— DENNE MÅNEDEN ER det gått fire år allerede. Det er rart å tenke på.
Jonnine Standish fra HTRK snakker om mars 2010, da bandkompis og bassist Sean Stewart valgte å ta sitt eget liv, midt under innspillingen av bandets andre album. Det føles merkelig å sitte på Skype en halv jordklode unna og stille spørsmål om en stor personlig tragedie jeg har liten innsikt i, men mine spørsmål blir kun møtt med gjennomtenkte svar, som om de etter en viss tid har fått en naturlig avstand til det hele.
Dere hadde et bare halvferdig album på det tidspunktet. Vurderte dere å gi dere?
Jonnine: – Nei. Vi visste at vi som mennesker alltid ville være involvert i musikk på en eller annen måte. Jeg husker godt dagen Nigel sa til meg «la oss gjøre ferdig albumet». Prosessen som fulgte gjorde at vi klarte å se fremover, og vi lærte oss å kommunisere som en duo – vi fortsatte å være HTRK.
Resultatet ble albumet Work (Work, Work), som kom ut høsten 2011. En metallisk og mørk affære, med tekster om frustrasjon og tap, utmattende å lytte til i sin helhet.
Nigel: – Vi hadde ikke i utgangspunktet tenkt at det skulle høres sånn ut. Vi hadde snakket med de som produserte Avalon-albumet til Roxy Music, det var den type clean lyd vi egentlig ville ha, men opptakene som var igjen fra Sean var demoer lagret som lavkvalitets MP3-filer på harddisken hans, og de lot seg ikke blande med et renere lydbilde. Vi ville at albumet skulle være tro mot den energien vi hadde som en trio, og ikke minst at Seans påvirkning på albumet skulle være tydelig, så i stedet satte vi oss ned og gjorde alt selv.
Var det merkelig å se anmelderne dissekere et så personlig album?
Nigel: – Ja. Vi håpet nesten at ingen ville anmelde det. Det er ikke mulig å bedømme en hel person med kun en tallkarakter. Anmeldelsen vi fikk i Pitchfork var den verste å lese, de forsto ikke hva vi hadde forsøkt å få til i det hele tatt.
I DAG ER HTRK et helt annet sted. Denne uken slapp de sitt tredje album, Psychic 9-5 Club. Den industrielle kulden og det benzodiazepinske tempoet på Work (Work, Work) er borte, erstattet av noe langt varmere. Den flittige bruken av gitarstøy som har preget de tidligere utgivelsene er skrelt helt bort, og igjen står atmosfærisk dub-musikk med Standishs disige stemme som det bærende elementet. Et gladalbum kan det vel knapt kalles, det fremstår som mer realistisk enn optimistisk, men det føles klarere og nærere enn noe de har gjort før.
Jonnine: – Før vi gikk i studio snakket vi om å jobbe med en bestemt tidsramme for Psychic 9-5 Club. Hvis det forrige albumet vårt passet i sekstida når du har kommet hjem fra byen og alt begynner å roe seg, så er dette heller en plate du setter på i to-tretida mens du kjører rundt med venner, midt på natta. Det ga albumet et mer livlig tempo.
Nigel: – Vi har forsøkt å fange følelsen av den opplevelsen, helt ned til hvordan ting som temperaturen og fuktigheten i lufta kan kjennes ut på kroppen din.
Nigel: – En annen ting vi lot oss inspirere av var konseptradioer, selv radiostasjoner i Grand Theft Auto, som for eksempel Self-Actualization FM fra GTA IV. Vi ville at albumet skulle fungere på den måten. Sangene er veldig forskjellige fra hverandre, så det minner mer om en spilleliste. Det er i hvert fall mer variert enn Work (Work, Work).
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Dere snakker en del om det å gå ut. Når jeg har forsøkt å introdusere HTRK til venner, så er det som regel de som driver mye med den slags som liker musikken.
Nigel: – Det er ikke tilfeldig. Vi har alltid hørt mye på techno, og det har påvirket musikken vår, men vi blir også inspirert av selve opplevelsen: det å klubbe. Noe av det spesielle med klubbing er at du går igjennom så mange forskjellige sinnsstemninger i løpet av natten, kanskje til og med sinnsstemninger som ikke fantes for ti-femten år siden. Musikken vår er et følgestykke til de sinnsstemningene, og en motgift til den mer rene klubbmusikken.
Fra tekstene deres virker det som kroppen også er et annet tema dere utforsker mye?
Jonnine: – Ja. Da vi spilte inn Psychic 9-5 Club var vi på et oppdrag for å øke kunnskapen om våre egne kropper, og hvordan man kan frigjøre seg fra dem, fra hud og kjøtt.
Nigel: – Ikke på en sånn måte at du føler deg fremmedgjort fra deg selv, men mer slik at du blir så i ett med deg selv at du opplever en ut av kroppen-opplevelse. For å oppnå den tilstanden eksperimenterte vi blant annet med å faste.
Jonnine: – Når du har fastet i over et døgn skyter kroppen inn ekstra energi, det kan føles ut som du har tatt speed. Det er en slags manisk følelse, du blir veldig kreativ, fokusert, og helt klar i hodet.
Nigel: – Siden vi gjorde det sammen oppsto det etterhvert en slags telepatisk kommunikasjon mellom oss, og med produsenten vår Nathan (Corbin, medlem av bandet Excepter, journ. anm.), hvor vi gjorde ting uten å gå for mye tilbake og analysere hva vi nettopp hadde gjort.
– Vi innså at vi ikke hadde trengt å ta så mye speed opp igjennom årene. Vi kunne bare droppe å spise.
Psychic 9-5 Club er ute nå på Ghostly International.
The post HTRK-intervju: – Vi innså at vi ikke hadde trengt å ta så mye speed opp igjennom årene appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.