– Skal vi ha jordbær med fløte? Visst FAEN skal vi ha jordbær med fløte!
Vi sitter backstage med Mayhem i Lausanne i Sveits, på den sveitsiske Inferno-festivalen, og Necrobutcher forteller om en sykkelferie han hadde i Danmark. Lausanne er ikke et særlig happening sted, selv etter sveitsisk målestokk. Mye av byen er smidd over en sleipt grå München-estetikk med tidvise neon-utspjåkinger, som for å agere nesten skremmende on point «Derrick»-kulisser. Å avholde det mellomeuropeiske kontrapunktet til Oslo-versjonen av Infernofestivalen føles sågar ikke helt utafor. Men stedet er ikke uten kontraster: IOC holder til her, de har et pengemuseum(!), et knippe flotte kirker, og en rekke helt jævlig overdådige hoteller nede ved Genevesjøen. Lord Byron skrev The Prisoner of Chillon på et av dem i 1816. Mayhem headliner sveitsiske Inferno denne kvelden. Den siste konserten før de feirer tre tiår i gamet på Øyafestivalen i Tøyenparken, kun et sprettballkast fra hjørnet Jens Bjelkes gate/Tøyengata hvor sessionbassisten Varg Vikernes knivstakk og drepte gitaristen Øystein Aarseth nesten på dagen 21 år i forveien. Det er brutalt, men det er slik man spiller i Mayhem.
MER MAYHEM? Se også: Bildeserie: Vi så Mayhem live i Sveits
ENDA MER MAYHEM? Se også: Bildeserie fra Øyafestivalen
Men før noen av oss kommer så langt, skal vi henge litt til i Sveits, og vi skal hjem til Jørn i Follo, og vi skal helt tilbake til sommeren 1984 og Ski stasjon, der det hele startet.
HVEM FAEN ER DU?
Om du har sett den litt labre metalldokumentaren A Headbanger’s Journey av den litt stotrende og tafatte kanadiske antropologen Sam Dunn, har du sett Necrobutcher, eller Jørn Stubberud, i sitt ess. I en film hvor de øvrige aktørene snubler over hverandre i forsøk på å være joviale eller kjempeglupe, funny eller gøyale, eller konkurrerer om lengste kunstpauser eller mest selvapplauderende gjenfortellinger av classic åttitallshistorier, leverer Jørn – flankert av daværende gitarist Rune Eriksen – en fullstendig dekonstruksjon av filmskaperens forsøk på å intervjue ham. Han sier «Fuck you» gjennom nesten hele intervjuet. «Folk vi har snakket med sier at blackmetallen har mistet sine røtter …» forsøker intervjueren å starte et spørsmål. «Hvem?» spør Jørn. «Hvem faen er det du har snakket med? Fuck them!» «Har dere noen kommentarer til det?» avslutter Dunn. «Ja, jeg har en kommentar», sier Jørn. «Fuck you!»
Vi får raskt bekreftet fra Jørn at fans verden over siterer det klassiske intervjuet når de ser ham, innskutt mellom kommentarer om at han er fornøyd med at «Esoteric Warfare» ikke kan plystres, hvor døllt det er med tyske festivalarrangører som bringer tilbake hårmetallband som ga seg på åttitallet, en uventet namedropping av Per Bergersen som en tidlig inspirasjonskilde, og et estimat på at Mayhem hittil har turnert i rundt 55 land og satser på å treffe 60 i løpet av året. Til sammenligning: Metallica har i skrivende stund spilt i 65.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
HARRU BENNÆR?
– Har det skjedd noe interessant på turnéen hittil? spør vi.
– Ja, vi kan jo begynne med det kjipe. Vi var i Thailand og skulle spille akkurat mens det brøt ut riots. Politiet drev og julte opp folk rett utenfor konsertlokalet og vi måtte flytte konserten til klokka fire på ettermiddagen. Ja, og han ene vi kjente i landet, som spilte i oppvarmingsbandet og hadde booket showet, ble knivdrept rett før og drapsmannen var på frifot. Måtte leie inn militært vakthold under konserten i tilfelle fyren dukket opp.
Det er ikke så forbanna lenge til bandet skal på scenen, denne gangen uten overhengende fare for knivdrap luskende i luften. Teloch, som sjekket inn på hotellet i Lausanne under det subtile dekknavnet «Breivik», ruller inn i backstageloungen og adresserer samtlige oppmøtte:
– Åssen gåre, ‘a? Haru BENNÆR?
Lyden av kveldens nest-headliner ljomer innover backstageområdet, og de drar den klassiske trampeklapp og «HEY HEY HEY HEY»-metalltrikset. Publikum gauler selvfølgelig i takt. Tidløst og velkjent opplegg, du har sett det en million ganger. Leni Riefenstahl ville skjønt greia. Jørn og Attila sitter og går over kveldens settliste, men avbrytes av den pågående massesuggesjonen.
– Det her, det gjør vi ikke, sier Jørn. Jeg må dulte borti Attila på hver konsert og si «Say goodbye!» så folk skjønner at vi ikke kommer tilbake for et ekstranummer. Aldri ekstranummer.
– Jeg pleide å se etter skytevåpen, og folk som stakk seg ut i publikum. Vi fikk jo drapstrusler hele tiden etter at vi kom tilbake. Og sånt skjer jo, se på Dimebag! (Den tidligere Pantera-gitaristen ble skutt og drept på scenen under en konsert med bandet Damageplan i 2004, red. anm.)
– Nå gir jeg folk moments. Hvis jeg hadde dratt og sett mine helter da jeg var ung og fått øyekontakt med en av dem, ville det vært stort for meg. Det er det jeg gir folk nå.
Attilas opptredener er vesentlig mer introverte. Fåmælt oppsummerer han konseptet som «et rituale i det ytre rom». Han peker på settlisten og spør Jørn:
– Am I supposed to say «Hello» here?
Image may be NSFW.
Clik here to view.
SILVESTER ANFANG
Det som preger liveopplevelsen av Mayhem er hvor innihelvete alvorlig den er. Jeg har kalt Mayhem «verdens minst spøkefulle band» tidligere, og det skjer ingenting her som motarbeider den karakteristikken. Selv om de har lagt inn en joke i settet siden sist. Én joke! Jeg skal gi faen i å spoile den for de som ikke har sett bandet ennå.
Det hele åpner – som alltid – med introlåta «Silvester Anfang», skjenket til bandet på midten av åttitallet av Conrad Schnitzler fra det mildt sagt toneangivende synth- og krautrockbandet Tangerine Dream, til bruk på Deathcrush. Historien om hvordan låta endte opp i Øystein Aarseths hender er nesten komisk illustrerende for hvilke personligheter både Schnitzler og Aarseth må ha vært. Den ville vært for god til å være sann, om det ikke var for at Schnitzler sjøl fortalte den på internett for et knippe år siden. Aarseth oppsøkte Schnitzlers hus og ringte på. Schnitzler lå på loftet med kona og ønsket ikke besøk. Ringingen fortsatte med timesintervaller.
Det endte med at Aarseth overnattet utenfor huset i vente på å få møte Schnitzler, som omsider skjønte at han var en langreisende fan og ikke en uteligger når han fant ham sovende på trappa neste morgen. Han inviterte ham deretter inn på frokost, og de to ble perlevenner. Da Aarseth noen år senere sendte et postkort med spørsmål om Schnitzler kunne donere en introlåt til det som skulle bli Deathcrush, plukket han det første opptaket han fant på skrivebordet sitt og sendte det til Norge. Dette skjedde på nyttårsaften, og derav tittelen «Silvester Anfang», «Det nye årets begynnelse».
Jeg pleide å se etter skytevåpen, og folk som stakk seg ut i publikum. Vi fikk jo drapstrusler hele tiden etter at vi kom tilbake.
Da Schnitzler fikk Deathcrush i posten og hørte Mayhem for første gang, ble han opprørt over at han ikke hadde sendt dem et mer brutalt stykke musikk til å stå bedre i stil med deres egen. Ironisk nok, kunne man sagt, for stort mer illevarslende to minutter til å introdusere verdens dødeligste band kan knapt tenkes.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
«Showet» har muligens tatt en noe mer introvert retning etter at Attila kom inn som vokalist, etter den noe mer utadvendte Maniac røk ut i 2004. Brutaliteten er definitivt fortsatt første prioritet, kanskje bare sidestilt med den kjipe stemningen. Det er mindre kjøtt på scenen: ingen grisehoder denne gangen, ingen motorsager.
Der det tidlige nittitallets Mayhem hadde instrumentalpartier i låtene for å gi den daværende vokalisten «Dead» spillerom til å skjære seg med kniver og colaflasker, har de i dag lange, hengende noter for å gi Necrobutcher tid til å drikke champagne. Han ber alltid om Bollinger, men får det aldri.
HJEMME HOS JØRN
Solen skinner nesten demonstrativt hardt over Follo politidistrikt når vi trasker oppover en nærmest uendelig lang bakke, på vei hjem til Jørn Stubberud. Han bor helt innerst i veien, i det faktiske last house on the left. Her har han vært i en tjue års tid, i en liten hytte han har pusset opp til levelig standard.
– Jeg skulle hatt klart jordbær og is til dere kom, vettu. Da skulle dere fått noe å skrive om!
Det er 1984, sommeren og Kåre Willochs andre statsministerperiode. Det er ikke en spesielt varm sommer. Det erotiske magasinet Cupido lanseres. Noen sager av skallen til den lille havfruen i København, og Bruce Springsteens Born in the USA og Åge Aleksandersens Levva livet ruver på VG-lista. Svenske Herreys vant akkurat Eurovision Song Contest med «Diggi-loo diggi-ley», en låt om å ha sko i farge gull. Folk har katastrofalt jævlige frisyrer. Og Mayhem, det viktigste kulturelle fenomenet i etterkrigstidens Norge, oppstår.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Jeg har pleid å fortelle hvordan Mayhem ble til, at jeg og Kjetil Manheim hadde et band som het Musta, og øvde på Langhus skole. Så var det et band i Ski som var hypp på at jeg skulle spille bass for dem. Dette var i Ski, jeg bodde på Langhus et stopp med toget unna.
– Det var en fyr som skulle møte meg på stasjonen og følge meg opp på lokalet. Og det var Øystein Aarseth. Så kom vi i prat mens vi gikk opp der. «Åssen musikk hører du på?» og så videre, og han sier: «Jeg hører på Venom», og jeg bare: «Hæ!». Jeg trodde jeg var den eneste. Så fant vi flere obskure band som bare jeg visste om, som han også digga. Det var helt rått!
– Men etterpå, da jeg fortalte om dette sent på åttitallet, korrigerte Øystein meg og sa at han kjente jo meg før det. Det hadde jeg helt glemt bort. Jeg kan vise dere et bilde …Jørn tusler inn i huset og kommer tilbake med et gammalt fotoalbum fra åttitallet. Han blar frem til en serie bilder fra 1983.
– Året før ble jeg konfirmert borgerlig hos Human-Etisk Forbund. Da fylte jeg og Øystein femten, og vi tenkte vel likt allerede da. Vi kunne ikke gå i kjerka, vi syntes jo det var latterlig, så dette var alternativet. Vi hentet diplomet vårt på Kolbotn rådhus, og vi står alfabetisk. Her er jeg, S for Stubberud …
Han peker på seg sjøl i fotografiet, og deretter fyren som står bakerst i diplomkøen.
– Og Å for Aarseth – der er Aarseth’n! Jeg hadde glemt at vi gikk på den greia sammen. Jeg stakk jo ut, jeg røykte sigaretter og kjørte moped uten skilter. Dette var på Oppegård, så jeg tok jo mopeden min. Jeg hang sammen med en kompis fra Siggerud, den eneste jeg kjente fra før. Vi sto utenfor og røyka og hadde skinnjakker og greier. Så Øystein hadde ikke turt å snakke med meg. Jeg husket ikke ham i det hele tatt, han må ha vært jævla anonym. Men da han møtte meg i Ski der, da må han ha tenkt «Faen, det er ham!»
Jeg må dulte borti Attila på hver konsert og si ‘Say goodbye!’ så folk skjønner at vi ikke kommer tilbake for et ekstranummer. Aldri ekstranummer.
Hvordan så Øystein ut i 1984?
– Helt streit. Blondt hår, bolleklipp, joggesko.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Du gikk allerede i skinnjakke og M-77?
– Ja, jeg så jo «Ace of Spades»-coveret i 1980. Jeg var dypt inne i Morgan Kane på den tiden, da jeg var tolv år gammal. Naboen min hadde kjøpt skiva, han var et par år eldre enn meg. Så jeg så skiva, og hørte den rå bassen til Lemmy, med fuzz på, og that was it, da var jeg solgt. Da var stien tråkka. Men jeg hadde jo allerede Keith Richards som forbilde, så jeg var allerede ute å kjøre! Så opp til feil folk. Men look who’s laughing now!
– Jeg og Øystein snakket litt etterpå, og jeg fortalte at jeg hadde et band. Vi spilte noen koverlåter. Sabbath, Venom, sånne band. Og noen av de låtene kunne han også, han hadde også spilt i et skoleavslutningsband. De hadde øvd inn «In league with Satan» (Venom, red. anm.) og en Black Sabbath-låt, tror jeg. Sikkert for å fucke med folk! Jeg og Manheim gjorde akkurat det samme på vår skoleavslutning, vi spilte «Dra til hælvete» med Beranek, bare for å fucke med dem.
Fikk dere god respons?
– Ja, alle digga jo det! Du har gått på skole med folk i ni år, vettu …
Da er det på tide å be folk dra til helvete!
– Så vi var i fyr og flamme, og avtalte at dagen etter skulle han komme til øvingslokalet. Vi spilte de låtene vi kunne noen ganger. Jeg husker at beina følte som luft etterpå. Vi løp ned veien mot stasjonen. Jeg husker den følelsen ennå, vi var mer lykkelige enn noen gang i hele livet. Det var en lykkefølelse jeg kan huske tilbake til og tenke at «DA var jeg glad!» Det var et magisk øyeblikk.
– Ting begynte å sentre seg rundt lokalet. Langhus stasjon lå rett nedenfor, og der var det postkontor. Så leide vi postboks der. Da var det offisielt! Det var nesten som å opprette firma på den tiden. Og vi begynte å gjøre intervjuer. Et av de første intervjuene vi gjorde var med en Øyvind Ihlen, som senere ble redaktør i Rock Furore. Det begynte noe sånt som «Utskremt reporter i en gammal låve, nedi en grisebinge lang ute på landet med noen skumle folk … » Og musikken var enda verre, råere enn det verste. «Disse gutta synger bare om å drepe med motorsag!»
PURE FUCKING ARMAGEDDON
– Jeg hadde en bærbar kassettspiller med rec-knapp og en liten mikrofon, som jeg tok med da vi øvde. Da vi hadde noen låter, spilte vi inn Pure Fucking Armageddon-demoen. Det var i 1986, fortsatt på Langhus skole. Vi lånte kopimaskinen deres til å lage coveret. Papiret kom fra jobben til faren til Øystein. Han hadde tilgang på gule papirer og grønne papirer. Special effects! Det var gildt. Vi sendte ut demoen til de få blekkene som var. Det var et lite nettverk rundt i verden. Det fantes sånne som oss i alle land, fant vi ut etterhvert.
– Det var så dårlig lyd på Pure Fucking Armageddon at da vi la på vokalen ble det enda dårligere lyd! Så vi tok den ene sida, «side FUCK» er med vokal, og «side OFF» er de samme låtene uten vokal, for da hører du strukturen litt bedre, haha! «Kerrang!» anmeldte demoen og det sto «There is abso-lutely no vocals on this demo, and the bass sounds like loud farting noises!» Og noe om «Tom G. Warrior with his nuts in a lawnmow-er». Men de «loud farting noises» var egentlig vokalen! Etter den anmeldelsen var det Snowy White, og der sto det bare «Zzzzzzz», så vi tenkte at selv om vi ble slakta og misforstått var vi i hvert fall bedre enn Snowy White!
Det tok ikke lange tiden før Mayhem dro til et skikkelig studio og spilte inn det som skulle bli en av de viktigste platene i norsk metallhistorie, en lysende rosa tolvtommer med et fotografi av to avkappede hender og en sanseløst oversizet logo på omslaget: Deathcrush.
– Vi var i studio i januar ’87 og spilte inn Deathcrush. Da hadde jeg jobb som linjerydder. Jeg gikk med motorsag og kappet trær der strømkablene skulle gå gjennom skauen. Fem tusen spenn la jeg ut for studioet. Vi visste ikke om noe studioer eller noenting, vi så etter det nærmeste som var. Slo vel opp i Gule Sider. Vi dro dit og traff Ottar «Big Hand», som var naboen min på den tiden, og tenkte «OK, så det er her det skjer!» Det var et av de få studioene i Follo, Creative Studios på Kolbotn.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Vi fant ut at å trykke tusen kopier hos et selskap i Holland kostet 18 000 spenn. Så hadde vi mastertapen, og laget coveret sjøl med sjablong og greier. Vi hadde ikke noe Photoshop den gangen, vi måtte sitte med skalpell. Vi fant et bilde hos NTB-arkivet, under «tortur», av de henda.
– NTB skulle ha penger for det, men vi tok det med ut fra kontoret og kopierte det og dro tilbake og sa «Nei, vil trenger det ikke likevel!» Vi gjorde det med bildet av Nidarosdomen på De Mysteriis Dom. Sathanas også.
Jeg var hos NTB og så etter bildet som ble brukt på De Mysteriis-coveret, og det ligger ikke i arkivet!
– Nei, det er stjælt! Men, vi måtte starte vårt eget plateselskap. Jeg gjorde det, siden jeg hadde jobb og penger. Jeg betalte for de første fem hundre kopiene, så vi kunne selge dem og hente ut resten. Jeg kunne fortalt så mye rart om det der. Da vi dro opp på kontoret hvor skivene ble levert og vi åpnet første esken og den rosa fargen bare grein mot oss! Den skulle jo være rød! Og Øystein sitt navn hadde blitt borte på baksiden, så han måtte skrive det for hånd, «Deathsaw – Euronymous», på alle tusen skivene. Han skulle nummerere for hånd likevel, det var hele tiden planen. Øystein digga slike ting. Han var record collector ikke sant, så om han fikk tak i noe som kom ut i hundre eksemplarer var det det største i verden.
Pelle skrev om sine egne følelser, jeg gjorde også det, men mine var mer … frustrasjon over å ikke få noe fitte!
Har du fortsatt et eksemplar?
– Selvfølgelig har jeg det! Jeg har nummer én!
Jørn ruller inn i huset og henter Deathcrush #1, trekker ut platen fra omslaget og peker på labelen, med katalognummeret «Frank 001».
– Vi har jo litt humor òg! Frank var en flaskepeller som fløy rundt her. «Frank 001, in Frank we trust», ikke «in God»!
INN I MØRKET
Den «klassiske» Mayhem-lineupen stabiliserte seg i begynnelsen av 1988 da den svenske vokalisten Pelle «Dead» Ohlin og trommisen Jan Axel «Hellhammer» Blomberg ble med nesten samtidig. Pelle hadde kontaktet bandet via brev i forkant og sendt dem demokassetten til hans gamle band Morbid, sammen med en korsfestet mus. Pelle ble i Mayhem inntil april 1991 da han tok livet av seg.
– Manheim dro, og vi øvde litt med Torben og Kittil fra Vomit (thrashmetallband fra Nittedal, red. anm.). Så tok vi juleferie og da vi kom tilbake dukket de to opp. Pelle kom på audition i ’88, i januar. Vi dro til Fornebu, denne svensken kom ut av departuren og sa «Hallå», og vi skjønte ikke hva han sa. Vi måtte begynne å snakke engelsk. Han skjønte ikke hva vi sa heller. Jeg trodde han bare kom over for å øve, men han hadde med seg bagen sin og flyttet rett inn. Vi bodde hjemme hos foreldrene våre, så vi putta ham på øvingslokalet.
– Jan dukket opp kjapt etterpå, mens Pellebodde nede på lokalet. Så mistet vi lokalet og begynte å øve ute på gården til bestefaren min. Jeg visste om en hytte uti skævven som hadde stått tom i mange år, så jeg dro Pelle opp dit så han kunne bo der en sommer. En hytte uten strøm og vann. Jan bodde der litt sammen med ham, i solidaritet. Det var ville tilstander, men vi ga faen.
Alt forandret seg da Pelle kom?
– Ja, da hadde vi plutselig vokalist. Det hadde vi aldri hatt før. Vi hadde hatt folk som var med og la på ting i studio eller da vi spilte live, men vi øvde uten vokalist, i mange år. Så kom han med opplegget sitt. Pelle kom opp med sin egen greie, «corpsepaint». Det var ingenting som het det før han fant på det, det var hans uttrykk. Det var ikke for å være kul eller for å se ut som en demon, ikke som Kiss eller King Diamond eller Alice Cooper, men han ville se ut som et lik. Han sulta seg også for å bli bleik og tynn, han gikk aldri i sola, han dyrka dette døden-greiene. Det var imaget hans, men det var også en del av ham. Han flira av å være tynn og bleik, han syntes det var kult at han var svimmel fordi han ikke hadde spist på et par dager. Han blødde neseblod for ingenting.
– Det var hans måte å være kul på. Han fant døde dyr, roadkills og sånt, og tok dem med hjem og puttet dem i kjølebag uten elementer. Han drev og lukta på dem, det luktet død og forråtnelse. Han gravde ned sceneklærne sine en uke før vi skulle spille, så de var i forråtnelse og hadde jordomslag, det skulle være som om han kom rett opp fra jorda.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Vi var jo inne på splatterfilmer og zombiefilmer, vi spiste alt det der rått. Det gikk rett inn. Alle tekstene våre handlet om splatterfilmer, det klikka med en gang. Jeg og Pelle ble jævla gode venner, vi var veldig like på mange måter. Vi skreiv de samme type tekstene. Han skrev om sine egne følelser, jeg gjorde også det, men mine var mer … frustrasjon over å ikke få noe fitte! Men han begynte å snakke om «den andre siden» og han lengta etter å dø og sånt. Det var litt annerledes. De tankene hadde ikke jeg, haha! Han tok det ett skritt videre.
Arbeidet med fullengderdebuten De Mysteriis Dom. Sathanas ble påbegynt, og den endelig stabile lineupen startet såvidt å spille konserter, først på Østlandet og etterhvert også nedover på kontinentet. Det finnes opptak av de fleste konsertene denne lineupen spilte, og de er gitt ut på utallige bootlegs. Pelles første skikkelige konsert med bandet var på Jessheim i februar 1990. Jørn har et temmelig uklart og litt foruroligende bilde i et fotoalbum som viser svensken i ferd med å stikke en knust flaske inn i underarmen.
– Dette er like før han kutta seg opp med colaflaska og måtte sy. Eller, teipes.
Selv om Pelle var en fyr som skar seg på scenen, gravde ned klærne sine og fantaserte kanskje litt vel mye om døden, skal han ha vært en lystig type også. Jørn viser oss et bilde av en blid Pelle som rusler med slengbukser og jeansvest i rurale omgivelser.
– Sånn er det jeg husker fyren. Alltid et smil. Fliret var ikke så langt unna.
Den sterkeste bootlegen med Pelle ble spilt inn i Leipzig i november 1990 og gitt ut i 1993 som Live in Leipzig. Under de kummerligste forhold på et slags kulturhus i utkanten av byen presterer Mayhem på et så høyt nivå at man nesten kunne trodd de visste at tragedien lå rett rundt svingen, kun et par måneder unna.
De foregående opptakene fra 1990 er skranglete, ikke imponerende tighte, preget av tjuvstarter og generelt litt under pari fremføring til tider, men Live in Leipzig låter helstøpt i alle ledd. Det som skrangler her gir inntrykk av at det skal skrangle. Albumet er spilt inn til kassett rett fra miksebordet, lyden er tynn og publikum kan kun høres spakt i bakgrunnen mellom låtene. Opptaket er overført fra originalkassetten i feil hastighet, så hele bandet har blitt stemt ned litt i overkant av en halvtone. De spiller alle låtene de kan, deriblant fire låter fra det som skulle bli De Mysteriis Dom. Sathanas, og presterer det viktigste dokumentet i utviklingen av den tidligste norske blackmetallen.
– Vi hadde begynt med Europa-turnering, vi var mer eller mindre klare for å spille inn albumet vårt, og så ble vi satt tilbake. Vi gjorde alt riktig, bygget stein for stein. Fundamentet var sterkt. Så plutselig må noen fucke opp. Det var jo tragisk.
Jeg var i sorg, og måtte deale med Pelles død. Men de andre gutta syntes det var fett.
I april 1991 skjøt Pelle seg i bandets daværende residens på Kråkstad. Han etterlot seg et brev med en unnskyldning for å bruke haglegeværet innendørs, en forsikring om at dette var en plan han hadde hatt lenge, og teksten til låta «Life Eternal», som skulle dukke opp på De Mysteriis Dom. Sathanas tre år senere.
Det som skjedde etterpå er den klart mest fortalte og tabloide Mayhem-historien: Aarseth oppdaget liket dagen etter og fotograferte scenariet med et engangskamera og plukket med seg et knippe skallebiter som ble distribuert til forskjellige karakterer i omgangskretsen.
Så sendte han brev til sine kontakter verden rundt og fortalte hvor fett det var at vokalisten hadde skutt seg. Noen fikk også kopier av bildene: I 1995, etter Aarseths egen død, dukket et av dem opp på omslaget til en colombiansk bootlegutgivelse, Dawn of the Black Hearts, med et opptak fra bandets konsert på Jessheim i 1990.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Fantes det en forventning om at han ville ta livet av seg? Det har blitt hevdet i etterkant at noen mente Øystein ledet ham inn i selvmordet.
– Det eneste jeg vil si om de ryktene der … Hvis noen flyr og sier: «Nå tar jeg livet av meg» hele tiden, enten som en trussel eller en spøk eller av andre grunner … Så sier noen til slutt bare: «Ja, gjør det, da! Det høres ut som en jævlig god idé!». Og noen dager, når man ikke var de beste kompisene, så i stedet for å si: «Jævla idiot, nå glemte du kaffetrakteren igjen, jævla moron!», så sier man: «Nå har du gått og sagt du skal ta livet av deg så jævlig lenge, hvorfor gjør du det bare ikke?» Det er vel heller det. Jeg vil ikke si at noen har drevet noen til noe som helst.
Du dro alene i begravelsen?
– Ja. Det syntes jeg var disrespect. I hvert fall fra de andre i bandet, som kalte seg kompiser. De var tydeligvis ikke det, da.
Hva skjedde etterpå?
– Jeg var klar for å kjøre videre, jeg, men jeg var i en sorgprosess. Jeg var i sorg, og måtte deale med det litt først. De andre gutta hadde ikke samme reaksjon. Jeg følte meg helt handlingslammet, var helt utafor. Men de andre gutta syntes det var fett. Og da syntes jeg det ble enda kjipere, at jeg var alene om det mens de andre syntes det var kult. Og dama mi var høygravid. Rett etter at jeg var i begravelsen til Pelle ble datteren min født. Jeg tenkte at Øystein ville komme på bedre tanker, at det ville gå over. At han kanskje var i et slags sjokk, men deala med det annerledes.
Mayhem hastet imidlertid videre uten Jørn, og hyret inn Varg Vikernes som sessionbassist under opptakene av De Mysteriis Dom. Sathanas som foregikk i 1992 og 1993. Ungareren Attila Csihar, vokalist i Tormentor, ble hentet inn for å synge på platen, også han kun på sessionbasis, og albumet ble spilt inn i flere omganger i Grieghallen i Bergen.
Mayhem har hittil turnert i rundt 55 land og satser på å treffe 60 i løpet av året. Til sammenligning: Metallica har i skrivende stund spilt i 65.
I mellomtiden oppsto det som skulle bli «den norske blackmetallscenen» rundt Aarseth, og platebutikken han drev i Schweigaards gate i hovedstaden, «Helvete». Sommeren 1992 begynte folk å tenne på kirker, deriblant Fantoft stavkirke i Bergen og Holmenkollen kapell i Oslo. Politiet anslår innledningsvis at brannene skyldes feil i elektriske anlegg og lynnedslag. Så dukker Varg Vikernes opp på førstesiden av Bergens Tidende i januar 1993 og tar på seg, på vegne av blackmetallscenen og i form av et slags kongelig «vi», skylden for brannene, i det som i utgangspunktet var ment som et lanseringsintervju for enmannsbandet hans, Burzum. Midt oppi alt dette var det på tide for Mayhem omsider å få gitt ut sin debutfullengder, og finne tilbake til formen.
– Øystein tok kontakt med meg igjen, etter at de hadde skyndet seg med å spille inn De Mysteriis. Han sendte brev til meg, selv om han bare bodde i Oslo. Til slutt dro jeg og besøkte ham et par ganger, i løpet av sommeren ’93. Da bestemte vi oss for å legge ny bass på De Mysteriis og komme i gang igjen. Vi begynte å planlegge tiårsjubiléet for Mayhem, som vi ville ha på Rockefeller i ’94.
– Jeg var rimelig pissed off på ham på grunn av de bildene av Pelle. Jeg visste at han hadde drevet og vist dem frem. Men vi hadde funnet tilbake og skulle sette i gang igjen. Så ble han plutselig drept.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Akkurat hva som skjedde da Varg Vikernes drepte Øystein Aarseth, er ikke så lett å si. Vikernes hevder han handlet i selvforsvar, eventuelt i et preventivt selvforsvar, da han hadde blitt fortalt at Aarseth gikk med planer om å drepe ham. Teorien med antakelig mest hold i er at Aarseth jevnlig sendte drapstrusler i hytt og vær til folk han gjerne ikke kjente, som ikke ble tatt så veldig seriøst. Når han omsider traff mottakerne, ble de fort kompiser. Til slutt skal truslene ha nådd frem til en fyr som tok dem på alvor. Det man imidlertid kan si med sikkerhet er at 10. august 1993 ble Aarseth knivdrept i trappeoppgangen på Tøyen, og i andre enden av kniven var Vikernes.
Det er Ibsen, Grieg, Munch og Mayhem.
Til tross for det massive tilbakeslaget var Mayhem allerede i gang med å reise seg igjen, omtrent fra dag én:
– Vi kunne dratt i gang allerede i ’93. Jeg var klar, Maniac var klar, Jan var klar. Jeg snakket med Jan i begravelsen til Øystein. Jeg hadde et band med Maniac da, Fleshwounds. Jeg sa til Jan at Maniac synger bedre enn noen gang og er klar til å steppe inn, vi må bare finne en ny gitarist. Han fortalte meg allerede da at han kjente til en fyr, men han var litt gæren. Det var Rune (Eriksen, «Blasphemer», red. anm.). Det tok nesten et år før han kom på audition. Vi fant ingen andre, og til slutt sier Jan: «Fuck, jeg ringer ham, han får møte oss på lokalet». Så tok jeg med meg Maniac, og vi bestemte oss for at hvis vi ikke fikk den riktige følelsen, skulle vi gi faen. Men det fikk vi.
De Mysteriis Dom. Sathanas kom omsider ut i mai 1994, i kjølvannet av dommen mot Vikernes. Vikernes’ basslinjer forble intakt.
Hva tenkte du om De Mysteriis da den kom ut?
– Jeg tenkte at her er det noen låter jeg har vært med å lage, og det låt fett. Det er min basslyd, de lånte forsterkeren min. Det var den eneste gangen jeg traff «Greven».
Ting tar tid når man spiller i Mayhem, og den nye lineupen debuterte først med en studioinnspilling i 1997, den mildt sagt lite apologetiske Wolf’s Lair Abyss-EP-en. Siden den gang har det gått noenlunde stødig.
– På slutten av nittitallet begynte vi å komme i litt mer ordnede forhold. Bandmaskineriet kom i gang, og jeg klarte å frigjøre alle tankene mine som var låst opp i hvordan jeg skulle betale regningene mine, og kunne fokusere på the task at hand, altså å drive bandet. Jeg har hatt sånne snikperioder, når man havner litt bakpå på regningene. Det blir veldig overveldende, og man får ikke frigjort noe, i hvert fall ikke noen kunstneriske tanker.
Det finnes ingen planer om å trappe ned?
– Absolutt ikke. Tanken har aldri vært der. Den var ikke der da vi var langt nede engang. Nå er vi høyt oppe, mange år etter.
– Og det er hyggelig med litt anerkjennelse. At vi har kommet på museum mens vi er oppegående og ikke døde engang. Og vi er pensum i norsk skole, ikke bare på grunn av de kjipe tinga som skjedde, men også på grunn av musikken. Og vi er pensum for diplomater, utenriksdepartementet driller utskremte ambassadefolk til å lære seg om blackmetall. De må jo det, det er den viktigste norske kultureksporten.
– Det er Ibsen, Grieg, Munch og Mayhem.
The post Mayhem – tretti år i mørket appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.