FANTASY ER TEIT.
Å like fantasy er pinlig.
Og å skulle forventes å delta i samtaler om fantasy – fordi dét liksom er en ting myndige mennesker som knapt kjenner hverandre småpludrer om – er mer enn hva innbyggere i et sivilisert samfunn burde finne seg i.
Men nå er det den tiden av året igjen. HBO har en ny sesong av Game of Thrones på trappene, og alle de nybakte foreldrene der ute som har døpt sine døtre Khaleesi står parat til å diskutere både navn og inspirasjon. Bak dem står titusener av mennesker som nøyer seg med å ganske enkelt se serien, lese bøkene og utmale den traumatiske effekten den episoden hvor alle de snille ble drept hadde på dem.
Jeg skal ikke late som om jeg ikke kommer til å se Game of Thrones i år. På et eller annet plan innbiller jeg faktisk at jeg gleder meg litt. Selv om jeg er veldig klar over at jeg kommer til å se brorparten av sesongen gjemt bak et Word- eller Chrome-vindu, og at holde følelsen av at man bruker en anselig mengde tid på noe som bekymringsverdig ofte fortoner seg som en glorifisert utgave av Xena: Warrior Princess vil være vanskelig å holde på armlengdes avstand. Men – med fare for å gjøre denne teksten til en oppvisning i den norske journalistiske paradegrenen ‘Voksne mennesker ser på tv fordi voksne mennesker ser på tv’ – jeg ser på likevel. Det er det som er så flaut.
DET SOM GJØR fantasy så pinlig, er hvor enkelt det er å falle inn i og involvere seg i disse verdenene. Og selv om Game of Thrones er intelligent fantasy – hvilket hovedsakelig innebærer at prominente rollefigurer slaktes ned over en lav sko – er det fortsatt fantasy, og seriens grunnleggende appell er når alt kommer til alt den samme som man finner i nær sagt all annen fantasy. For å få utbytte av Game of Thrones’ utradisjonelle formgrep er man nødt til å kunne involvere seg i seriens plott, og for å gjøre dét er man avhengig av å kunne interessere seg for krigføring og renkespill i oppdiktede, middelalderske verdener.
Men så er det nå en gang sånn at de aller fleste menneskene har en slik tilbøyelighet.
Det er noe intuitivt – nærmest uanstendig – lettfattelig over fantasysjangeren; som om man så vidt har rukket å slenge et sengeteppe over sine innerste lengsler og fetisjer før publikum bruser inn på soverommet. De snille kommer fra nordlige breddegrader og henger ut med ulver, sier du? Og alle brune mennesker er enten psykopatiske barbarer eller forræderiske trollmenn? Akkurat, ja.
Fantasy er landet hvor raseteorien gikk i dvale.
FANTASY AVSLØRER det faktum at ens mentale og emosjonelle landskap har form av en barnetegneing av middelalderens Europa. Det er ikke uten grunn at fascistiske bevegelser så ofte henter symboler fra epoker da sverdet representerte cutting edge våpenteknologi. Det er noe med denne estetikken, disse rammebetingelsene, som virkelig gjør folk mottakelige for ideen om å invadere fremmede land og underkaste seg de underlig utseende menneskene som bor der. Krigføring er aldri så medrivende som når det utføres av mennesker med sverd, skjold, pil og bue, som forflytter seg til fots eller til nøds på hesterygg – som invaderer og plyndrer land med tøysenavn, for at en eller annen familie skal kunne tilegne seg kongeriker og hertugdømmer som privat eiendom. Mest forlokkende av alt er ideen om at menneskers – og andre veseners – utseende og avstamning dikterer deres personlighet, moral og medfødte rett til å herske over andre. Fantasy er landet hvor raseteorien gikk i dvale.
Den italienske adelsmannen, filosofen, og senere det nyfascistiske idolet Julius Evola bygget hele sin verdensanskuelse på dette prinsippet. Middelalderens krigføring var en ren og autentisk kamp, hvor sverdet og krigeren gikk opp i en høyere symbolsk og åndelig enhet. Sverdene og spydene tjente som lynavledere som lot skjebnen slå ned og ta bolig i deres bærere, og dermed lot dem inkarnere universelle idealer på slagmarken. Evolas esoteriske skrifter er høyst forførende og lesverdige, ikke minst hans beskrivelse av det moderne samfunn, som han fordømmer slik bare en mann som oppriktig mener at alt har vært dritt siden keiser Fredrik II av Det tysk-romerske riket døde i 1250 kan. Og på tross av hans lange og referansespekkede esoteriske utlegninger, bygger Evolas appell i bunn og grunn på det samme, intuitive én-til-én-forholdet mellom symbol og virkelighet som gjør fantasy til så lettilgjengelig. Så å like Evola er ganske pinlig dét også.
DET ER formodentlig unødvendig å understreke at man ikke er fascist fordi man liker å se på Game of Thrones – det er faktisk ikke engang noen automatikk i at man stemmer FrP dersom ens døtre heter Khaleesi eller Daenerys. Men det lar seg likevel ikke fornekte at man har å gjøre med en materie som historisk sett er veldig populær i slike kretser, nettopp fordi den umiddelbart setter folks fantasier om invasjonskrig og etnisk tilhørighet i sving. Fantasy er som MSG; uansett hva du selv måtte synes om saken synes kroppen din det er godt. Og i motsetning til science fiction eller skrekk eller superheltfiksjon, er det ingen regler å sette seg inn i eller engang noen bisarre narrative konvensjoner å bære over med.
Alle forstår fantasy. Selv veldig, veldig, veldig dumme mennesker forstår fantasy. Og akkurat der er det unektelig et lite overlapp.
Den fjerde sesongen av Game of Thrones har norsk premiere 7. april.
The post Ingen misforstår et sverd appeared first on NATT&DAG.