ELLER EI; det er mer enn musikk i Afzelius-dokumentaren. Tusen Bitar er ikke bare et portrett om en gammel artist. For Gertten og Berg er det også en historie om å være menneske. Regissørene har jobbet som “Piff och Puff” (snipp og snapp, red.anm.) for å lage dokumentaren om Björn Afzelius’ liv.

Tusen Bitar er satt sammen av bilder fra et stort arkivmateriale, fra “Affe” slo gjennom med Hoola Bandola Band på 70-tallet til kreften tok ham av dage som 52-åring. Gertten og Berg har hatt tilgang på Björns egne småfilmopptak og en ubeskjeden mengde stillbilder på omtrent 8000. I tillegg kommer regissørenes eget materiale fra Hoola Bandola-turneen i ’96. Utenlandsreiser til Latin-Amerika og Italia var også påkrevd for å dokumentere rekkevidden av Björns påvirkningskraft, og Norge og Åge Aleksandersen har også sneket seg med – selvsagt.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

- Fortellingen om Björn dreier seg mer om de eksistensielle spørsmålene i livet: Vi vil så gjerne at kjærligheten skal fungere. Vi vil redde verden. Vi vil være gode mennesker. Alt det som er å forsøke å skape et bra liv. Alt det der, det er jo det det handler om, fortellingen om hvor vanskelig det er å være menneske, sier Gertten.

- Disse historiene om Björn har vi på ulike måter samlet på i flere år, og en del av disse historiene var det ikke helt mulig å fortelle rett etter at han hadde dødd, sier Berg.

Regissørene ville intervjue så mange som mulig som hadde relevans, men det måtte gå 15 år før menneskene rundt Björn ville fortelle om de “svåra sakorna”:

- Det som handler om hans barndom, om hans kvinner, hans kompliserte familieliv og alt det der. Nå som vi har gjort denne filmen, så tror jeg vi har kommet til rett tidspunkt for å fortelle en allmennmenneskelig historie, forteller Magnus.

- Tanken var også at vi skulle gjøre en stor film om Björn og hans liv. Vi skulle ikke gjøre et TV-portrett. Vi ville ikke skrape på “ytan”. Vi ville komme ned og kjenne det i magen. Og det var veldig viktig at vi hadde godkjennelse fra familien og hans nærmeste venner; at de ga oss tillatelse til å fortelle denne historien. Det er et veldig følsomt materiale. I en sensasjonsavis hadde man gitt en helt annen fortelling.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

SELV OM GERTTEN OG BERG aldri var nære venner av Björn Afzelius, skjedde det noe mellom dem som gjorde dem interesserte i denne tynne, mystiske fyren fra Huskvarna med Harry Potter-briller og skarre-r som pressen elsket å slakte.

- Man kan nesten kalle det en forelskelse. Iblant kan det gå så langt at man føler at man blir som karakteren. Man setter seg nesten i deres sted. Men det er ingen garanti for at man skal behandle dem vel, understreker Berg.

- Vi har en slags hippiefilosofi om at når vi lager film, vil vi holde rundt karakteren, vi vil forsvare den. Men vi vil også utfordre personen. Det er jo sånn man gjør med gode venner og de man elsker. Det er viktig å utfordre dem også, legger Gertten til.

Denne kjærlighetsmetodikken har alltid vært veldig viktig for duoen fra Malmö.

- Når vi går hvert til vårt etter jobb, så hører jeg på Nick Cave og Stefan hører på noe annet. Men når vi er på jobb, da elsker vi Björn og hans musikk. Og det er bare en skjønn følelse, det å søke det beste i et menneske, mener Gertten.

Tusen bitar går på kino nå.