Lørdagskvelden var her. Noen ble lottomillionærer. Andre satt og så på at noen ble lottomillionærer. Noen få mennesker skrudde av TV’en for å slippe ekte venner av kjøtt og blod inn i stua – i den grad de fremdeles hadde slikt. Ekte venner av kjøtt og blod, altså. TV-hadde de jo selvsagt. Dyre flatskjermer, 57 kanaler og ingenting på. Kyllingen sto i ovnen. Det ringte på. Verten buzzet dem inn. Det tok et minutt. Et til. Han ga dama si, vertinnen, et spørrende blikk og gikk ut i oppgangen. Der sto skribenten, den gamle vennen han ikke hadde sett på aldri så lenge, mellom to trappeavsatter og holdt dama si i hånden mens han ristet sørgmodig på hodet. Han så på en nymalt-plakat som hang der.
“Hva er vitsen? Folk låner seg til over pipa for å flytte inn i “unike gamle bygårder” med “sjel”, også ender alle oppgangene med å se kliss like ut, den samme duse gråfargen.”
“Du, der er jeg i grunnen helt enig. Husker du den varme gulfargen som var her før? Jeg tror det kan ha vært originalfargen også, eller noe bortimot. Synd at det ble nedstemt.”
“Joa. Men det sier jo også et og annet om samfunnet vårt at folk som du ønsker at oppgangen skal være “unik” og “spesiell”. Det er en trappeoppgang, liksom, ikke en soloppgang. Get over yourself. En god, solid gråtone er alt jeg trenger”, sa han og grep etter skohornet.
***
“Hvordan går det med gamlegjengen, da?” I det han hadde spurt, angret verten seg. Nå kom skribenten til å begynne å snakke om Muren. Kjæresten hans så ned i kjøkkenduken.
“Det er en mur der. En usynlig, ugjennomtrengelig mur. Hvor vennen med barn forsøker å kommunisere sømløst med kompisen uten barn. Hvor buddyen med rekkehus og Buddy prøver å engasjere seg i kompisens klagesang om romkameraten. Han som stadig glemmer trappevasken og smugspiser av kneippbrødet”.
“Jo, da så..”
“Muren av taushet er de usagte valgene. De som ikke tas, av ren feighet. Enkelte kommer ikke engang inn på jobb-, kjæreste- eller boligmarkedet før det er for sent. Så sitter de der. Single. På det samme rommet på ti kvadrat. Med de samme møblene far og bror gjentatte ganger har måttet bære opp og ned krokete trapper i vindskjeve bygårder. Klærne ligger i en krøll ved senga. Og bak i hodet er det en stemme som spør: Når sluttet festen? Når begynner livet? Og hvor finner man drømmejobben hvis man bare har en cand. mag-grad fra Blindern å rutte med?”
“De single vennene mine har det i grunnen ikke så trist”, sa vertinnen.
“Joa, men er de egentlig vennene dine? Jeg føler at det er gått inflasjon i ordet “venner”. På Facebook fremstår man jo som en taper hvis man har mindre enn 200 venner. Likevel er det neppe mer enn fem-seks av dem man kan ringe til hvis man vil ta en øl eller to. Det er kanskje på tide å begynne å skille mellom virkelige og virtuelle venner.”
“Men de vennene du snakker om, da? Finnes de i det hele tatt,” spurte vertinnen.
“De jeg snakker om er altfor virkelige. Det er de som for ti år siden omfavnet utelivet som om det var livsnødvendig oksygen har ikke turt å slippe taket. De går til vorspielet med store poser Tuborg i henda, og enda større poser under øynene”, bjeffet skribenten.
“He he, kjenner meg igjen i den beskrivelsen der, altså”, sa verten.
Han tasset ut til bruskassen i kjøkkenoppgangen og hentet en flaske. Fant fram glass og helte opp.
“Lyst til å smake? Jeg brygger mitt eget øl. Indian Pale Ale. IPA. Dette er en trippel IPA. God, ikke sant! Ble litt besk ettersmak, så jeg lagde bare én batch. Er du enig i at den er litt besk? Men den smaker bedre enn Tuborg. Ha ha.”
Skribenten så på ham, senket øyelokkene og ristet på hodet. Det ble helt stille. Dama så på verten, mimet et ord som han ikke klarte å tyde. Han reiste seg opp og gikk bort til stereoanlegget. Begynte å fikle med ipaden.
“Har du hørt War on Drugs? Jeg er ikke helt solgt ennå, men jeg tror kanskje det er noe for deg!”
“…”
“Hva sa du?”
“Jeg. Sa. At. Du er en del av generasjon Facebook når du har 20.000 låter på ipoden din, men ikke en eneste cd i hylla.”
Verten bestemte seg for å vente litt med å fortelle om vinylsamlingen.
“Men hva syns du?”
“Minner meg om da jeg møtte en kompis som hadde brukt opp halve studielånet på innspillingen av en ep med egne Bob Dylan-inspirerte viser. Plata var trykket opp, lansert på eget selskap og nå hadde han altså tråkket hvileløst fra studio til studio, sendt e-post til avisredaksjoner og ringt P3 og Radio 1, uten å få napp noe sted. Det var ingen som ville distribuere skiva, spille den eller gi den en anmeldelse. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, annet enn å spandere en øl på ham og si at det kanskje er litt hard konkurranse om dagen. Men innerst inne tenkte jeg vel muligens at markedet ikke er særlig sugen på en sånn utgivelse. Hvis jeg fikk valget mellom å kjøpe Bob Dylans Blood on the Tracks for 80 kroner eller en cd med en ukjent nordmann som prøver å etterape Dylan til samme pris, så er det mulig at jeg hadde gått for originalen.”
“Jøss. Jeg trodde faktisk du ville like den.”
“Ja, men det er bare så betegnende for vår generasjon, ikkesant. Folk som har jobbet i to år med å spille inn en ep med David Bowie-inspirerte låter, mikset det hele på et ulovlig nedlastet musikkprogram i hjemmestudioet til kompisen sin og snakker høylytt, hver fredagspils, om hvordan bransjen skal tas med storm når du gir det hele ut på egen “label””.
“Fint å ha drømmer, da?”
“Men det er ikke virkelig. Myspace er ikke virkeligheten. Virkeligheten er å spille på Galgeberg Corner for fem mennesker.”
“Jeg har aldri møtt noen som har spilt på Galgeberg Corner for fem mennesker.”
“Nei, ikke sant! Og det er jævlig typisk det også.”
***
“Skammesjå, tror du dere skal ha kaffe til desserten? Vi har litt forskjellige typer her.”
“Du er en del av generasjon Facebook når du drikker moccachino, espresso, frappe og dobbel latte hver morgen, men sier nei takk dersom bestemoren din byr på en kopp gammeldags Evergood.”
“Du, det er INGEN som er sånn.”
“Saklig. Du er en del av generasjon Facebook når du irriterer deg over generaliseringer og mener at du er mer unik enn stereotypene som blir presentert av meg. Hvor er dassen? Jeg må drite.”
“Hvor badet er? Bare bruk det lille badet nede. Midlertidig løsning. Skal pusse opp badet oppe.”
“Fy faen, ass.”
***
“Du, jeg tror jeg begynner å få akutt hodepine her. Kanskje på tide å runde av?”
“Slapp av, barnevakten måtte gå klokka ti. Det er en knapp time igjen til de må stikke for å rekke det.”
“Jeg syns ikke det er noe hyggelig å bli analysert på denne måten. Det er som å få boketersyn av Ole Paus.”
“Joa, men han er jo vitterlig dritbra på å imitere Paus, da. Fraseringen, de lyriske vendingene, knekken i stemmen – alt sitter.”
“Kjære, du svir Creme Bruleen.”
***
I det verten satte fra seg gassbrenneren slo det ham at skribenten hadde brukt forferdelig lang tid på det lille badet nede. Hadde det vært noe galt med maten? Det var tydelig at han ikke hadde satt pris på at kyllingen var kortreist og at drikken var en Amarone, men det virket ikke som om noen av de andre hadde fått noen varige mén.
Verten visste at skribenten tidligere hadde klagd over hvordan folk brukte altfor lang tid på toalettet i våre dager. Eller var det omvendt? Hadde han uttrykt sitt savn etter en tid der folk faktisk hadde respekt for rotnorsk, illeluktende alenetid omgitt av solide, falmede vitsetegninger? Han klarte ikke å huske i farta, men nå hadde det tatt urovekkende lang tid.
Verten gikk ned trappen og nærmet seg baderomsdøren, forsiktig. Inne fra den andre siden hørte han lyder. Romstering. Stønning. Og noe som knuste. Han rev opp døren og stanset, måpende. Der inne sto skribenten, frådende. Han hadde tatt flaskene med kvalitetsshampoo og kastet dem veggimellom. De eksklusive frottéhåndklene lå i en bunt i et hjørne. En flaske med etterbarberingsvann lå knust i vaskeservanten.
«Alt her inne er så sykt typisk», skrek skribenten.
«Jævlig typisk speil, typiske kvalitetsfliser, typisk fokkings dusjkabinett. Og downlights! Vekk med downlights. En 20 kvadratmeter stor leilighet blir ikke stiligere selv om du har betalt 43 kroner i timen for at en polsk håndverker skal gjemme ledningene under sponplatene i taket. Og dette her kan du hilse dama di og si: Det er heller ikke pent med svære prismelysekroner over spisebordet! Spesielt ikke hvis det er 1.80 meter under taket. Fy faen spy og drite, det er helt sykt spissborgerlig og typisk alt sammen jo! Jeg kan ikke snu meg uten å støte på et eller annet innforjævlig irriterende! Du kjøper utelukkende Hennes & Mauritz-klær og Ikea-møbler og uttaler samtidig at “det er viktig å dyrke en helt særegen stil”, gjør du ikke? Hva? TENKTE MEG DET. Jeg får brekninger av deg og det tiåret du red inn på!”
Det ble stille. Verten tenkte at skribenten kanskje forvekslet han med en annen, at det fantes en naturlig forklaring på alt sammen. Men det var vel egentlig lite trolig. De ble sittende på kisten med skittentøy.
«Jeg naila deg nå, sant? Naila deg og den tidsånden du er fange av?»
«Ja, Jon Niklas. Nå tok du meg skikkelig på kornet.»
Den observante leser vil utvilsomt legge merke til at de aller fleste replikkene i denne teksten er hentet fra dette blogginnlegget, dette blogginnlegget og ikke minst boka «Generasjon Facebook – eller: Da alle skulle bli noe i media», som blant annet handler om at ingen vil bli snekkere lenger. Alle tre er signert Jon Niklas Rønning. Den utstrakte låningen av replikker kan antageligvis forklares med at jeg er en del av Generasjon Facebook og dermed har enorm formidlingstrang, men ikke en eneste original tanke. Takk for lånet! Her er noen sitater til fra boka, forresten:
Du er en del av Generasjon Facebook når: Du heller i deg fem kopper kaffe før lunsj, drikker to Battery på vei hjem og forundret klager til coachen din over at du sover dårlig.
Du er en del av Generasjon Facebook når: Du diskuterer amerikansk utenrikspolitikk på kafé, men glemmer å stemme når det er valg i Norge.
Du er en del av Generasjon Facebook når: Du synes Chaplin-filmer virker banale, men ler av «Cat does taxes» på youtube.
Du er en del av Generasjon Facebook når: Du ikke orker å lese til eksamen, men bruker timesvis på å studere sluttscenen i den siste episoden av The Sopranos. (OK RØNNING FAIR ENOUGH DER TOK DU OSS FAKTISK)
The post Scener fra en åpenbart helt jævlig parmiddag appeared first on NATT&DAG.