– Det skal du vite, mange av overdosene i denne byen er satt med vilje.
Ordene tilhører en 23 år gammel heroinist vi treffer på Plata i Oslo.
Ta inn over deg følgende: Hvert år dør 260 mennesker i Norge av overdoser. Det er flere enn i trafikken. De aller fleste av disse kommer fra et lite heroinmiljø på omtrent 10 000 brukere. Det tilsvarer kun en femtedel av antall innbyggere i bydelen Frogner i Oslo. Se videre for deg at det store flertallet av disse er uten fast inntekt, totalt avhengig av å skaffe et ulovlig rusmiddel hver dag, og dermed prisgitt brutale kriminelle nettverk.
Et lite, lukket miljø på kant med loven og utsiden av samfunnet – hvor frykt, trusler og plutselige dødsfall er en naturlig del av hverdagen. Dette er settingen for myten om judasdosen, det fryktede overdosedrapet alle snakker om, men ingen kan bevise – eller motbevise.
Det evangeliske motivet er velkjent: Judas Iskariot, en av Jesus tolv opprinnelige, betrodde disipler forrådte ham til fariseerne og forårsaket med det hans død på korset. Slik kommer også judasdosen, sies det: Plutselig og fra noen du kjenner. En ting er imidlertid grunnleggende ulikt det bibelske opphavet: Judasdrapet er nærmest umulig å oppdage.
Han fikk en sprøyte og et valg: Injisere den kullsvarte blandingen selv eller la torpedoene gjøre det etter de hadde jult ham opp.
Metoden er enkel: En bruker setter opptil flere skudd heroin hver dag. Bytt ut innholdet i et av disse med en noe høyere konsentrasjon eller annen blanding og vedkommende vil ikke våkne fra rusen. Dødsfallet vil se ut som hvilket som helst overdosedødsfall, og dermed neppe bli etterforsket før det forsvinner inn i statistikken. Motivet er, ifølge ryktene, som oftest at noen skylder penger eller på andre måter har lagt seg ut med mennesker høyere opp i rusøkonomien. Til de som visste om vedkommendes problem, vil drapet sende ønsket signal. For alle andre: Nok en overdose.
– En fyr som skulle skades
Christian Frederiks plass i Oslo – bedre kjent som Plata, samlingsstedet for hovedstadens narkomane – er mer folketomt enn det pleide. Politiets sentrumsprosjekt har vist resultater. Det tar likevel ikke lang tid før vi kommer i snakk med en ung mann. Han sier han er 23, men bærer preg av å ha levd tøft. Judasdrap foregår i stor skala, forteller han.
Hvordan vet du det? spør vi.
– Jeg har vært med på det. En gang ble jeg med på et oppdrag for noen pakistanere som skulle kreve inn gjeld hos en fyr vi visste ikke kunne betale. Jeg skjønte at han skulle skades.
Hos den utpekte hadde han ringt på og bedt om å få komme inn. Offeret åpnet, uvitende om at pakistanerne var med. Slik kom de inn i leiligheten uten å vekke oppmerksomhet.
– Vi truet ham, og en av de pakistanske gutta sa at han kunne velge: Enten satte han en sprøyte vi hadde med på seg selv, ellers så skadet vi ham alvorlig. Dette var en sliten type. Redd. Han valgte å sette sprøyta selv.
– Det er sånn ligaene gjør det. Det er viktig å beholde respekten for at folk skal betale.
Alle vet at heroin egner seg til å dekke over mord
Historien er ikke unik. «Alle» i rusmiljøet kan fortelle om overdoser som egentlig var drap.
Norge har en av verdens laveste drapsrater, men ligger helt i verdenstoppen i antall overdosedødsfall. De aller fleste av sistnevnte registreres raskt som uhell eller selvmord. Men det er mer enn bare rykter som tyder på at et antall av disse er regelrette drap med judasdoser. En rekke ubehagelige spørsmål er uunngåelige. Blant dem: Finnes det virkelig en mørk underskog av drap som foregår rett foran øynene på oss og aldri oppdages?
Image may be NSFW.
Clik here to view.
FHN: – Fenomenet er reelt
– Jeg har hørt så mange historier, sier Arild Knutsen.
Etter et langt yrkesliv i narkomanes tjeneste – nå som leder for Foreningen For Human Narkotikapolitikk – er han blant dem i Norge med aller best innsikt i landets rusmiljø.
– Det er klart det er mange myter og rykter der ute. Samtidig er mange historier såpass troverdige at jeg tror judasdoser eksisterer som et reelt fenomen.
Sympatisk kledd i strikkejakke fra hippiebutikken Scorpius tar han oss imot i foreningens lokaler i Oslo sentrum. En vegg full av priser og utmerkelser Knutsen har mottatt for sin utrettelige innsats for Oslos rusmiljø, vitner om at vi befinner oss hos en av gatas frontsoldater. En sprøyte er hardt stukket inn i den samme veggen.
– Det er litt vel mange vanskeligstilte, i litt vel forferdelige situasjoner, som har en litt vel god tilgang på et drapsvåpen man veldig lett kan fordekke et mord med, sier Knutsen.
Torstein Bjordal er mer skeptisk. Han er selv eks-narkoman og nyansatt i FHN. Han mener at selv om fenomenet er reelt, er utbredelsen mye mindre enn det det blir snakket om på Plata. Det er i stor grad snakk om en konstruksjon skapt av frykt og paranoia i rusmiljøet.
– Det er jo drap det er snakk om, ikke sant? Judasdose som fenomen blir brukt i miljøet som noe man skal passe seg for. Plutselig skjer det, hvis du legger deg ut med noen. Slik er det ikke. Folk som dreper ender gjerne opp hos politiet. For å si det slik, jeg tror ikke det er mange som har satt en judasdose mer enn én gang.
I rusmiljøet har historier som spiller på frykt og mistro gode vekstvilkår, forteller han.
– Det er mye mer som står på spill enn i et vanlig liv. Dessuten går ting mye raskere.
Utvikling av og brudd i relasjoner som ville tatt årevis for de fleste, tar uker på Plata. Folk lever tettere på hverandre i mye mer akutte situasjoner.
– Dersom en venn sviker deg, oppleves det som et langt større svik enn om en vanlig kamerat sviker deg i et normalt liv. Det går så innmari innpå deg. Det blir veldig personlig å plutselig mangle ti, femten tusen når du er hekta, sier Bjordal.
Knutsen forteller at særlig én historie har overbevist ham. En ung gutt han kjente godt og stolte på, som var på perm fra fengsel, skyldte omtrent 10 000 kroner i rusmiljøet. En liten gruppe menn hadde møtt opp på døren og gitt ham en sprøyte og et valg: Injisere den kullsvarte blandingen selv eller la torpedoene gjøre det etter de hadde jult ham opp.
Ved et lykketreff hadde kreditorene feilberegnet dosen og Knutsens venn våknet igjen. Hvis den hadde vært noe høyere hadde neppe noen fattet mistanke ved dødsfallet. Nok en overdoseulykke. Også Bjordal forteller om en venn som har overlevd en overdose og siden har fortalt det var folk fra en pakistansk liga som tvang ham til å sette skuddet.
Både Bjordal og Knutsen er nøye med understreke at det er viktig å ikke svartmale miljøet. Dette er mennesker i mer desperate situasjoner, med mer dramatiske liv enn andre. Men det er ikke slik at rusmisbrukere er mer voldelige og kyniske enn andre.
– Det er viktig å huske på at det generelt er lite vold og trusler i dette miljøet. Først og fremst dreier det seg om syke folk, som har mye til felles og som holder sammen.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Politet: – Judasdoser er en hypotese
Knut Skjelvan ved voldsavsnittet på Grønland politistasjon jobber med mistenkelige dødsfall i Oslo. Han bekrefter at politiet er bevisst på ryktene om judasdoser.
– Vi har det alltid i bakhodet i forbindelse med overdoser. Men vi behandler omlag 350 dødsfall i året, og jeg tror ikke omfanget av judasdrap er så stort.
Han får støtte av pensjonert politioverbetjent Finn Abrahamsen, som var leder for voldsavsnittet i Oslo-politiet mellom 1994 og 2007 og har en lang og merittert politikarriere bak seg. Han har fulgt kriminaliteten i rusmiljøene tett.
– Det ville være kategorisk av meg å ikke ta høyde for at dette med judasdoser skjer, sier Abrahamsen, og legger til at han ikke kan utelukke mørketall.
Det er et sterkt ønske i rusmiljøet at politiet etterforsker overdoser grundigere.
– Alle vet at heroin egner seg til å dekke over mord.
Problemet, mener begge, er at sakene er veldig vanskelige å etterforske.
«Hva skjedde med Tony?»
Hvor blei det av Tony? Finn ut hva som skjedde med Tony. Hva gjorde de med Tony? Spør dem om Tony. Alle veit hva som skjedde med Tony.
Den såkalte Tony-saken går igjen når vi spør personer i rusmiljøet i Oslo om judasdoser. Som et av de få eksemplene på et tilsynelatende rusrelatert dødsfall som har blitt svært grundig etterforsket, tjener den som et godt eksempel på hvordan et dødsfall oppfattes ulikt i miljøet og hos politiet – og hvordan rykter om judasdoser kan oppstå.
Nyttårsaften 2012 ble 33 år gamle Tony Bonesvoll meldt savnet. Han ble sist sett på Etterstad i Oslo. Store ressurser ble satt inn for å finne ham. Saken vekket medieinteresse og politiet gikk 11. januar ut med en utlysning. Bonesvoll hadde vært godt likt, og tipsene strømmet inn. Ingen kunne si konkret hva som hadde skjedd, men mange hadde noe å fortelle om livet hans. I miljøet mente man å vite at noen hadde tatt livet av Tony med en judasdose og dumpet liket.
Anders Oksvold fra savnetgruppen ledet etterforskningen. I media beskrev han saken som «mystisk».
– Det kom inn veldig mange tips i den saken, samtidig var det veldig få som var villig til utdype det de «visste» i vitneavhør, sier Oksvold.
Torstein Bjordal i FHN kjente godt til Tony Bonesvoll. For ham virket det sannsynlig at han var blitt drept.
– Han vanket i et miljø der voldsrespekten er helt sentral for å få hjulene til å gå rundt. Er du i det miljøet som synes det er greit å drepe folk, kan det selvfølgelig gå langt verre enn i et miljø der en ikke synes sånt er greit.
– Sånne rykter er smittsomme, sier Oksvold.
– «Han var her i går sammen men den og den. Sikkert de som har knerta ham». Det kan være ti forskjellige tips som kommer inn, men historien er i bunn og grunn den samme – et rykte som har blitt satt ut og blitt mer dramatisk etterhvert som det gjenfortelles.
I mars ble liket funnet i et skogholt i Østmarka med stoff i blodet. Dødsfallet ble av politiet beskrevet som «mistenkelig», og saken overført til voldsavsnittet.
I den grad man ikke var overbevist fra før, virket det nå åpenbart. Politiet hadde funnet det man i miljøet skjønte med en gang: Tony Bonesvoll hadde kommet på kant med noen, fått injisert en judasdose og blitt dumpet i skogen for å dø. Politiet avventet imidlertid obduksjonsrapporten før de ville uttale seg.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Rykter som våpen
– Det er alltid noen som kjenner en som har bøffa en annen, eller banka noen, sier Bjordal.
Historiene går i bølger. Jo dårligere dager, jo mer desperat situasjonen er, desto mer snakkes det om vold. Stemningen i miljøet er blant annet påvirket av tilgangen på heroin. Blir prisene for lave holder distributørene stoffet tilbake for å skape tørke og etterspørsel. I slike perioder dukker gjerne historier om drap og svik opp.
Livet på gata gir større rom for misforståelser og usannheter, mener Bjordal.
– Hvis to stykker legger seg ved siden av hverandre og sovner etter «kveldsfriskmeldinga», kan det hende bare den ene våkner. Hvis noen sier at «en av dem satt judasdose» – hva har han andre å stille opp med da? Rykter er kanskje det mest brukte våpenet i miljøet.
Særlig de yngste er opptatt av å snakke om vold.
– Det er tragisk nok en del 18-åringer på plata. De er ofte interessert i å prate om vold og lignende ting, sier Bjordal.
– Relasjonene mellom stoffmisbrukere er litt mer kompliserte og dynamiske enn i det øvrige samfunnet, forteller Arild Knutsen.
– Du har klasser i miljøet som ser ned på hverandre. Noen ser ned på =Oslo-selgere, andre ser ned på de som bruker sprøyter. Noen amfetaminbrukere ser ned på heroinbrukere, og motsatt. Miljøet er veldig preget av interne rangordninger.
Myten om at de som ikke innordner seg blir drept, kan ha en sosialiserende effekt. Sagt på en annen måte: Det finnes de som har interesse av at folk tror de når som helst kan forsvinne som Tony Bonesvoll.
Manglende obduksjoner er en trussel mot rettsikkerheten.
Men hva skjedde egentlig med Tony?
Noen dager etter likfunnet var politiet klare til å uttale seg i Tony-saken. I en pressemelding 25. mars 2013 heter det at ikke noe kriminelt har funnet sted. Anders Oksvold viser oss papirene. Saken har blitt etterforsket svært grundig, og konklusjonen er klar: Mengden heroin i blodet var ikke unormalt høy. Det finnes en annen dødsårsak.
Det var imidlertid for sent å forandre historien. Ryktet om at Tony Bonesvoll hadde blitt drept med en judasdose var etablert, og blir internt i miljøet fortsatt gjentatt som en vedtatt sannhet.
Tony-saken viser hvordan myten om judasdoser kan få fotfeste selv der det viser seg å ikke være grunnlag for det. Med Bonesvoll ble det foretatt både rettsmedisinsk obduksjon og grundig taktisk politietterforskning. Det er svært sjelden tilfellet når en heroinist blir funnet død etter en overdose.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Etterlyser etterforskning, men vil ikke tyste
– Det er ikke noe tvil om at politiet vet om judasdoser, sier Stein Morten Lier.
Han er dokumentarbokforfatter og har satt seg inn i judasdose-problematikken under arbeidet med boka Mafia i Norge.
– Det har de også sagt til meg. Men å gå derfra til konkrete tiltaler er en jobb.
En jobb som koster penger. De aller fleste overdoser oppfattes som ulykker eller selvmord. Da startes heller ingen etterforskning. Hvis man derimot åpner for at det dreier seg om et drap, må politiet drive en omfattende etterforskning. For at det skal skje trengs både ressurser og vilje.
I en rapport fra Senter For Rus- og Avhengighetsforskning om overdosene i 2006 og 2008, kommer det frem at det er et sterkt ønske i rusmiljøet at politiet etterforsker overdoser grundigere. På samtlige møter forskerne hadde hatt med brukere, ble fenomenet tatt opp. Av alle overdosedødsfallene i perioden, er to registrert som drap i dødsårsaksregisteret – langt færre enn anslått av kildene i miljøet.
Finn Abrahamsen er enig i at man vet for lite om fenomenet, men mener miljøets motvillige kontakt med politiet gjør påstandene vanskelige å følge opp.
Jo dårligere dager, jo mer desperat situasjonen er, desto mer snakkes det om vold.
– De narkomane prater veldig mye om sånne ting. Når kameraten dør, tror de det er judasdrap. For de har jo hørt at «den har gjort det og det». Det som er slitsomt med de folka er at du ikke vet hva som er sant og ikke. Når de skal avhøres husker de plutselig ikke noe.
Også Anders Oksvold trekker frem motviljen mot å bli en «tyster» som den største utfordringen med å etterforske et potensielt drap i rusmiljøet.
«Jon»– en profesjonell judasmorder
I sin doktorgrad om heroinøkonomien fra 2005 refererer sosialantropolog Geir Moshuus et intervju med «Jon», en norsk mann som oppgir å ha jobbet som såkalt cleaner i Oslos rusmiljø. Beskrivelsen hans gir et slags svar på hvorfor kilder tett på de angivelige drapene ikke snakker med politiet.
«Jon» var selv heroinmisbruker, og viklet seg inn i et nett av kriting og gjeld. Da problemene en dag innhentet ham i form av besøk fra den pakistanske kreditorens gjeldsinnkrever fikk han et valg: Sett en overdose på deg selv eller ta jobben med å sette den på andre i samme situasjon.
«Jon» valgte det siste. Dermed ble han et viktig ledd i byens heroinøkonomi. Arbeidsbeskrivelsen gikk ut på å sørge for at personer utpekt av de høyere nivåene satte for store doser heroin. Som regel tilfeller som ham selv, kunder som ikke betalte. Metoden var ifølge «Jon» veldig vanlig.
– Jeg kan med hånda på hjertet si at fem og førti prosent av alle overdosa her i byen er fingerte, forteller han. Overlagte drap skjult som uhell.
«Jon» var dyktig, først og fremst fordi han hadde en av de viktigste egenskapene for en cleaner: Han snakket ikke i avhør.
– Gjør’u en feil, driter’u deg ut, kjører’u ikke rett frem, så blir’u tatt av banen, sier «Jon».
Slik var han fanget. Han måtte «kjøre rett frem»: gjøre som han ble fortalt og holde tett. Da han satt i rettssaker – en hverdagslig affære for en i «Jon»s yrkesvei – satt kontakten hans fra ligaen i salen. Han tok aldri kontakt, sa ikke noe, men snudde seg og blunket på vei ut. Alt OK, du er trygg – for denne gang.
Som ofte med historier om judasdoser, er det vanskelig å vite hvor mye som er sant. Moshuus har vurdert saken nøye, og forteller oss at han oppfattet kilden som troverdig.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Politiet sparer penger ved å droppe obduksjon
Om man skal etterforske en overdose som potensielt drap, må liket obduseres. Det gir ikke nødvendigvis svar – obduksjon kan avgjøre om dosen var dødelig, ikke hvem som satt den og hvorfor – men kan gi holdepunkter: Mistenkelig høye doser, unaturlige sprøytestikk, spesielle blandinger, eller annet som tyder på at det ikke er snakk om et uhell. Obduksjon vil i mange tilfeller være eneste mulighet til å oppdage noe mistenkelig med dødsfallet.
I dag er det slett ingen selvfølge at overdosedøde obduseres, det er en beslutning som tas fra gang til gang. Det avgjørende er i mange tilfeller ikke politifaglige vurderinger, men økonomi og hvor i landet dødsfallet finner sted.
– Det man i alle fall bør gjøre, er å rydde opp i dette med obduksjoner, sier Lars Holmen generalsekretær i Norsk Narkotikapolitiforening, når vi spør ham om hvordan man kan komme til bunns i judasdosemytene.
Tidligere var det Justisdepartementet som betalte alle rettslige obduksjoner i Norge. Det enkelte politidistrikt kunne dermed fritt rekvirere likundersøkelser uavhengig av økonomiske betraktninger. I 1991 endret man finansieringen, slik at det enkelte distrikt selv måtte betale obduksjonene. Årsaken var rent administrativ og økonomisk – ikke politifaglig, og resultatet var en drastisk reduksjon. Fra et landsgjennomsnitt på nærmere 3000 rettslige obduksjoner i året, til dagens nivå på nærmere 1500.
Han fikk et valg: Sett en overdose på deg selv eller ta jobben med å sette den på andre i samme situasjon.
Rettsmedisinske undersøkelser utføres hovedsakelig i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Dermed gjør transportutgifter at en obduksjon får svært ulike kostnader avhengig av hvor liket befinner seg.
Aller høyest er prisen i Agderfylkene. En enkelt obduksjon kan her koste opp til 60 000 kroner, mens den i Oslo ligger på omtrent 15 000. I Oslo gjøres 662 obduksjoner per 100 000 innbyggere. I Agder er tallet 8. Det er færrest i landet. Kriminalsjef Arne Pedersen bekrefter sammenhengen mellom pris og obduksjonsfrekvens.
– Det er ingen god ordning at politidistriktene som ikke har institusjoner lokalt som foretar rettsmedisinske obduksjoner selv må dekke ekstrakostnadene med å sende avdøde til obduksjon på Folkehelseinstituttet.
Han mener imidlertid Agder-politiet veier opp for manglende rettsmedisinske undersøkelser ved å gjøre grundigere kriminalteknisk arbeid, undersøkelser på åstedet og av den avdøde.
– Flere obduksjoner ville avslørt drap
Svenske tall viser at det avdekkes 1 – 2 mord per 1000 obduksjon. Torleiv Rognum, rettsmedisinsk professor ved Rikshospitalet, jobber med å estimere tilsvarende tall for Norge. Arbeidet er ikke fullført, så han vil ikke kommentere dem. Han sier likevel at han vurderer de svenske tallene som et sannsynlig anslag.
Rognum er klar på at dagens ordning er mindre fornuftig enn den gamle. At kun et klart mindretall av de unaturlige dødsfallene i Norge medfører obduksjon, skaper en uheldig usikkerhet.
– I vår kulturkrets ser vi på livet som det ytterste gode, og vi bør derfor løfte spørsmål om død over økonomiske prioriteringer.
Finn Abrahamsen bekrefter at rettsmedisinere oppdager drap politiet ikke hadde sett.
– Jeg vet om i alle fall opp mot ti drap – det er mulig det er flere, dette er bare de jeg kommer på i farten – som har blitt oppdaget av rettsmedisinere på tross av politiets antakelser. Det er ganske mye. Hadde ikke likene blitt obdusert, hadde det ikke blitt oppdaget drap, sier han.
– Manglende obduksjoner er en trussel mot rettsikkerheten.
– Vanskelig å overbevise retten
Abrahamsen forteller at judasdrap også vil være vanskelig å få gjennom i rettssystemet.
– I de sakene vi har prøvd for domstolen har det vært svært vanskelig å overbevise retten, sier han.
Det er her naturlig å gjøre en distinksjon. Det finnes flere drapssaker hvor dødsårsaken er en overdose, men denne er brukt mer som et ordinært drapsvåpen – uten at det er gjort forsøk på å skjule drapet som et overdoseuhell. Et eksempel er det såkalte kamikazedrapet, der en mann ble tatt med ned i en kjeller og holdt nede mens en av drapsmennene satte 2 gram heroin i armen hans (en dose så stor at ingen ville overlevd). Her ble det i tillegg brukt annet utstyr som «gladpack» rundt hodet og stump vold. Selv om slike drap i blant omtales som judasdrap, vil vi her holde oss til tilfeller hvor metoden blir brukt til å kamuflere et forsettlig eller overlagt drap som et uhell. Her er retten avhengig av tilståelse eller vitner.
I 2006 ble en mann av Høyesterett dømt til forvaring på 21 år med minstetid på ti år for å ha drept en bekjent. I tiltalen står det at drapet er utført ved å «sette en overdose heroin intravenøst på vedkommende eller forledet ham til å sette en slik dose på seg selv hvoretter han døde av heroinforgiftning». Konsentrasjonen heroin og morfin var langt over det man finner ved overdoseuhell. Avdøde skal kort etter injeksjonen ha oppdaget at dosen var altfor høy og i desperasjon angrepet drapsmannen, som ifølge vitner skal ha overmannet avdøde og sagt «Du har tabba deg ut». Retten fant grunn til å tro dette refererte til at avdøde tidligere hadde tystet på domfelte.
I den andre kjente judasdose-saken ble en 39-åring fra rusmiljøet i Langesund dømt for drap etter å ha lurt en person til å ta en overdose heroin. De to hadde en konflikt, men ruset seg sammen som venner da drapet skjedde. Aktor anså det som skjerpende at den drepte ikke kunne verge seg, fordi han ikke visste at sprøyten inneholdt en dødelig dose. Ryktene om drapet hadde florert i rusmiljøet, og tiltalen baserte seg på at domfelte innrømmet drapet overfor flere vitner.
I begge dommene har politiet hatt noe konkret å basere seg på. I den ene saken fantes det vitner til drapet, i den andre avslørte drapsmannen seg selv. Det er sjelden tilfellet.
– Ofte må en enorm etterforskning til, sier Abrahamsen.
Er det ikke foruroligende at alle som er tett på miljøet, deg inkludert, mener at judasdrap forekommer, men at så lite gjøres for å oppklare?
– Jo, men dette er ikke lett. Det som må til er at man setter av midler og samler en gruppe dedikerte mennesker som har lyst til å jobbe med dette, som gransker narkotikadødsfallene i større grad enn hva man gjør i dag. Det har man aldri forsøkt. Blant annet må man dybdeintervjue familie og venner av overdoseofrene. Dette ville også vært et bidrag til de pårørende, som kan få et svar. Alt dette må gjøres over en viss tid og det vil koste penger. Det virker dessverre ikke som det er noen interesse for det.
Ingen spørsmål
Tilbake på Plata treffer vi en dame i femtiårene. Hun er godt kjent med skjulte drap i miljøet. Det er ikke noe nytt, forteller hun. Før var internjustisen enda hardere. Brøt du reglene, ventet judasdosen. Sånn var det, og alle visste det.
– Jeg husker en dag den største bøffer’n i byen plutselig satte en overdose på gamle Plata, lenger oppi her. En skikkelig drittsekk – solgte bøff, plagde jentene og var generelt ufyselig. En dag lå han der. Ingen brøt inn, de stilte seg heller rundt så ingen skulle hjelpe ham. Han døde den dagen, for snart tjue år siden. Ingen har stilt spørsmål om det.
Les også:
– Vår sønns død ble nedprioritert fordi han var rusavhengig
The post Judasdosen appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.