Hany Abu-Assad ble for alvor et navn å regne med etter den knallsterke Paradise Now i 2005. For den vant han en Golden Globe, i tillegg til Palestinas første Oscar-nominasjon – ikke så rent lite oppsiktsvekkende, midt i Bushs presidentperiode.
Etter debuten i USA med «rett på DVD»-filmen The Courier med Mickey Rourke, var Abu-Assad tilbake i storslag med i fjor med Omar, en Romeo og Julie-historie lagt til Vestbredden, som viser utfordringene på både palestinsk og israelsk side. Filmen stakk av med Un Certain Regard i Cannes samme år, i tillegg til en ny Oscar-nominasjon. Vi møtte 53-åringen i forkant av årets Arabiske Filmdager på Kino Victoria.
Velkommen til Oslo, Hany! Hvordan er det å være i Norge for å se arabisk film?
– Det er en glede å være her, og programmet virker veldig sterkt. Flere av disse filmene får man ikke sett i Midtøsten, så det er spesielt å ha muligheten til å se de her i Norge.
– Det er en stor berikelse for folk i Norge å få se disse filmene. Å få muligheten til å ta del i andre filmkulturer er med på å berike et lands kultur. Desto mer du er åpen for nye impulser, desto mer vil din egen kultur berikes.
Omar har mottatt unison hyllest, juryens pris i Cannes og Oscar-nominasjon. Ikke verst! Hva gjør Oscar-fuzzet med veien videre?
– Takk for det. Det er først og fremst en stor ære å bli nominert. Akademiet som stemmer på hvilke filmer som skal nomineres er bransjefolk, som i denne settingen ikke har noen annen agenda enn å velge gode filmer til nominasjonene.
–I tillegg vil jeg si at spredningen en film får etter en slik nominasjon er det viktigste. Folk blir obs på filmen din, ikke bare i USA, men overalt. Det betyr selvsagt veldig mye med tanke på hvilke midler man kan regne med til videre prosjekter.
Paradise Now kunne neppe blitt laget noe annet sted enn i de okkuperte områdene i Palestina, men Omar kunne vel vært satt til ethvert sted med de samme utfordringene?
– Ja, helt klart. Da jeg lagde Paradise Now følte jeg at situasjonen i de okkuperte områdene trengte å forklares for verdenssamfunnet. Det slapp jeg da jeg skulle lage Omar. Her ønsket jeg heller å lage en mer universell kjærlighetshistorie, med de problemene og utfordringene området byr på som bakteppe.
Flere har sett likheter med filmer laget om et delt Berlin?
– Jeg kan forstå de sammenlikningene. Et viktig poeng i Omar er at muren faktisk går gjennom tett befolkede områder inne på Vestbredden, ikke mellom Vestbredden og Israel. Det er noe mange ikke er klar over. I den sammenhengen kan jeg helt klart se linken til skillet mellom Øst- og Vest-Berlin.
Du har sagt at situasjonen for deg som filmskaper i de okkuperte områdene har blitt bedre etter at du ble berømt. Utdyp!
– Alle filmskapere har ulik grad av de samme utfordringene: finne en historie som fenger publikum, utnytte budsjett og stab på best mulig måte og så videre. Disse utfordringene kan tidvis være større når man lager film i Palestina og Israel.
– Det stemmer at forholdene for min egen del har blitt enklere etter at jeg fikk internasjonal anerkjennelse. Styresmaktene tør ikke lage trøbbel for en filmskaper som potensielt kan skape overskrifter i internasjonal presse. Så kan man selvsagt at si at det har blitt mindre å lage film om når jeg har fått friere tøyler – men heller friere spillerom og mindre negativ inspirasjon enn omvendt.
– I tillegg er det viktig å påpeke at finansieringen kom nesten utelukkende fra Palestina denne gangen. Det var med på å gjøre det kunstneriske spillerommet mer åpent.
Hvordan har Omar blitt mottatt i Palestina og Israel?
– I Palestina elsket folk den, men også i Israel fikk den veldige gode tilbakemeldinger. Jeg tror mye av grunnen er at filmen er en realistisk fremstilling av forholdene, og viser hvilke utfordringer folk møter på begge sider av muren. Den er ingen glorifisering av verken palestinere eller israelere.
Hva er ditt neste prosjekt? Kunne du tenke deg å jobbe i USA igjen etter at The Courier floppa?
– Akkurat nå ser jeg på flere spennende manus som det jobbes med finansiering til. Det er egentlig alt jeg kan si. USA er absolutt et land jeg ser for meg å jobbe i igjen.
Du er en uttalt filmnerd. Hvilke regissører har inspirert deg mest?
– Man blir inspirert av alt man opplever i livet, inkludert andre regissørers arbeider. Spekteret av regissører som har inspirert meg er enormt; alt fra Kurosawa, via Milos Forman og Lars Von Trier, til mer ukjente folk som lager interessante ting.
Omar har i skrivende stund ikke (tradisjonell) distribusjon i Norge.
The post Hany Abu-Assad: Kjærlighet i murens tid appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
