Clik here to view.
Jeg er ingen Belieber, men …
“VI GÅR IKKE av veien for en rap/pop-colabo i ny og ne, men da helst noe vi kan stå inne for, selv når vi gynger rundt på dansegulvet i rom&cola-fylla på et av hovedstadens utesteder. Det nye samarbeidet mellom Kingsize-favoritten Ludacris og den 15 år gamle snørrungen Justin Bieber er derimot ikke en av disse, og det er nesten umulig å tilgi Luda etter en blemme som dette.”
Det er på tide å gå 19-åringens talent nærmere i sømmene.
Ordene tilhører undertegnede i en nettsak for Kingsize.no tilbake i januar 2010, da min gamle helt, Ludacris tok et gigantsteg inn i popverdenen med sitt gjestevers på Justin Biebers gjennombruddsingel, “Baby”. Etter over 840 millioner YouTube-views og millioner av solgte singler verden over, kan man i ettertid selvfølgelig vurdere hvor stor blemmen viste seg å bli for Atlanta-rapperen, men at “Baby” både var, og fortsatt er en rimelig irriterende låt, står jeg fortsatt inne for.
DET SKULLE DERIMOT vise seg å ikke være rettferdig å bedømme den unge sangeren ut i fra refrenglinjene, “Baby-Baby-Baby-Oooooooh! Baby-Baby-Baby-Nooooo!”, og etter forrige måneds Bieber-besøk, som nok en gang ga oss kommentarfelt på kommentarfelt med budskap av typen “Bikkja mi synger bedre enn Justin Bieber”, er det på sin plass å gå 19-åringens talent nærmere i sømmene.
For selv om man dør litt innvendig hver gang en av sine 24-25 år gamle venninner gir uttrykk for ektefølt tiltrekning (Jeg vet at en av dere har skrevet en sånn Bieber-sexhistorie på nettet!) og kjærlighet for tenåringsgutten på Facebook, og til stadighet merker en sterk trang til å angripe alle 14 år gamle jenter med JB-hoodies, er det umulig å se bort i fra unge Biebers åpenbare kvaliteter som sanger. Og for undertegnede, med en allerede overhengende respekt for smørmyk R&B, blir talentet desto mer imponerende jo mer man setter seg inn i “snørrungens” musikalske katalog.
Talentet blir desto mer imponerende jo mer man setter seg inn i “snørrungens” musikalske katalog.
DEN MYE OMTALTE talentkonkurransen som i 2007 markerte det første startskuddet for Biebers karriere, viste også hvor han allerede da befant seg rent sjangermessig. Ikke bare valgte han, en 12 år gammel guttunge fra Ontario i Canada, å synge en R&B-låt (som forøvrig var Stargate-gjennombruddet, “So Sick” av Ne-Yo - journ.anm), han framførte den dessuten på en måte sjangerens norske utøvere fortsatt bare kan drømme om, tydelig rotfestet i amerikanske R&B-vokaltradisjon med plenty av melisma* og imponerende stemmekontroll.
Dette fortsatte også da moren, Pattie bestemte seg for å vise fram sønnens sangtalent på YouTube, hvor Justin fort ble et viralt fenomen med sine mange tolkninger av låter som “With You” (Chris Brown), “Cry Me a River” (Justin Timberlake, “Back At One” (Brian McKnight) og ikke minst Ushers “U Got It Bad”, den samme låta han fikk muligheten til å framføre for R&B-stjernen selv i 2008, og som ble inngangsporten til popbransjen han nå dominerer.
MEN FØRST MÅTTE det som allerede var en røff edelsten av en stemme slipes ned til å bli en juvel. Enter: Jan “Mama Jan” Smith, en middelaldrende hvit, kvinnelig vokal-coach, som allerede hadde hjulpet artister som Ciara, India.Arie, TLC, Keri Hilson, Trey Songz, Jill Scott og Usher med å få fram det beste i stemmene sine, og nå ble hentet inn for å ta det enestående barnetalentet, Justin Bieber inn i de voksnes verden.
– Vi visste alle sammen at stemmen hans kom til å gå gjennom forandringer, og siden jeg hadde hjulpet Usher med dette, ønsket vi å forberede ham til å lande trygt på føttene når disse tingene begynte å skje, fortalte Smith i et intervju med Yahoo om utfordringene rundt den purunge Bieber, som hadde blitt preppet og gjort klar for verden da han i 2010, med hjelp fra et stjernelag bestående av rap/R&B-produsenter som The-Dream & Tricky Stewart, Brian Michal Cox, Midi Mafia og Stereotypes slapp det lettfordøyelige popalbumet My World 2.0 (etter EP-en My World få måneder tidligere).
Den virkelig stemmetransformasjonen kom derimot ikke før i 2011.
HITSINGLER SOM“Somebody to Love”, “Eenie Meenie” og nevnte “Baby” bidro som kjent til å gjøre albumet til en kommersiell suksess, men den virkelig stemmetransformasjonen kom derimot ikke før i 2011, da Bieber slapp julealbumet, Under The Mistletoe, hvor han for første gang viste fram sin post-pubertale stemme. Overgangen var merkbar, og det var også her at de nevnte jentene i 20-åra, som nok ellers aldri hadde innrømmet å ha våte fantasier om en tynn, feminin gutt på 18 år, gjorde nettopp det. “Not a boy, not yet a man”, for å nesten sitere Britney, et faktum som altså ikke så ut til å være et problem for den stadig voksende horden av unge, og til tider litt for gamle hunkjønn som lystet etter den nå for alvor etablerte stjernen.
Men der Under The Mistletoe altså satt i gang østrogenet til den eldre garden av dagens “Beliebere”, var albumet først og fremst et solid steg opp for sangeren Bieber, som ikke bare hadde funnet seg svært godt til rette i sin nye, mer modne stemme, men også vendte tilbake til R&B-soundet han hadde imitert gjennom hele barndommen. Jeg husker selv småsjokket det var å sette på albumet i søken etter musikk til Tøyen-gjengens årlige juletrefest, og istedet ta meg selv i å rewinde spor som “Only Thing I Ever Get For Christmas”, Boyz II Men-assisterte “Fa La La” og Chris Brown-skrevne “Christmas Eve” om og om igjen. Kunne det virkelig ha seg, at jeg i en alder av 32 år faktisk hadde begynt å like artisten Justin Bieber?
Kunne det virkelig ha seg, at jeg i en alder av 32 år faktisk hadde begynt å like artisten Justin Bieber?
ET HALVT ÅR senere var “monsteret” Justin Bieber offisielt et faktum, og det var verken vits å debattere med mine småpedo Belieber-venniner, eller den kritiske skribenten i meg som tidligere hadde skrevet linjene i begynnelsen av denne teksten. Jentene ville åpenbart ha sex med guttungen, og jeg … vel, jeg likte Justin Bieber. I alle fall når han hentet fram R&B-artisten i seg på låter som “norske” “As Long As You Love Me”, Drake-gjestede “Right Here” (som jeg fortsatt spiller ute på byen) og Drake-kopien, “Fairytale” med den sjukt irriterende sønnen til Will Smith. Resten av skiva var heldigvis for pop-orientert for min smak, slik at jeg slapp å måtte skjule hvilket album jeg hadde i øreproppene, men unge Bieber hadde likevel overbevist meg om både sitt talent som sanger og framtidige muligheter som en voksen, mer kredibel artist.
Hvor han nå ender opp, er selvfølgelig det store spørsmålet, etter at diverse “oppførsel” (også kalt ungdomstid) har fått kritikerne til å skru på varsellampene, og den mest pripne fansen til å uttrykke skuffelse over sitt tidligere så pertentlige idol. Litt weed, pulings og sporadiske raserianfall utgjør likevel neppe en like stor fare som Gudekomplekset en 19-åring med verden for sine føtter fort kan etablere.
Litt weed, pulings og sporadiske raserianfall utgjør likevel neppe en like stor fare som Gudekomplekset en 19-åring med verden for sine føtter fort kan etablere.
DET BLIR UANSETT spennende å se om han til slutt ender opp som det den musikalske legenden “Mama Jan” spår at han har i seg. Og da selvfølgelig gjerne med mer enn et par fingre plantet i den herrrlige R&B-jorda. Som Mama Jan har uttalt:
– Hvert åttende eller tiende år trer det fram et nytt musikalsk fenomen. Det skjedde med legender som Frank Sinatra, The Beates og Michael Jackson. Hvis Justin kan holde seg fokusert, kommer han sannsynligvis til å bli den typen artist i vår levetid.
* Melisma, plural melismata, in music, is the singing of a single syllable of text while moving between several different notes in succession. Music sung in this style is referred to as melismatic, as opposed to syllabic, where each syllable of text is matched to a single note. [Wikipedia]
Clik here to view.