Esperanza Rosales er kunstner, skribent og kurator fra New York. Hun eier og driver galleriet Vl Vll på Grønland i Oslo. Fra 2009 til 2011 var hun med på å drifte galleriet Dépendanc i Brussel. Hun har også bidratt med tekster til kunstmagasiner som italienske Mousse og britiske Frieze.
Når det kunstnerdrevete og prosjektbaserte galleriet Vl Vll nå feirer sin ettårsdag, har det allerede rukket å bli invitert til prestisjefulle kunstmesser som Liste i Basel og Frieze Frame i London. Oslo er heldig som har fått en driftig amerikaner på besøk som verken er her for oljen eller mennene våre.
Det virker som mange ikke vet hvordan navnet på galleriet (Vl Vll) skal uttales, så for ordens skyld: Det uttales altså “Sixes and Sevens”, som i tallene seks og syv. Hva er historien bak navnet?
– Vel, det er et relativt sjeldent engelsk uttrykk. Opphavet er litt uklart, men etymologisk stammer det fra gambling på 1700-tallet i statene. Å få tallet én og tallet seks i samme terningkast ble ansett for å være det mest usannsynlige. Hvis du satset absolutt alt i et slikt terningkast – vi snakker penger, kone, gård og dyr – gikk du for å være på grensen til det vågale og desillusjonerte. For meg kan denne attityden også ha noe positivt ved seg, at du litt vågalt og irrasjonelt velger å satse alt, med din egen eksistens som innsats. Sånn tenker jeg om ustillingsprogrammet også. At ingenting er forutbestemt, at uventede ting kan oppstå og ta andre retninger enn på forhånd antatt.
Hvilke interessante ting synes du foregår i Oslo i dag?
– Det er mange ting. Kunstscenen er liten, men jeg synes folk assisterer hverandre i stor grad. Det virker som nordmenn har forstått at en kunstpraksis består av mange aktører som sameksister og at det sånn sett er et delt “prosjekt”. Jeg tror bakteppet og en forklaring på dette er Norges politiske historie med aktivisme, grasrot og dugnad. Dette var medvirkende til at jeg så en mulighet for å gjøre noe her.
Det er imidlertid mange smarte hoder som forlater byen til fordel for utlandet. Dels fordi det er for dyrt her. Det hele er trist i mine øyne, jeg ser på Oslo som en by hvor nye ting kan oppstå. Byen er ikke så satt enda, den kan fortsatt utformes.
– I begynnelsen ble jeg stadig spurt: “Hvorfor er du HER?”, ofte etterfulgt av “har du norsk kjæreste da?”. Det virker som Oslos innbyggerne har et selvtillitsproblem. Det overrasket meg! Med galleriet ønsker jeg i den sammenheng å vise at Oslo, som andre europeiske byer, kan virke tiltrekkende på folk fra utlandet som ikke har en norsk kjæreste eller driver med olje og finans.
“Oslos innbyggerne har et selvtillitsproblem. Det overrasket meg.”
I den andre enden av skalaen – motsatsen til dugnad – finner vi salg av kunst. Fra et norsk ståsted virker det som amerikanere har et annet forhold til denne delen av kunstnertilværelsen? I visse norske kunstkretser virker det nesten som en uting å snakke om å penger.
– Ettersom jeg kommer fra USA har jeg blandete følelser omkring kunstmarkedet. På mange måter har jeg prøvd å unnslippe det, men samtidig er jeg oppvokst med det og har fortsatt ikke vendt meg til ideen om den norske statsstøttemodellen. Amerikanske kunstnere har en veldig cut throat-tilværelse. Det tvinger muligens frem en umiddelbarhet og nødvendighet du ikke føler på i like stor grad her. På grunn av et manglende marked, får du kanskje et mer romantisk forhold til det å lage kunst. Men det er mulig ideen om økonomisk selvstendighet og følelsen av sterk konkurranse faktisk kan gjøre arbeidet ditt sterkere? Jeg tror begge systemer har sine fordeler og ulemper.
UKS (Unge Kunstneres Samfunn, red.anm.) har en årlig kunstsalghappening de har døpt Sell Out. Oppsummerer ikke tittelen i seg selv en litt infantil og feilslått ironisert distanse til en virkelighet de aller fleste kunstnere rundt om i verden må forholde seg til?
– Det kan dreie seg om en forsvarsmekanisme, det å spøke noe bort. Men samtidig impliserer kanskje tittelen at det er noe som har sin naturlige plass, noe du må forholde seg til, en handling du må gjennomføre i løpet av året? Jeg vet ikke. Noe som forøvrig er fint med den utstillingen er at du ikke vet navnet på kunstverket før du har kjøpt det.
I det siste har det murret en del om mangelen på et mer synlig kvinnelig perspektiv i norsk kunst. Det emnet er også en het potet internasjonalt, noe Frieze nylig viste i sin rapport om Oslos kunstscene. Det finnes en viss klikk med hang til karikert machoisme og nostalgisk inderlighet for det bohemske som autentisk i kunsten. Hva tenker du om dette?
– Oi, nå må jeg velge ordene mine med omhu … Det kan virke som den tunge og kontinuerlige økonomiske støtten fra de få institusjonene som finnes her har gått til en liten gruppe mannlige kunstnere over lengre tid. Vi kan spekulere i om det skyldes at interessen for kvinnene er mindre, eller om de som forvalter støtten mer eller mindre bevisst velger å se en annen vei. Inhabilitet og korrupsjon er noe du må være obs på når scenen er så liten og sammenvevd som den er i Oslo. Men bildet er selvsagt sammensatt, mange faktorer spiller inn når du skal analysere denne problemstillingen. For min del har jeg utøvd en liten motsats ved å ta inn mannlige, ikke-heterofile kunstnere som James Hoff og Lars Laumann. Kunstnere som presenterer noe annet enn det macho og destruktive.
VI VII, Grønlandsleiret 41, Oslo / www.vivii.no