TRONDHEIMSVEIEN, KL. 07:45. – God morgen! Vil du ha kaffe? Det er på huset, ikke noe problem. Aviser ligger på bordet der borte.
Allerede før jeg har forklart at jeg vil skrive om puben hans, fremstår bartender Mustafa som en av Norges hyggeligste menn. Ocean i Trondheimsveien åpner egentlig klokka åtte, men det sitter allerede to eldre menn her og drikker kaffe og leser avisen. Utenfor dundrer trikkene opp og ned, fylt opp av mennesker på vei til jobb og skole. Men det er ikke alle forunt å ha et logisk sted å møte opp hver morgen. Noen sitter i baren mens vi andre sitter rundt frokostbordet.
– Mange bor alene, er fattige eller gamle. Dette blir som et hjem for dem. Vi er som en stor familie her, sier Mustafa. Han holder åpent fra åtte om morgen til tre på natta, 365 dager i året. Slik har det vært i tolv år. Til jul inviterer Mustafa på tyrkisk mat, da er det gratis og åpent for alle.
– Der trur’ukke jeg vant ti tusen ‘a, gitt, mumler plutselig mannen som sitter med ryggen til litt bortenfor. Han mumler på et vis som får budskapet til å virke som noe helt ordinært, altså at det ikke er noe spesielt for ham å vinne ti tusen kroner på skrapelodd på en pub klokken 07:58 på en torsdag. Et par minutter senere, på slaget 08:00, knipser han med fingrene og peker mot klokka. Mustafa går bak baren og tapper dagens første halvliter.
Are ser ut som en helt ordinær pensjonist. Og som pensjonister flest er han oppe tidlig. Han er på plass på Ocean halv åtte hver morgen, men før det trener han. Så fire pils på puben. Så hjem.
– Må ha øl om morran. Jeg har jobba 40 år på bryggeri, så det måtte vi ha hver dag. Da var det mer enn fire også, sier Are. Mannen på bordet ved siden av drikker fortsatt bare kaffe, selv om klokka har passert åtte.
– Han drikker om natta, han, sier Are spøkefullt. Det er bare de to som kommer så tidlig, hver morgen. Og selv om begge sitter og leser i hver sin avis er de enige om at de er her fordi det er allright å kunne ha noen å prate med. Hvis man skulle ha lyst.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
TRE KVINNER ENTRER lokalet. Alderen er noe ubestemmelig, men én ting er sikkert: Dette er ikke første gang trioen starter dagen på Ocean.
– Hei, lillebror, utbryter førstemann entusiastisk da hun får øye på Mustafa.
– God morgen!
– God morgen kan vi ta en annen gang, svarer hun og bestiller seg en øl og et glass rødvin. Pisi, Venkas og tredjemann, som foretrekker å være anonym, er fast inventar. Damene er pent kledd, Pisi er på grensen til pyntet, og med rødvinsglasset fremfor seg ser dette ut som alt annet enn en frokost.
– Jeg bor i gården nedenfor, samme stedet jeg ble født. Moren min har kjøpt skap her, for da jeg var litta var dette garderobebutikk, forteller Pisi. Damene begynner å legge ut om kvartalets historie. De går systematisk gjennom hvert gatehjørne. Da Venkas kom til byen var Ocean kjøkkenforretning og grønnsaksforhandleren over gata var postkontor. Spørsmålet om hvorfor de sitter her blir besvart retorisk:
– Hvorfor bor du hjemme, da? Jeg bor her, jeg. Skjønner du? Vennene mine er her og de som jobber her er greie, sier Pisi, før hun avslører at Mustafa låner bilen hennes. Det virker som Mustafa blir litt forlegen av at hun tar det opp, og påpeker at han betaler henne 500 kroner for bompenger hver måned. Er det bryllup, konfirmasjon eller begravelse går de i hverandres. 50-årslag, 60-årslag, alt skjer på puben.
– Vi er som en familie. Alle støtter opp. Sånn sett er det veldig knall, sier Pisi.
– Hvis jeg er tørst, kjeder meg, og penga svir i lomma, tar jeg meg en uke på fylla.
Pisi og jentene henfaller til interne diskusjoner, om brev som skulle ha vært postet, om når Lindex åpner og om mye annet som det er vanskelig for utenforstående å henge med på. En fyr i joggesko og treningsdress buser inn døra. Han er skallet og ser ut til å være i starten av 40-åra. Energinivået står til antrekket. Synet er oppsiktsvekkende, settingen tatt i betraktning. Hadde Ocean vært en barnehage hadde denne mannens entré gitt mye mer mening: Inn for å levere matpakka som ble glemt på første leveringsrunde, så kaste seg på sykkelen til jobben. Men nei, han har ikke kommet feil, han vet han befinner seg i en bar, for nå går han målrettet mot disken med én finger hevet. Det internasjonale symbolet for bestillingen «én øl, takk».
– Kommer hit hver gang han drikker, han, sier Pisi. Venninnegjengen kjenner ham åpenbart godt. Mannen med treningsklærne heter Øyvind og har vanka på Ocean i åtte år. Men det blir ikke hver dag lenger. Han må jo få trent også.
– Jeg sykler og padler kajakk. Så går jeg på fylla en gang i blant, da. Hvis jeg er tørst, kjeder meg, og penga svir i lomma, tar jeg meg en uke på fylla. Men etter en uke er jeg sliten, så da er det tilbake til å trene igjen. Jeg er vel en såkalt periodedranker.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
ØYVIND ER TIDLIGERE rørlegger og kjemper for tiden en utmattende kamp mot NAV. Da er det godt å ha padlingen som et avbrekk. På tirsdag hadde han årets første tur.
– Det var is inne i Bestumkilen. Måtte slå åra gjennom tynn is i 300 meter. Det braka og bråka, men så kom jeg ut på åpent hav. Er så fint som faen, vettu. Ikke én båt ute, ikke sant. Det er som å komme til en annen planet. Du får rensa huet, det er helt stille. Det eneste du hører er dine egne åretak og måkene. Padla rundt Hovedøya og tilbake igjen.
Det er noe eget med å bli fortalt padlehistorier av fremmede over en halvliter halv ni en torsdag morgen. Et øyeblikk misunner jeg Øyvind. Jeg tar meg selv i å ville bytte liv med en naver som står opp tidlig for å dra på pub.
– Om sommeren fisker jeg fra kajakken, lar snøret henge etter. Får jævlig mye fisk, ass. Makrell, sjøørret og torsk. Det er dritgøy!
– Jeg daua i november, jeg. De stoppa hjertet mitt. Også starta de det igjen med elektrisk apparat.
PÅ BOBS PÅ GRØNLAND har klokken rukket å bli kvart over ni. Det sitter en gjeng ved baren, men de drikker ikke. Det er ingen bak disken heller. Stemningen er utålmodig, ingen sier noe. Stillheten brytes brått da en eldre dame stormer inn døren. Hun puster og peser og stresser som et helvete. Fraser som «der, ja» og «på tide» ytres sporadisk rundt om i lokalet. Bartenderen har ankommet.
– Skulle egentlig ha fri i dag, jeg, stønner Sissel. Bartenderen er fortsatt veldig andpusten, og før hun kan begynne å servere må hun telle et fjell med veksel som ligger igjen fra gårsdagen. Gjengen rundt baren pines nå. Mens hun teller penger kan Sissel fortelle at det som regel er mange homser på Bobs, men at morgenklientellet er av typen som nå henger over disken som tørste hunder.
– Vi er aldri her om kvelden! Har vokst fra de greiene der, utbryter mannen som blir servert dagens første halvliter. Tom Eivind, som er kledd i svart pilotjakke og virker å være den mest pratsomme i gjengen, forteller om et innslag på TV2 tidligere på dagen, der noen hadde påstått du er alkoholiker dersom du drikker mer enn én flaske vin i uka. Alle ler oppgitt.
– Hørt no sånt piss? Hva tror du de driver med i Frankrike, a? Der drikker dem tre flasker om dagen, mens de jobber, påstår Tom Eivind. Han er skeptisk til NATT&DAG på grunn av alle annonsene, men må medgi at den tross alt er bedre enn Aftenposten. Den kjøper han bare en gang i uka, for å sjekke hvem som har daua.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Jeg daua i november, jeg, sier mannen ved siden av meg, før noen rekker å påpeke at det er dødsannonser i Aftenposten hver dag.
– De stoppa hjertet mitt. Også starta de det igjen med elektrisk apparat. Det er tredje gangen jeg dauer. Den skallede mannen i overdrevent fargerik allværsjakke tar en slurk av ølen, før han sier:
– Ble skutt da jeg var i Vietnam.
Ok?
– Ja, jeg var i Vietnam.
Når da?
– Fra ‘65 til oktober ‘67. Jeg var verva. Jeg ble verva av US Marines.
Etter å ha vært på en båt som fraktet krigsmateriell til Saigon i 1965, fant amerikanerne ut at Odd, mannen som nå sitter ved siden av meg på Bobs, var marinejeger og minedykker, og ville verve ham.
– Jeg sa selvfølgelig «Nei, ikke faen», men så begynte de å snakke om lønn. Og da ble det en annen sak, sier Odd. Dermed dro han til USA, ble amerikansk statsborger, og begynte opptreningen som spesialsoldat. Sommeren 1965 landet han i Vietnam. Etter drøye to år som sjef for en spesialenhet på ni mann, gikk det til slutt galt.
– Vi hadde lokalisert et nedskutt helikopter og skulle redde ut de som var igjen. Vi gikk i bakhold, men Charlie (slang for Viet Cong, red. anm.) kom og tok oss. Vi gikk i vårt eget bakhold. Jeg ble skutt i ryggen.
Odd ble liggende lenge på sykehus på Hawaii. Før han flyttet til San Francisco ble han tildelt medaljene Bronze og Silver Star og Purple Heart. Av de ni som var i gruppa hans er det kun tre igjen. Resten døde i Vietnam.
– Bestekompisen min bor i Orlando. Han kaller meg bare Chief fordi jeg var sjef i gruppa. Det var han som heiv meg inn i hueyen (helikopter, red. anm.) etter jeg ble skutt. Svær bamse, ett hode høyere enn meg. Neger. Jævla allright. Vi ringes hver fjortende dag.
Det er ikke mange Odd kan snakke med om fortiden. Noen episoder fra Vietnam er han lovpålagt å holde for seg selv. Han vet det finnes et fåtall andre nordmenn som deltok, men han har aldri tatt kontakt. Han snakker med bestevennen og med visse folk på den amerikanske ambassaden. I alle år har de betalt ham veteranpensjon, skattefritt.
– Jeg traff Gunnar Sønsteby og Max Manus på en fest der i ‘74. «Du må jo ha vært gal som fant på noe sånt», sa Sønsteby. «Dere var jo rimelig gale da dere holdt på i Oslo dere også», sa jeg. Han måtte innrømme det.
I San Francisco ble det for mye drikking på Odd. Han bestemte seg for å komme tilbake til Norge for å ta seg en jobb. Han begynte på maskinistskolen på Etterstad i ‘69 og fortsatte siden karrieren til sjøs.
– Nå er jeg pensjonert. Hvis jeg lever til 4. august blir jeg 72. Det skal mer enn en kule til for en trønder.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
SOLA STÅR FORTSATT ikke høyt nok til å lyse opp den smale gågata ved Grønlands torg, men det hindrer ikke Hebbe i å nyte årets første utepils utenfor Københavnerkafeen. Han kommer hit hver morgen og skryter voldsomt av kvinnen som nå kommer bærende ut med en ny øl til ham og kameraten. Og riktig: Bartenderen tar seg god tid til å snakke med dem, om været og om kameratens forestående legebesøk.
– Gjestene våre er mellom 50 og 70 år, enslige, og som regel uføretrygdet eller pensjonerte, forteller hun.
På Københavner’n spilles Vamps «Liten fuggel» på lavt volum. På bordet ved siden av inngangen sitter det en sør-europeer i dress og mørke solbriller. I hjørnet i enden av lokalet sitter en gammel mann med langt, hvitt skjegg og Supermann-lue. I det andre hjørnet sitter en mann som ser utrolig lei seg ut. Midt i rommet sitter en gammel dame med et glass hvitvin og en skål med nøtter fremfor seg. Hun heter Elina og er på Københavner’n for å treffe kjentfolk. Hun tror de kommer litt utover formiddagen og ettermiddagen.
– Gamlemor er tidlig ute, ler Elina.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Utenfor har Hebbe dratt i gang en diskusjon om hvorvidt Oslo bør arrangere OL i 2022. Hebbe er ja-mann på sin hals og kan ikke fatte og begripe hvorfor Oslo – verdens rikeste lands rikeste by – ikke kan ta seg råd til en folkefest.
– Hva skal vi gjør med alle penga vi sparer? Skal alt gå til den oppvoksende generasjonen? Skal ikke de trenge å gjøre en dritt, spør Hebbe og tar seg en slurk av halvliteren mens han rister oppgitt på hodet.
«Toro» har 52 landskamper for Norge, 14 av dem som kaptein
I HJØRNET AV BAREN på Bobs, to krakker bortenfor krigshelten i fargerik allværsjakke, sitter Tor Egil Johansen. «Toro» har 52 landskamper for Norge, 14 av dem som kaptein. Med sine 327 kamper for Skeid er han en av Oslo-klubbens største legender. Som Lillestrøm-spiller ble han seriemester tre ganger.
– Vi var amatører. Jeg jobba fulltid i reklamebyrå ved siden av. Det var ikke noen spøk. Jobba 36 timer i strekk en gang. Hadde BP som kunde mens det var bensinkrig mellom Norol og BP. Da gikk det unna.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Toro er ikke like pratsom som de andre i gjengen, men forteller noe uvillig om sin fortid som landslagsspiller og reklamemann. Han innrømmer blant annet at han hadde fast bord på Theatercafeen. Inn døra og til venstre.
Hva driver du med nå?
– Nå sitter han på Bobs og venter på at klokka skal bli ett, sier Tom Eivind.
Hva skjer klokka ett?
– Da åpner baren. Altså, spritsalget.
The post Fuktig frokost: Møt meg på puben kl. 08 appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.