– Boken forsøker på mange måter å gjøre det filmen gjør, nemlig å vise fram, sier Amalie Kasin Lerstang.
– Det er ingen innlevelse i noe av det som sies eller gjøres, bare øyet som registrerer. Det er heller ingen refleksjoner, ingen tanker.
Debutromanen Europa utkom i februar. Utenforskap, retningsløshet og troen på at et bedre fellesskap finnes et-eller-annet sted ute i verden, er noen av ingrediensene. Men hvor lett er det å nå fram til mennesker som er like desperate og ensomme som en selv?
– Hovedpersonen har vanskelig for å leve seg inn i det hun ser, men det er også hennes overlevelsesteknikk. Ved å distansere seg slipper hun å forholde seg til det som er vanskelig. Det kan sikkert være frustrerende for leseren å bli holdt på avstand, men i dette prosjektet var det et poeng i seg selv, for å forsterke isolasjonen.
Du har utelatt nesten enhver form for tegnsetting bortsett fra kommategnet, hvorfor det?
– Jeg ønsket at alle uttalelsene fra personene i boka skulle være veldig lite emosjonelle. Idet du stiller et spørsmål uten spørsmålstegn, opplever jeg at det egentlig ikke er et reelt spørsmål. Og mellom karakterene i boka forsterker det den dårlige kommunikasjonen dem i mellom. Ofte stiller de hverandre spørsmål som de ikke har et genuint ønske om å få svar på, og det skjer jo ofte i virkeligheten også. Det blir bare fraser.
Denne språkføringen gir boka et slags monotont preg, men uten at det blir kjedelig.
– Jeg har brukt mye tid på å fortette språket. Hvis den monotone stemningen skal funke, så må den være gjennomgående. Det blir som en trykkoker som ligger og ulmer uten at det smeller. Men for at det ikke skulle sige ut og miste kraften, måtte språket ha den samme driven hele tiden for å holde på trykket.
Det monotone er også med på å forsterke et slags utenforskap, eller en ensomhetsfølelse hos hovedpersonen. Flere av karakterene i boken står veldig alene.
– De ønsker alle å inngå i et fellesskap, men det er ingen av fellesskapene som føles reelle, eller mulig å inngå i. Hovedpersonen er gravid. Det er kanskje et fellesskap der det er forventet at du skal føle glede. Det samme med familien, det forventes at det er et trygt og godt fellesskap. Men når hovedpersonen ikke klarer å se gleden i disse relasjonene, blir ensomheten veldig forsterket.
Har du opplevd noe lignende selv, at ensomheten blir destruktiv?
– Sommeren før jeg begynte å skrive boka, var det mye kjipt som skjedde på kort tid, verdensbildet mitt raste litt sammen. Når du ikke helt vet hvordan du skal forholde deg til noe, gjør du de åpenbare feilene, alt du vet du ikke skal gjøre. Det konstruktive aspektet forsvant. Da måtte jeg være alene med min egen hjerne og finne ut av ting i ensomhet, for å kunne være bra mot meg selv og andre.
Det å skrive er også forbundet med en viss isolasjon, har skriveprosessen vært en ensom prosess for deg?
– Jeg synes ensomhet er et litt vanskelig begrep, det er ofte forbundet med noe negativt, men må det være det? Kanskje er det bare det norske språket som er litt fattig. Konnotasjonen til ensom er jo at du er veldig alene og ikke ønsker å være det, men jeg synes ensomhet kan være både det beste og det verste. Jeg er ekstremt ubesluttsom. Og i de situasjonene hvor jeg ikke har hatt noen å rådføre meg med, har jeg følt meg ensom. På en annen side tror jeg ikke du kan skrive hvis du ikke liker å være alene. Det er hele premisset for skrivingen. Kanskje skrivingen er mer privat, enn den er ensom?
Ensomhet kan være både det beste og det verste.
Er du en som må reise vekk for å skrive?
– Det er mange fristelser i Oslo, og jeg liker å være sosial. Når jeg reiser bort går jeg inn i en boble hvor jeg tenker annerledes. Da er det fint å være alene. I den ensomheten som kanskje handler om å ikke ha forpliktelser eller fristelser, da får jeg skrevet mye.
Du bor alene, du har katt og du skriver. Jeg tenker at det er tre faktorer som kanskje vitner om at du er en ensom, ung kvinne?
– Haha! Nei, jeg tror jeg er den minst ensomme kvinnen som finnes. Men det er mulig å føle seg ekstremt ensom selv om du har det sosiale – venner, noen å kontakte. Det er noe jeg har akseptert, som en del av det å leve. Ensomhet finnes og det må jeg forsone meg med. Jeg tenker at det er helt unngåelig ikke å oppleve det på et eller annet tidspunkt. Selv om jeg har mange som passer på meg vil ikke det gjøre opp for den emosjonelle ensomheten, når det er ingen som kan fikse den bortsett fra meg. Den grunnleggende ensomheten i sånne situasjoner er bare din egen – da er du drit alene.
Europa (Cappelen Damm) er ute nå.
The post – Ensomhet kan være både det beste og det verste appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.