Stor tam tromme
Når kongen av kledelig kitsch møter jazzalderens mester, skulle det være duket for et sjelevrengende møte mellom to høylytte tidsaldre og to ditto stemmer. Og likevel, til tross for velplasserte mengder ekstravaganse, er The Great Gatsby for liten og tam.
The Great Gatsby. Fitzgeralds smertefullt velskrevne roman om et mørkt samfunn badet i kunstig lys. Bejublet fordi den traff samtiden for godt og stadig bejublet fordi den fortsatt treffer. For godt. Drømmen om den amerikanske drømmen som viser seg å være et mareritt. En klassisk moderne fortelling om å lykkes og mislykkes på feil premisser.
Gjennom opportunisten Nick Carraways (Maguire) retrospektive øyne møter vi nyrike Jay Gatsby (DiCaprio), hans nygifte ungdomskjærlighet Daisy Buchanan (Mulligan), hennes venninne, hennes mann og hans venninne. Fem år har gått siden Daisy avslo Jays pengelense frieri, og snart fem år har gått siden Jay ble til gutten med gullbuksene, J. Gatsby: Manhattans bootlegg-keiser, West Eggs ekstravagante festvert og en mann med et hjem, et liv og en formue Daisy ikke lenger kan motstå. For Gatsby stoppet tiden idet Daisy forsvant fra horisonten. Med midlene på plass har tiden kommet for å trykke på play og ta livet tilbake. Ved bryteren plasseres Nick, Gatsbys eneste venn, Daisys fetter og alle manns nobody. 20-tallet brøler faretruende og Nick faller i gryta sammen med de andre spritlammede og fargesprakende hedonistene. Vi skal til bunns, og Jay skal enda en gang tape Daisy.
Slik jeg ser det har en regissør av Baz Luhrmanns støpning to hovedvalg når The Great Gatsby skal filmes igjen. A) Å enten fremheve den ladede avstanden mellom Jay og Daisy ved å stilisere dramaturgien til et gjennomkoreografert og maksimalistisk sceneshow mens dialogen holdes til et minimum. Overfladisk overdrivelse brukt for å understreke det emosjonelle vakuumet som aktørene verken kan eller vil unnslippe. Coppolas Marie Antoinette, men med enda mer popkultur, sex, drugs og rock’ n roll.
Eller B) Å gi elskernes lunefulle kjærlighet – om kjærlighet er navnet – en fokusert plassering midt i dramaturgien nær Jack og Rose i Titanic: Rammefortellingen rundt gjengitt som en halsbrekkende virvelvind, men med fullt fokus rettet mot uværets stille, mørke kjerne og et kammerspill båret av skuespillere med scenetekke nok til å gjøre forflatede karakterer levende og nærværende til tross for enkel dialog og storstilte rammer.
Stilt ovenfor Fitzgeralds nesten kliniske handling – emosjonell og episk mer på grunn av språkdrakten og plottet enn karakterenes dybde – er begge valgene vanskelige. Det andre fordi det måtte handle om å tegne et dybdeborende portrett uten stort forelegg å basere det på. Og det første på grunn av det komplekse i å finne et filmspråk som tangerer tekstens litterære kvaliteter. Eller sagt på en annen måte – en filmstil som i seg selv gir et sterkt bidrag til å gjøre fortellingen vesentlig også uten store ord. Nettopp her hadde jeg håpet at Luhrmann ville entre prosjektet; i arbeidet med å finne en variant av sitt sterkt cinefile filmspråk som kunne speile bokas litterære egenart.
Isteden har The Great Gatsby anno 2013 blitt en gyllen, men matt middelvei mellom de to alternativene. Noen velregisserte første-scener og en iøynefallende 3D-effekt bidrar innledningsvis til å hausse opp stemningen i riktig retning (løsning A), men snart er vi igjen nære menneskene og likevel for langt unna til at nysgjerrigheten vekkes. Carey Mulligan er en yndig og sval, men ikke en fjetrende og kald nok Daisy, og Leonardo DiCaprio er ikke lenger en magnetisk skikkelse som Romeo, eller Jack.
Jeg føler verken for lite eller for mye for disse rolletolkningene, stikk i strid med hva Nick Carraways historie skal og bør få meg til å føle. At Tobey Maguire gjør en hederlig jobb er dermed på siden av saken. Dessverre. Men en stor publikumssuksess blir det sikkert. Det tror ikke minst Baz Luhrmann selv.
Ragnhild Brochmann
Premieredato: 22. mai