Han lager melankolsk house i senga. Og reisemagasin med David Lynch og Harmony Korine. Alt John Roberts gjør, har noe umiskjennelig John Roberts-esque ved seg.
JOHN ROBERTS er en houseprodusent og magasinredaktør fra Ohio. Gir som eneste ikke-tysker ut musikk på plateselskapet Dial Records fra Hamburd, og er redaktør for reisemagasinet The Travel Almanac. Hans andre album, Fences, kommer ut 27. mai. www.johnrobert.net / Instagram: @1800johnroberts
THE TRAVEL ALMANAC er et Berlin- og New York-basert reisemagasin med fokus på sofistikerte reiseberetninger. Ledes av musikerne John Roberts og Pawel, begge fra Dial Records. Bidragsytere inkluderer David Lynch, Harmony Korine og Will Oldham (Bonnie 'Prince' Billy).
– Jeg føler at jeg er hos legen akkurat nå.
Hotellrommet på Rica Hotell Grensen, med sterilt institusjonsinteriør og symmetriske skogsfotografier på veggene, har ikke gjort noe godt inntrykk på houseprodusent og reisemagasinredaktør John Roberts, som er i Oslo for å spille sin atmosfæriske klubbmusikk live på Jaeger.
– Jeg har alltid vært veldig fascinert av hotell. Da jeg var yngre drømte jeg om å bo på et hotell. En ting jeg alltid har lurt på er: Hvem som er menneskene som lager kunsten du alltid finner på hotellrom? Noen burde lage en dokumentar om dem. De er nok forstyrrede mennesker, men samtidig, et eller annet sted i verden sitter det en person og er veldig fornøyd med hva han eller hun fikk til her (peker på veggen), og det er en litt fin tanke.
Rica Hotell Grensen er ikke noe for The Travel Almanac?
– Hehe, nei.
Jeg drømte om å bo på hotell
Kan du fortelle litt om hvordan det prosjektet startet?
– Det var på en togtur utenfor Köln, sammen med vennen min Pawel, som gir ut musikk på samme plateselskap som meg, Dial. Han fortalte meg om en idé til et reisemagasin som han hadde hatt lenge, og viste meg bilder fra forskjellige turer han hadde tatt. Vi sendte ideer frem og tilbake i et drøyt år før vi satt oss ned og gjorde designet og det meste av tekstarbeidet selv. Det var en enerverende, men veldig lærerik prosess. Jeg lærte at du ikke trenger være ekspert på noe for å få til noe, just do it.
John Roberts ble først kjent for sin særpregede housemusikk, og fikk sitt gjennombrudd med albumet Glass Eights i 2010 – melankolsk og intrikat klubbmusikk, vevd sammen av sampler av vinylstøy og klassiske instrumenter som piano, fiolin og akustisk bass. I mai kommer hans andre album, Fences, ut.
Påvirker all reisingen musikken din på noen måte?
– Helt klart, men ikke på de måtene du forventer. Jeg spilte nylig Fences for noen venner av meg i New York, og de hevdet at musikken hørtes veldig japansk-inspirert ut. Jeg hadde ingen idé om det da jeg jobbet med albumet, men i ettertid har jeg kommet på to hendelser som skjedde sist jeg var i Japan. En kamerat tok med kjæresten min og meg på en musikkparade med klassisk japansk musikk. De gikk med tresko på asfalten og spilte på perkusjonsinstrumenter, og lyden av det var helt fantastisk. Jeg tror jeg ubevisst har forsøkt å gjenskape det noen steder på albumet.
– Senere dro vi til en musikkbutikk i Kyoto som kun solgte tradisjonelle japanske instrumenter jeg aldri hadde sett før. Jeg rakk aldri å spille på noen av dem, men et mentalt bilde av den butikken har satt seg fast i hodet mitt, og jeg lurer på om det kanskje også har påvirket Fences. Jeg prøvde å forestille meg hvordan instrumentene ville høres ut.
Fences kommer ut på Dial Records, et plateselskap startet opp av en vennegjeng fra Hamburg, kjent for sin karakteristiske dype house-lyd, med utgivelser fra artister som Pantha Du Prince, Efdemin og Roman Flügel.
Har den særegne lyden til Dial påvirket musikken din på noen måte? For en stund siden snakket vi med Hendrik Weber, AKA Pantha du Prince, som tidligere var på Dial, og han hevdet du hørtes mer Dial ut en alle andre, selv om du ikke er fra Hamburg.
– Haha, jeg vet ikke helt. Da de ba meg om å bli en del av Dial, tror jeg det var fordi de identifiserte noe ved musikken min med plateselskapets ideer. Men jeg laget den typen musikk før jeg i det hele tatt visste at de fantes. Jeg tror den forbindelsen vi har er mer på et personlig, psykologisk plan. Da jeg møtte dem for første gang, kunne jeg med en gang se for meg at vi hadde vært gode venner hvis vi hadde vokst opp som naboer.
Men du har flyttet hjem fra Tyskland nå, sant?
– Ja, nå har jeg bodd i New York i et drøyt år, men før det bodde jeg i Berlin i fire år. Det føles herlig å være her, jeg er fortsatt i den fasen hvor du oppdager nye sider ved byen hver eneste uke. Jeg likte Berlin veldig godt, men jeg behøvde å komme inn i et nytt modus. Da jeg bodde i Berlin og arbeidet med Glass Eights, jobbet jeg tre timer hver morgen på et kunstgalleri, så dro jeg hjem, la meg i senga og jobbet med albumet til jeg sovnet – det samme om og om igjen til jeg følte jeg var ferdig. I tillegg spilte jeg vanligvis to ganger hver helg, så jeg måtte bruke mesteparten av uka på å hente meg inn fysisk og psykisk etter helgen. Noen mennesker klarer helt fint å reise rundt og spille flere ganger i uka, kanskje hele livet sitt, men jeg tror ikke jeg er laget for det. Jeg liker å spille musikken min på klubber, men hvis noen hadde tvunget meg til å velge mellom å spille ute og produsere, hadde jeg foretrukket å lage musikk i et rom for meg selv.
– En annen fordel ved at jeg har flyttet tilbake til New York er at du har to platebutikker her, A-1 Records og The Thing, hvor alle plater koster 1$. Det gir en rik tilgang på sampler. De er ikke sortert etter sjanger, så du må ta en beslutning på om du skal kjøpe platen eller ikke, kun ved å se på coveret – om det er et bilde du liker eller et navn du synes skiller seg ut. Det liker jeg. På hver eneste plate finnes det noe jeg kan bruke, det kan være bare noen sekunder med lyden av et instrument, eller noe som i seg selv er fucked up med platen.
Jeg pleier å høre på Hot 97, en radiokanal for hip-hop og R&B, til det blir slitsomt.
Jeg leste i et gammelt intervju at du ikke liker å høre på nyere klubbmusikk, fordi du var redd for at det ville påvirke din egen musikk. Er dette en regel du fortsatt praktiserer?
– Det er ikke egentlig et bevisst valg, det er bare så lite moderne klubbmusikk jeg synes er spennende, i tillegg er jeg, som du sier, litt redd for at det skal påvirke meg for mye, så jeg gidder ikke å investere så mye tid i det. Jeg liker bedre å høre på hva som er populært innenfor andre sjangere, og så bruke det i musikken min. Jeg pleier å høre på Hot 97, en veldig bra radiokanal for hip hop og R&B, til det blir slitsomt, så skifter jeg over til en kanal med klassisk musikk. Det er det det går i om dagen.
Fences slippes på Dial Records 27. mai.