På George W. Bush-museet* i Dallas, Texas kan man, hvis man føler for det, ta og kjenne på to rustne, forvrengte stålbjelker som en gang ble fraktet dit fra World Trade Centers kadaver og hengt fra taket midt i den delen av den permanente utstillingen som omhandler ekspresidentens første periode.
Dette er de små damene som jobber der (kjennetegnet av blå jakker, grå bukser, høfligheter på sørstatsdialekt og en nesten konfronterende elskverdighet) ikke så rent lite stolte av, forståelig nok. Det er jo ikke så ofte man faktisk får lov til å ta på ting som er de ekte tingene.
Men på Bush-museet kan man ta på 9/11-bjelkene. Dette vet jeg fordi det står en liten dame der hvis tilsynelatende eneste jobb er å fortelle folk dette.
Så snart noen kommer i nærheten, sier hun:
– Anyone who feels inclined to touch those can go ahead, og hun sier det med stiv rygg og høy hake, som om hun kunngjør en fornem herres ankomst.
Turen til Dallas handlet mye om dette med å være nær ting som er de ekte tingene. Da en 40 år gammel rumensk mann hacket Bushs epostkonto for halvannet år siden og lekket bilder han hadde tatt av sine egne malerier, føltes det som et hint av noe stort og viktig. Da Bush-museet skulle stille ut maleriene, var det åpenbart at jeg måtte dra for å komme nærmere originalene.
«Flere av maleriene er geniale»
Jeg vet ikke helt hvorfor. En ting er å se originalene av verk som er så kanoniserte at å oppleve dem som fysiske objekter – å se hvor stort Guernica faktisk er eller hvor lite Mona Lisa er – gir deg en mulighet til å oppleve dem på nytt, konkretisert og frigjort fra myte og reproduksjoner. Det er så vidt forståelig at man står i køer og kjøper inngangsbilletter for det.
Å reise langt om lenge for å se ferske malerier av en amatør, selv en så kjent og merkelig amatør som George W. Bush, bilder du allerede har sett bilder av, kan ikke ha noe særlig for seg, annet enn å underholde et overnaturlig håp om at man vil forstå og eventuelt overvinne sin egen fascinasjon ved å se maleriene i egen person. Eller det har kanskje noe med aura og Walter Benjamin å gjøre? Jeg vet ikke, men det føltes viktig å dra.
Det er ikke bare det at George W. Bush, det mest profilerte mennesket i verden i åtte av mine mest formende år, faktisk har begynt å male. Det har mange verdensledere gjort før. Churchill malte landskap for å bearbeide minnene fra boerkrigen og Putin er tilskrevet et ekspresjonistisk bilde av et vindu, som mest sannsynlig er malt av kunstneren Nadezjda Anfalova. Mest kjent er vel den mislykkede malerkarrieren til Adolf Hitler.
Det er heller ikke bare at de er såpass teknisk velutførte, eller dette i kombinasjon med at det er George W. Bush som har laget dem. Det er alt det der også, men først og fremst gir de meg en umiddelbar opplevelse av tilværelsens sanne virkelighet.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Noen ganger glir riktignok den stort sett velbalanserte sørgmodigheten over i melodrama, for eksempel i bildet av en irsk terrier som ser lengtende på Det hvite hus bak et sort gjerde, eller i den skotske terrieren som står ved siden av en tennisball og stirrer på betrakteren med et blikk av både visdom, undring, frykt og utfordring, som om den har avbrutt leken for å fundere over sin egen eksistens og oppfordrer deg til å gjøre det samme.
Men flere av maleriene er geniale. Se bare på selvportrettet i dusjen, hvordan forstørrelsesspeilet bare viser en liten del av Bushs ansikt, mens kroppen, som av en eller annen grunn står utenfor vannstrålen, er vendt en annen vei, slik at det reiser tvil om at det kan være samme person. Er det en annen George W. Bush? Det er som om speilbildet, det publikum ser, bare er en liten del av mannen, og at resten av ham søker mot andre ting, med ryggen vendt mot rampelyset.
Eller se på bildet av golfspillerne, min personlige favoritt. Hvem er de? Hva snakker de om? Hvor er ballen? Vi vet at Bush er glad i å spille golf, det har han vist i tide og utide. Men her later han ikke til å være med å spille. Han har i stedet trukket seg tilbake til et skogholt, fra hvor han på avstand betrakter disse to mystiske mennene i denne konteksten som ligger hans hjerte så nært. Minner det ikke om Samuel Becketts Vente på Godot? Er det ikke Vladimir og Estragon som står der og venter, og er det ikke skuespillets ene tre som står der i flaggets skikkelse? Er ikke dette maleriet rett og slett Bushs tolkning av den tyske maleren Caspar David Friedrichs To menn betrakter månen, som også inspirerte Beckett? Bare tristere?
«Flere av portrettene er basert på det første bildet av objektet på Google»
Man kan tråle kunsthistorien etter allusjoner i maleriene til Bush. Terrierne hans, for eksempel, minner om hunden i renessansemaleren Jan van Eycks Arnolfinis bryllup, for ikke å snakke om parallellen mellom det ikoniske, sirkelformede speilet i bakgrunnen hos van Eyck, og selvportrettets forstørrelsesspeil i dusjen hos Bush: refleksjonen av det som ligger utenfor den formulerte virkeligheten. Forresten ligner faktisk den avbildede kjøpmannen Arnolfini så mye på Vladimir Putin at det er skremmende.
Men en større verdi i Bushs malerier ligger i blandingen av aktualitet og uforgjengelighet. På én side kunne de aldri ha oppstått og blitt spredt noe annet sted i historien enn akkurat her og nå. Samtidig rører de ved menneskets grunnleggende problem. Dette skal jeg komme tilbake til.
Først et mer overfladisk og umiddelbart problem: Utstillingen er mildt sagt ufullstendig.
Her må jeg kanskje innrømme at jeg selv la opp til antiklimaks. Jeg utsatte øyeblikket så lenge som mulig. Før jeg gikk inn i museet gikk jeg flere minutter rundt utenfor i Texas-varmen, og lyset, reflektert i Bush-museets nesten hvite kalkstein, er så flatt og intenst at man selv med solbriller må myse med alle musklene i ansiktet, slik at man får en fornemmelse av akkurat litt for tung rus.
Så tok jeg meg god tid der inne, passet på å gå hele den permanente utstillingen først, smilte til alle de små damene, leste alle plakettene, tørket patostårer med pensjonistparene i alle de mørke filmvisningsrommene og tok på bjelkene.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Derfor ble skuffelsen stor da jeg endelig kom frem til den midlertidige utstillingen, og den viste seg ikke å inneholde noen av favorittmaleriene mine, men bestå utelukkende av portrettserien hans. Siden lekkasjene av de tidlige eksperimentene, har Bush satset alt på å male statsledere han hadde med å gjøre i presidentperioden. Men Bush er ingen stor portrettmaler.
Én ting er at han simpelthen kopierer fotografier han finner på nettet. Kunstkritikeren Greg Allen har påpekt på bloggen sin at flere av portrettene er basert på det første bildet av objektet på Google. Noen ganger gir dette merkelige resultater, som for eksempel i portrettet av den tidligere israelske statsministeren Ehud Olmert, som åpenbart er avbildet midt i en setning, med åpen munn og bedende øyne.
«Portrettet av den tidligere spanske statsministeren José Maria Aznar ser mer ut som et svært presist portrett av Erik Solér»
I det minste viser han innimellom en slags evne til å kløne til bildene på en slik måte at det beriker motivene humoristisk: Portrettet av den tidligere spanske statsministeren José Maria Aznar ser mer ut som et svært presist portrett av Erik Solér, Vaclav Havel ser klin sinnssyk ut og Sarkozy er skildret med en tristhet i uttrykket man ikke skulle tro ansiktet hans hadde kapasitet til.
Men det er ikke humoren i Bushs malerier som tiltrekker meg.
Han er langt mer interessant når han søker innover i seg selv, eller utforsker motiver som han formodentlig har sett for seg med sitt indre øye. Det er mulig han er en dårlig menneskekjenner.
Etter noen minutters leting etter den unnslippende sannheten som hadde bragt meg til museet, fant jeg meg stående i et hjørne med en av de små damene, insisterende på at presidentens tidlige verker var bedre. Det er rart å si om George W. Bush.
Noe av det rareste som har blitt skrevet om Bush er boka The Madness of George W. Bush: A Reflection of Our Collective Psychosis fra 2006, av den buddhistiske healeren Paul Levy. Med stadige referanser til Carl Gustav Jung argumenterer Levy for at Bush er smittet av et mentalt virus som vi, alle menneskene i verden, har konstruert i vår felles underbevissthet, og at den moderne virkeligheten egentlig er en unison drøm som er påkalt av og påkaller denne sykdommen. Dermed er den virkelige virkeligheten blokkert for oss som er smittet. Det er avanserte greier. Etter å ha lest i boka en stund, blir man usikker på om det er Bush, Levy eller en selv som egentlig er gal, og det er vel kanskje nettopp det som er Levys poeng og storhet: vi er på en måte alle gale, smittet med den samme galskapen. Den eneste forskjellen er om vi er klar over det eller ikke**.
Et eksempel: Da Ariel Sharon døde i januar i år ble det meddelt meg via push-melding mens jeg tilfeldigvis satt på en bar på formiddagen med to kompiser og drakk bloody Mary. En av oss hadde bursdag, og vi hadde bestilt tre bloody Mary, noe som selvfølgelig gjør det umulig å ta seg selv på alvor. Man bestiller ikke bloody Mary midt på formiddagen uten på sett og vis å ta avstand fra seg selv. Man kan si at det føltes som om vi fortalte en altfor omfattende vits allerede da vi satt der ved bordet.
Så kommer beskjeden om Sharon. Og her sitter altså tre unge menn med interesse for internasjonal politikk, og Ariel Sharon er død. Hva forventes av de tre unge mennene? Skal de ikke oppsummere et langt og kontroversielt liv i sentrum av midtøstenkonflikten? Skal de sende bloody Mary-ene tilbake og heller be om tre kaffe, før de begynner å drøfte Sharons gåtefulle, unilaterale tilbaketrekning fra Gaza i 2005, og lar det gli sømløst over til en diskusjon om dagens Libanon og regionens framtid?
Et av flere åpenbare problemer med å drikke bloody Mary i en seriøs samtale, er at det er så klønete å drikke. Enten må man lytte og nikke interessert mens man forsøker å komme til på glasskanten uten å få selleristangen i øyet, ellers må man stadig avbryte resonnementene sine med små sugerør-pauser. De tilfredse smattelydene alene er uutholdelige.
Men vi gjør det beste ut av det. Til å begynne med går samtalen ganske ydmykt for seg, men så blir man jo varm i trøya. Ja, etter hvert havner man til og med kanskje på litt for dypt vann. Det trekkes paralleller. Det spekuleres. Og hvis de to bartenderne ikke allerede hadde fått nok av de tre unge mennene da Noam Chomsky-referansen ble trukket opp av hatten, er i hvert fall det neste som skjedde mer enn noen formiddagsbartender kan tåle.
«Dersom George W. Bush har en verdensomspennende hjerneparasitt som gjør ham gal, og hans galskap er vår galskap, er også maleriene hans en refleksjon av vår underbevisste kreativitet»
Her må jeg først få påpeke at bordet vi satt ved var uvanlig vinglete. Dette må være et velkjent problem i den aktuelle baren. Mens samtalen var på sitt mest skråsikre, da den ene av kompisene mine tok tak i bordet i midten av en påstand, som for å sette seg til rette før han leverte den briljante slutningen, begynte bordet å vakle. Sakte film. Jeg sverger til dagen jeg dør at den andre kompisen min rakk å si «Nei, fy faen» i et resignert tonefall, før den ene bloody Maryen gikk i gulvet. En eksplosjon av glass og is og i det hele tatt (ifølge engelsk Wikipedia kalles bloody Mary «verdens mest komplekse cocktail»).
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Vi tilbød oss å rydde opp selv. Det tok to hele doruller og en klut å nærme seg rent gulv. Men så, da sjokket hadde lagt seg, og vi hadde begynt å akseptere denne nye virkeligheten, at det skjedde, skulle jeg bare komme til under bordet for å tørke vekk en siste liten pytt. Og for å komme ordentlig til måtte jeg støtte meg på noe. Jeg støttet meg på bordkanten og bordet begynte å vakle, og ja, gratulerer med dagen.
I begynnelsen forsto jeg denne hendelsen best som en allegori for norsk ungdoms rolle i verden. Vi prøver å være en del av den, å bry oss og å involvere oss i det som skjer der ute, men vår egen dekadanses banalitet kommer hele tiden i veien; bloody Mary-er faller stadig i gulvet.
Men nå forstår jeg at den egentlig er et invertert uttrykk for Levys kollektive Bush-psykose. Levy skriver at sykdommen har «demoniske egenskaper», den besetter oss som en selvdrivende kraft som styrer oss og omgivelsene, i tillegg til å lure oss til å tro at det som skjer og det vi gjør, som denne hjerneparasitten får oss til å gjøre, er helt normalt. Det var psykosen som fikk Ariel Sharon til å trekke seg ut av Gaza*** og det var den som sendte ham i koma. Det var psykosen som fikk bloody Mary-ene til å falle i gulvet. Det var antagelig psykosen som fikk oss til å bestille dem i det hele tatt.
Og dersom George W. Bush har en verdensomspennende hjerneparasitt som gjør ham gal, og hans galskap er vår galskap, er også maleriene hans en refleksjon av vår underbevisste kreativitet. Det er kanskje derfor de slår meg som så gjennomgripende, selv om de er mindre effektive når de søker inn i andre enn i seg selv (og dermed oss).
Tenk på det slik: Alle mennesker er grunnleggende alene. Jeg kan ikke vite nøyaktig hva du føler og omvendt. For å komme nærmere hverandre har vi funnet opp dette vi kaller språk. Når du leser dette kan jeg håpe på at du føler deg litt nærmere meg og tanken på at du er en person som leser dette, hjelper meg litt. Men den nådeløse sannheten er at det ikke funker helt. Vi klarer aldri å ta på de ekte tingene.
Vi kommer et stykke, absolutt, men det er fordi vi har organisert virkeligheten vår etter språket, slik at vi tror at virkeligheten finnes i det, at det vi beskriver er det som er, eller at det som er, kan beskrives. Men det finnes ting man ikke kan beskrive. Da sikter jeg ikke bare til den slags som Paradise Hotel-deltagere og fotballspillere kaller «ubeskrivelig», for til og med Wittgenstein sier det. Man kan være så språklig god man bare vil, det vil alltid være noe der det ikke går an å sette ord på.
George W. Bush var aldri god med språk. Han sa så mange dumme ting at det fantes en hel industri basert på å gjengi dem på suvenirer. Moren min hadde en av kjøleskapsmagnetene****. Men finner du en samtidig malekunstner som når lenger i å si noe sant enn tidlig George W. Bush, vil jeg vite om det.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Da vi skulle til å forlate museet, ble vi møtt i resepsjonen av ambulansepersonell som kom trillende på en tom båre. Jeg skulle på do, og på veien spurte jeg en vakt om hva som hadde skjedd.
- A woman fell, sa han.
Da jeg kom ut av toalettet møtte jeg ambulansepersonalet igjen, på vei ut av dametoalettet med en eldre dame på båren. På veien ut i det svimlende lyset ble det litt teit. Jeg havnet bak gjengen med båren og holdt akkurat litt for høyt tempo på gangstien ut mot veien, slik at jeg ble gående helt oppi dem.
Jeg stanset litt opp og lot dem få noen meters forsprang før jeg fortsatte, men da de kom ned til veien der ambulansen sto, og svingte båren for å løfte den inn bak, fikk jeg plutselig direkte øyekontakt med hun som hadde falt.
Å se bort virket respektløst, så jeg prøvde å gi henne et tappert, medfølende blikk gjennom all mysingen, men hun stirret bare helt uanfektet tilbake på meg. Vi så sånn på hverandre noen sekunder mens de åpnet ambulansedørene.
Så åpnet hun munnen, og oppkast falt ut og ned på asfalten.
________________
* Hvis du allerede her tenker «veeent nå litt, George W. Bush-museet?», så ja, alle amerikanske ekspresidenter har sitt eget museum, ofte i nærheten av der de vokste opp.
** Fra forfatterbioen i den nyeste boka hans Dispelling Wetiko: Breaking the Curse of Evil (2013): «In 1981, Paul Levy experienced what his doctors considered to be a nervous breakdown. In actuality, it was a spiritual awakening…». Boka kommer også med en anbefaling fra Sting (det står bare «Sting»), som jeg virkelig håper, og slett ikke utelukker, at er den ekte Sting: «The world would be a better place if everyone read this book. His vision is a royal gift to all of us. It makes me want to sing. Bravo!»
*** Jeg har for så vidt en teori om hvorfor dette var rasjonelt og i tråd med Sharons tidligere politikk, som jeg gjerne diskuterer over en cocktail.
**** «I know the human being and fish can coexist peacefully», sagt i en tale om en demning i Michigan i 2000, og åpenbart bare en dårlig levert vits.
The post Vi dro helt til George W. Bush-museet i Texas for å nærme oss de ekte tingene appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.