John Wizards mistet halve bandet i England grunnet budsjettsprekk, men klarte å skrape sammen nok folk til å spille «fengende afropop på formiddagen» for Øyapublikummet. Vi snakket med bandet om hvorfor man ikke kan være fra Sør-Afrika uten å snakke om Vampire Weekend, apartheid og Shakira.
Hei! Hvor er resten av bandet deres?
– Vi er fiender nå! Nei, egentlig så sprakk budsjettet vårt skikkelig og vi måtte la dem bli igjen i England. Vi møter dem på søndag, vi måtte bare bestemme hvem som skulle dra hit veldig kjapt, og så ble det oss.
Var det full krangel, kasting av gitarer og trusler om splittelse?
– Nei, nei! De synes det var digg. De har ferie og vi må kjøre buss rundt i Skandinavia og får ikke sove noe særlig. De vant.
Livet som u-landsband?
– Det har alltid vært stramt budsjett, når man kommer fra Sør-Afrika er alt håpløst dyrt, men dette er første gangen vi faktisk måtte si at vi ikke kan gjøre dette, at det går ikke opp, vi har ikke nok til at alle kan få flybillett.
Og så kommer dere til Øya og spiller på en liten scene, på formiddagen når det uansett ikke er så mange på festivalen, og mange kjenner dere ikke: vanskelig å spille en bra konsert?
– Vi spiller litt forskjellig, og akkurat nå var det litt flaks, siden vi manglet halve bandet og aldri hadde spilt sammen bare oss før. Det var litt fint å ha en rolig konsert da, og det kom jo flere etterhvert.
Det var åpenbart at noen blant publikum hadde øvd inn en slags danserutine til showet deres, hva er det ideelle festivalpublikumet?
– Vi elsker jo galere folk er egentlig. Det beste vi hadde var i Nederland, mange folk og alle hadde det tydelig gøy. Det er jo det du vil, at folk skal ha det så gøy som overhodet mulig og glemme alt annet.
Kan dere forklare musikken deres for noen som aldri har hørt det før?
– Et sted mellom bluesmetall og jazzrap.
Ha-ha!
– Jeg tror kanskje det beste er afropop, vi er fra Afrika og det vi spiller er popete.
Ganske non-deskript sjanger, da!
– Jeg har prøvd å definere det som Eletronisk pop influert av tradisjonell afrikansk musikk.
Kjedelig!
– Bluescore!Det er en samling av alt vi hater.
Har dere noen band som følger dere da? Noen scene eller lignende?
– Ikke som vi vet om! Men det er litt sånn at hvis du blir lagt merke til i utlandet så vil andre band gjøre det du gjør. Vi spiller «hipp» musikk, når folk her liker det prøver andre band hjemme å kopiere det vi gjør litt.
Er det mulig å være et Sør-Afrikansk band uten å bli sammenlignet med Vampire Weekend og måtte snakke om apartheid?
– Altså, det er alltid de vinklingene der som kommer opp og blir brukt. Det er vel bare lett å skrive om og det folk biter merke i: vi har en svart vokalist og folk kjenner til apartheid, så da blir det historien som blir fortalt.
– Vi blir sammenlignet med Vampire Weekend HELE tiden, og jeg vet ikke. Det er ikke så veldig likt. Virker som det er umulig å spille «afropop» uten å bli sammenlignet med Vampire Weekend, det skjer bare hvor enn vi er. Og de er ikke egentlig særlig afrikansk-påvirket, de stjeler nesten ingenting, kanskje et high life-riff der eller noen trommer man kan kjenne igjen, men det er så utrolig lite afrikansk innflytelse i musikken deres. Likevel er de målestokken.
Er det så rart å være et flerfarget band fra Sør-Afrika?
– Det kjipe er jo at det er det, det er nesten ikke noe blanding. Det kommer seg etter hvert, men det går så utrolig sakte. Når vi blir skrevet om for eksempel i Europa er det nesten alltid artikler av typen «20 år etter apartheid, nå kommer bandet med flerfarget lineup», og det virkelig elendige med det er at det faktisk er ganske spesielt. Det skjer nesten aldri.
Sånne spørsmål må jo være de dummeste dere får?
– Ja! Når man får apartheidspørsmål, når vi må ta stilling til ting, Sør-Afrika, historien. Vi er jo fra Afrika, men vi er bare musikere og ikke de som burde svare på de spørsmålene. Vi kan snakke om hvordan vi opplever det, men det er irriterende når folk spør om Sør-Afrikas framtid, i stedet for å spørre noen som har noe å komme med.
Apropos, her er noen klisjefylte Sør-Afrika spørsmål vi lagde: Hva er det nærmeste dere har vært Nelson Mandela?
– Bestefaren min møtte ham en gang, men jeg har aldri vært noe nærmere enn det.
Må velge: Mandela eller Tutu?
– WHOAH! Ok, vent litt. Hmm, Mandela.
Selv på fest?
– Ja ja! Han hadde noen berømte dansemoves.
Han er dau da, men OK. Sugar Man eller Shakira?
– Faktisk er faren til trommisen vår han som oppdaget Rodriguez! Han gamle duden i platebutikken! Trommisen vår var med litt òg, det er bare ingen som har lagt merke til det før.
Ikke svar på spørsmålet, men greit siden det var så fin fun fact! Kan dere skrive en OL-sang for Oslo-OL?
– Vi kan ikke så mye om norsk kultur.
Shakira kunne vel ingenting om Sør-Afrika?
– Haha, sant. Hun var faktisk på ferie og gjorde research, men så ble hun angrepet av en sel og måtte reddes av broren sin. For å gjøre en lang historie kort: vi kan godt lage OL-sangen deres.
Den må ha et vintertema. Hva ville tittelen vært?
– «It’s time to get in touch». Den ville handlet om at det er kaldt og dyrt, og at dere er altfor rike.
Blæh. En fyr bak meg på konserten lurte på hvor mange rødhårede afrikanere det finnes.
– Meg og familien min, ca.. Men vi har nok, takk, trenger ikke flere. Det er vanskelig å finne andre rødhårede afrikanere for alle tror de er turister. Jeg blir alltid spurt om jeg har gått meg vill. Folket mitt lider.
Vi hørte at en av sangene deres egentlig er en omskrevet reklamesang.
– Ja, jeg fikk en vokalsample jeg skulle bruke i en sang og så var det litt kult, men med elendig tekst, så jeg brukte den med masse forvrenging så man ikke kan høre teksten vi sier for det var så teit.
Haha, hva er teksten?
– Det var for et klesmerke som heter Jet, og teksten var «Jet up! Reveal your style!»
Fikk dere klær for det?
– Nei, vi fikk ingenting.
Til slutt: Hvilket spørsmål vil dere helst få?
– Jeg vil gjerne få et spørsmål om hvem som er yndlingstrommisen vår.
Kult! Hvem er det?
– Vet ikke! Haha. Spør oss om yndlingsgitaristen vår!
OK, hvem er det?
– Trommisen vår Raffa! Haha!
Er han god?
– Vi er gode alle sammen! Da jeg var 10 år så jeg en Smashing Pumpkins-konsert hvor alle kom ut med akustiske gitarer etter konserten var ferdig, selv trommisen. Når vi blir store skal vi gjøre det samme, spille bare gitar alle sammen på scenen og dra hver vår solo samtidig.
Nachspielet fra helvete :(
The post John Wizards: Nachspielet fra helvete appeared first on NATT&DAG.