Helene Aalborgs Topp 3:
1. Still Life (Uberto Pasolini, 2013)
Hvis du døde i dag, hvem ville kommet i begravelsen din? Den beskjedne, nitide John May har en noe spesiell jobb: når noen dør uten å ha pårørende rundt seg, leter John gjennom restene av livene deres for å finne noen de avdøde kanskje har kjent en gang for lenge siden, som kan komme i begravelsen. John May er en ensom mann som vier hele sitt liv til jobben, og finner selskap i de avdøde som han blir så godt kjent med. Still Life er både dyster og varm på å samme tid, og Eddie Marsan i hovedrollen som John May er helt perfekt.
2. The Priest’s Children (Vinko Bresan, 2013)
En katolsk prest på en liten, kroatisk øy er bekymret for den manglende befolkningsveksten på øya. Det dør for mange og fødes for få. For at lokalsamfunnet ikke skal dø ut, går presten sammen med kioskeieren om å stikke hull på alle byens kondomer. Selvfølgelig går ingenting som planlagt, og de to må bedrive skadekontroll. Dette var en av de morsomste filmene på festivalprogrammet, med et rikt rollegalleri besatt av dyktige skuespillere, og det vakre, kroatiske kystlandskapet som bakteppe.
3. Kreuzweg (Dietrich Brüggemann, 2014)
(NB! Skikkelig tysk trailer, red.anm.)
14 år gamle Maria er eldste datter i en streng, katolsk familie i Tyskland. Gjennom forberedelsene til konfirmasjonen sin, hengir Maria seg til en meget bokstavtro tolkning av Bibelen, og identifiserer seg stadig mer med Jesus og hans lidelser. Unge Lea van Acken imponerer i den kompliserte rollen som Maria, og filmen er visuelt en estetisk nytelse. Tematisk er dette en dypt ubehagelig film, med sin inngående skildring av strenge, lukkede samfunn og hvordan menneskene på innsiden påvirkes; men Kreuzweg vil også få deg til å le.
Martin T. Johannessens Topp 3:
1. Locke (Steven Knight, 2013)
Audiovisuelt er Locke smooth og avslappet, og kan for eksempel minne om Drives behagelige uttrykk og atmosfære. Plottet er derimot av den intense sorten: Locke forteller historien om Ivan Locke, som i løpet av én kveld må takle en rekke personlige oppgaver på veldig kort tid. Det som gjør det hele vanskeligere er at Ivan sitter i en bil, og at alle problemene må løses over telefon. Tom Hardy spiller Ivan med stålkontroll, og opprettholder vår oppmerksomhet i det som må være en av fjorårets mest solide skuespillerprestasjoner.
2. Det er meg du vil ha (Dag Johan Haugerud, 2014)
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Andrea Bræin Hovig var herlig i Dag Johan Haugeruds spillefilmdebut Som du ser meg, og hun er like fantastisk i Det er meg du vil ha. Her spiller hun lærerinnen Henriette, som forelsker seg i den femten år gamle eleven Daniel. Takket være et overbevisende manus av debutant Sonja Evang, er tilskueren som klistret til skjermen i 53 minutter. Ikke lange tiden å regne i spillefilmsammenheng, men med tanke på at filmen i hovedsak er en monolog, og at kameraet stort sett hviler nært på ansiktet til Bræin Hovig, er det gode drivet gjennom filmen intet mindre enn meget imponerende. Det er meg du vil ha er et lite, men stort stykke kunst.
3. Utburd (Astrid Thorvaldsen, 2014)
Utburd er myten om barna som ble satt ut i skogen for å dø, noe en vennegjeng på hyttetur i Sør-Trøndelag må lide kraftig under mange hundre år senere. Filmen er på ingen måte feilfri, men kaprer en plass på listen likevel, først og fremst fordi det er den første spillefilmen laget som en del av et masterstudium ved NTNU. Det er også den første skrekkfilmen laget i Trøndelag, og den er mer enn habil nok til å skremme den gjengse publikummer. Utburd faller litt igjennom på skuespillerfronten (noe en B-film også skal), men veier godt opp med et innovativt og smart manus.
The post 2×3 høydepunkter fra Kosmorama appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.