Det å være interessert i tegneserier har alltid krevd mer enn bare en vilje til å bytte penger mot kulturprodukter. Alle som har et minstemål av erfaring med å lese andre tegneserier enn de som finnes i norske kiosker, bokhandler og dagligvareforretninger, vet at bare det å finne de riktige butikkene ofte representerer en betydelig utfordring. Og selv om man lykkes med dette, er man i beste fall bare halvveis i mål; det er aldri noen garanti for at butikkene har det man skal ha, ei heller at de ansatte går med på at det man ønsker å kjøpe faktisk eksisterer. Internett har utvilsomt gjort jobben med å oppdage og få tak i tegneserier enklere, men ettersom tegneseriefeltet fortsatt er såpass fragmentert og sprikende at det knapt finnes seriøse forsøk på å nedtegne en felles tegneseriehistorie for de amerikanske, europeiske og japanske tradisjonene, sier det seg selv at det skal mye og iherdig egenarbeid til for å skaffe seg oversikt.
Tegneserier er et av få eksempler på en kombinert kunstform og massemedium som i det 21. århundre ennå ikke har opplevd å bli gjenstand for en omfattende katalogisering og tilgjengeliggjøring som tilbyr alle interesserte en enkel og rimelig tilgang til den kanoniserte historien. Det finnes ingen IMDb eller AllMusic for tegneserier, ingen storstilte forsøk på å etablere en kanon i form av nyutgivelser á la Criterion. Tilgjengeligheten av selv de mest anerkjente og mest betydningsfulle arbeidene – det vil si: alt annet enn Watchmen, Maus og Persepolis – er fortsatt høyst variabel, hvilket innebærer at det å gå på jakt i brukttegneseriebutikker i dag fortsatt har den samme funksjonen som det å tråle bruktplatesjapper hadde i tiden før Youtube.
Årsaken til dette er naturligvis at tegneseriefeltet utgjør en svært liten økonomi sammenlignet med film, litteratur og populærmusikk. Synet på tegneserier som et rent underholdningsmedium motvirker utvilsomt både seriøs historieskriving og konstruktivt kanoniseringsarbeid, men man kan aldri unnslippe det faktum at det tross alt er begrenset hvor mange mennesker som faktisk bryr seg om disse tingene. Og selv om dette uunngåelig undergraver tegneseriemediets mer eller mindre rettmessige krav på respekt, er det i én forstand positivt: Dersom man ikke aktivt ber om det, risikerer man i liten grad å få tegneserier man setter pris på sauset inn i det klebrige iddiotpratet til folk som ikke vet hvordan de skal sette pris på kultur. Tegneserier er altså både en kunstform man kan ha i fred for bermen og en interesse som gjør det forsvarlig å tilbringe time etter time i nedstøvede bruktbutikker. (Hvis noen lurer, er det nettopp sånn man staver «VINNEROPPSKRIFT».)
Impulsen som får mennesker til å vandre hvileløst rundt blant hyller med usorterte hefter og bøker leder en før eller senere til å utforske den verden av kunstnerisk ambisiøse, men akk så snevre tegneserier som internett legger for ens føtter. Etter at jeg gjorde tegneserieinteressen min til en sak mellom meg selv, de fem tegneseriepodcastene jeg hører på og de 10–20 kritikerne, skribentene og bloggerne jeg leser, har jeg brukt stadig mer penger på å kjøpe egenutgitte hefter, fanziner og aviser i forsvinnende små opplag. Det går knapt en uke uten at jeg paypaller avgårde et tosifret dollarbeløp til en eller annen tegneserieskaper før jeg sporenstreks går i gang med å vente på posten. Og selv om det er vanskelig å benekte at eksklusiviteten er en del av appellen, er det oppsiktsvekkende mange gode tegneseriearbeider som utkommer i et opplag på 2–300 eksemplarer.
Vi snakker her om utgivelser som i liten grad er en del av tegneseriebutikkenes økonomiske kretsløp. Det er utgivelser som i de fleste tilfeller selges direkte til forbrukeren av personen som har stiftet sammen sidene, og som dermed er et eksempel på den nettbaserte og utpreget intime økonomien som spøker i fremtiden til de fleste grener av kulturnæringen. Den naturlige utviklingen av en slik økonomi er naturligvis at man betaler for tegneseriene før de i de hele tatt eksisterer, slik at de som lager dem har til salt i grøten mens de tegner.
Selv støtter jeg stadig oftere Kickstarter-kampanjer og forhåndsbestiller abonnementer på tegneserier som så vidt er påtenkt. Og selv om jeg stort sett gjør dette i et anfall av lystbetont panikk, hender det også at jeg gir bort pengene mine ut ifra en tanke om at hvis ikke jeg gjør det, så kommer ingen til å gjøre det. Kunsten blir ikke bedre av at kunstnere ikke har penger til mat og husleie, men samtidig spørs det om en kulturbransje bygget på dårlig samvittighet representerer noen god løsning.
Om ikke annet snakker vi om her om en utvikling hvor tegneseriemediet ligger i forkant. Så når filmen, litteraturen og musikken etter hvert kommer diltende etter, vil tegneseriefolket utvilsomt ha ett og annet å lære dem om forholdet mellom mesénvirksomhet og medavhengighet.
De tre siste tingene jeg bestilte på internett:
1) Oily 2014 Spring Bundle (diverse tegneserieskapere, Oily Comics)
2) Frontier 2014 Subscription (INTERNATIONAL) (diverse tegneserieskapere, Youth in Decline)
3) Big, Busty Psychic Celeb Votes Satan og Strawberries (Ben Urkowitz og Mia Schwartz, Rigged Books)
The post Mesénvirksomhet vs. medavhengighet appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
