Da Vin Diesel skrev, regisserte og spilte seg til Cannes.
En skal være bra innskrenket for å mene at det finnes en link mellom dagens åpning av filmfestivalen i Cannes og neste helgs premiere på Fast & Furious 6 . Ja, eller så tilhører en bare det fornemme selskap som kjenner til Multi-Facial, Vin Diesels novellefilm fra 1995, som han droppet ut av college for å produsere. Filmen ble vist i Cannes og to år senere kom den Steven Spielberg for øye, med det resultat at Spielberg skrev en rolle spesielt for Diesel i Saving Private Ryan, som ble gjennombruddet for den fremtidige “Riddick”.
I Multi-Facial reiser vi tilbake til tidlig 90-tall, hvor vi finner en frustrert Diesel, som går fra audition til audition uten uttelling, ofte fordi han er for multietnisk (Multi-Facial er et spill på multi-racial), og dermed f.eks. for lyshudet til å spille afroamerikaner. Dette er til de grader “based on a true story”. Da virkelighetens unge Vin i sin tid fikk nok av New Yorks auditionscene(r), ga han ikke opp og fant seg et annet yrke hvor musklene hans kunne komme til nytte, som tømmerhugger, smed eller pengeinnkrever. Nåneida. Unge Vin var fast bestemt på å gjøre en karriere på sølvskjermen, så han bestemte seg i stedet for å skrive, regissere, produsere og spille hovedrollen i en film som skildret frustrasjonen hans og samtidig kunne gi ham et sårt etterlengtet utstillingsvindu. Slik byttet han på sett og vis yrke likevel, da han (beklager, dette kommende sladrebladpoenget har jeg ingen makt over) ble sin egen lykkes smed.
Multi-Facial er full av tragikomiske auditionøyeblikk hvor Mike (fødenavnet til hr. Diesel er Mark Sinclair Vincent) ikke heelt klarer å iføre seg de stereotypiske rasetvangstrøyene castingfolket ønsker seg, enda han leverer varene som “mad homeboy”, går Pacino en høy gang i Scarface-aksent og beviser at han kunne gjort en åkæi jobb som urokråke i en Scorsese-mafiafilm, á la De Niros karakter Johnny Boy i Mean Streets.
At Diesel bruker lange tagninger og spiller rett i kameraet i auditionscenene, gjør at vi som seere blir satt i castingstolen. Derfor lar vi oss etter hvert provosere av denne hårreisende overflatecastingen der utseende er alt og talent i beste fall er en bonus. Spesielt opprørende er scenen hvor Mike nærmest gir opp på audition og simpelthen fremfører noe som er oppriktig og ekte, og avfeies med nok et idiotisk overflatekriterium.
Det er lov å ikke elske Fast & Furious-franchisen, men bare så det er sagt: Det er ikke tilgivelig å hate på en skuespiller som lot seg inspirere av produksjonsmetodene i boka “Feature films at used car prices” og fikk sitt gjennombrudd med et egenregissert verk som nærmest flekker ræv til hele bransjen.
embed:http://www.youtube.com/watch?v=rBeuyjlbes8
embed:http://www.youtube.com/watch?v=PWWh5cX6BX4
I Natt & Dags eksklusive nettspalte anbefaler vi hver uke en kortfilm som vi mener er verdt å bruke noen minutter på. Det er intet vi heller vil enn å sette søkelyset på gode norske kortfilmer, så tips oss med hyperlenker til dine egne eller andres verker på skribentens adresse for elektronisk post: osmundset@nattogdag.no.