Eurodok er i gang. Festivalen for det dokumentarhungrige delen av befolkningen. Denne gang er hele 12 nordmenn med.
Skummer vi gjennom programmet vil du finne dokumentarer om alt fra det såkalte Venezia syndromet, en feilslått Mount Everest ekskursjon og til en om det norske sirkuset Arnardo.
Sistnevnte hang jeg meg opp i. Sirkus har alltid hatt noe mystisk over seg. Lukten, lydene, fargene, folka som opptrer, egentlig er hele showet i seg selv en merkelig affære.
Sånn sett forstår jeg impulsen til og en gang for alle finne ut hva som foregår bak manesjen. Det er dette filmkunstner Myklebust Syversen har gjort. Selvfølgelig med en tvist. Man er da kunstner!
Det som gjør denne filmen så spesiell, er at den klarer å balansere (på line, he,he) mellom de to tunge sjangrene, kunstfilm og dokumentar. Man får virkelig et realistisk innblikk i livet til dette sirkuset, men uten at det blir for intimt og påtrengende. Kamera seiler på elegant vis gjennom hele prosessen, fra opprigging og forestilling, til nedrigging.
Sånne opplevelser blir man nysgjerrig av. Derfor tok vi en liten prat med dama bak filmen om hvordan den ble til.
Hei Jorunn. Kan du fortelle oss hvordan ideen til filmen oppsto?
Den oppstod allerede første året på Kunstakademiet, i år 2000. På den tiden malte jeg malerier med sirkus tema. Da jeg fikk et reisestipend av akademiet til å lage en video med sirkus som tematikk, dro jeg til Bourdeaux og forsøkte å finne noen å følge der. Uten noen god plan for hvordan det skulle gjennomføres ble det ikke noen video, men idéen har ligget der siden og ligget på vent på søknadslisten min. Video er forøvrig noe jeg begynte med på forskolen. Det tidsbaserte, audiovisuelle mediet har sakte men sikkert blitt min lidenskap. Etter hvert har også videokunstens visningspremisser blitt en kjepphest for meg. Jeg er blitt mer og mer opptatt av krysningsfeltet mellom videokunst og film.
Skjønte du tidlig at det kom til å bli et krevende prosjekt?
Ja, jeg visste nok at det ville være et stort og vanskelig prosjekt å skulle gjennomføre slik jeg ønsket, så det buttet litt imot å sette i gang. Men for 2,5 år siden tok jeg tak i idéen igjen og startet å søke om penger. I april 2013 kunne jeg sette i gang med produksjonen. Filmen ble helt ferdig i slutten av desember. I den sammenheng må jeg også få skyte inn at jeg har vært så heldig å få ha med Marte Vold som filmfotograf i de tre siste prosjektene mine. Dette samarbeidet er noe jeg har hatt stor glede av, både kunstnerisk og personlig
Er det en spesiell type tematikk og sett av emner som opptar deg som kunstner?
I mine arbeidene undersøker jeg hvordan vi som mennesker opplever virkeligheten forskjellig gjennom våre sanser, ulike erfaringer og kulturen vi er oppvokst i. Jeg er opptatt av hvordan disse forholdene er med å påvirke måten vi velger å leve på.
Frykten for det meningsløse og hvordan det synes å skape en sterk drivkraft etter å finne mening i tilværelsen – enten gjennom religiøse, kulturelle eller ideologisk overbevisninger er også noe som opptar meg. Og sist men ikke minst, hvordan enkeltmenneskers og samfunnets søken etter mening, orden og system kan være med på å kategorisere og stigmatisere enkeltgrupper og individer.
Var det vanskelig å komme innpå de som driver sirkuset? Hvilke utfordringer møtte du på i den sammenhengen?
Noe av det mest utfordrende ved dette prosjektet har hvert min egen personlighet. Jeg har lett for å føle meg som en ubuden gjest, så for meg var det en stor terskel å invitere meg selv inn, presentere min idé og bli kjent med dette miljøet. For å kunne lage filmen var jeg helt avhengig av å gjøre mange befaringer.
Det var nok noen som var litt undrende og til tider skeptisk til hva jeg egentlig holdt på med der. Selv om de sa ja til at jeg kunne observere arbeidet og forestillingen, tok det lang tid før jeg fikk et endelig ja til å lage filmen. Familien Arnardo, som har drevet sirkuset gjennom tre generasjoner, nå med fjerde generasjon i manesjen, stilte spørsmål ved hvordan jeg skulle vinkle filmen. De har tidligere møtt stor motstand knyttet til dyrevernsproblematikk, så naturlig nok er dette et tema de var opptatt av.
Det var jeg også, men for meg var det viktig å formidle at jeg ville forsøke å lage en ”nøytral”, men kunstnerisk fremstilling av sirkuslivet. En fremstilling som kan tolkes fritt. Det vil si, ikke sette de i dårlig lys, men heller ikke idyllisere. Jeg ville følge aktivitene deres gjennom den daglige driften, en til en. Jeg hadde flere fine samtaler med Helen Arnardo, sirkusprinsessen i manesjen, som hele tiden var positiv til prosjektet. Daglig leder Are Arnardo møtte meg også på en åpen måte. Teltarbeiderne og de av artistene som ble involvert tror jeg synes det var rart, men de var imøtekommende og travelt opptatt med arbeidet de skulle gjøre.
Apropos teltarbeiderne. Hva er grunnen til at vi ser mer av riggingen og mindre av selve forstillingen?
Det er kroppsarbeidet til teltarbeiderne jeg synes har vært mest interessant å skildre. Jeg har vært opptatt av forholdet mellom kropp og bevissthet lenge. I så måte synes riggingen skildrer denne interessen på en fin måte. Når jeg bruker livet i et omreisende norsk sirkus, med østeuropeiske arbeidere og artister fra hele verden som en ramme for filmen, ønsker jeg å se på hvorfor folk velger å leve det livet de lever. Sett utenifra er det er så lett å mene sterkt om ting man ikke vet så mye om.
Hvilken rolle har den polske fortellerstemmen vi møter? Hva prøver den å fortelle oss?
Ønsket var å skrive en personlig, poetisk tekst for å nærme meg en hovedkarakter. Jeg er veldig opptatt sanselighet i film og muligheten mediet gir til å beskrive indre og ytre virkeligheter. Jeg er opptatt av hvordan vi samtidens kultur forholder oss til tapsopplevelser og det forgjengelige i livet. Hvor lett det kan oppstå en stigmatisering av mennesker som ikke klarer å møte hverdagen i vanskelige livssituasjoner. Teksten beskriver fysiske eller mentale beskrivelser av tap og sorg. Jeg ønsker å gi en fornemmelse av hva det handler om, fremfor en entydig fremstilling av noe.
Filmen synes å eksistere et sted mellom dokumentar og kunstfilm. Hva har vært utfordrene med å sjonglere begge disse sjangerne?
Jeg synes det er interessant å jobbe i spenningsfeltet mellom virkelighet og fiksjon. Generelt forsøker jeg å stille spørsmål ved hvordan en avsender bruker virkemidler for å lede mottakeren i bestemte retninger, spesielt i dagens medievirkelighet. Jeg jobber aktivt med ulike audiovisuelle virkemidler i håp om å kunne berøre den som ser på. På samme tid prøver jeg utfordre vårt behov for å finne mening og åpne opp for spørsmål rundt det som blir fortalt oss.
Kan du fortelle oss litt om musikken i filmen?
Musikken er laget av min kjære ektemann, musikkprodusent, komponist og musiker Andreas Mjøs (Jaga Jazzist , journ.anm.) Jeg har veldig stor respekt for det han lager. Han lagde også musikken til det forrige arbeidet mitt, Der dunkle Mensch, med Anneli Drecker på vokal. Han har vært rett mann for den musikalske stemningen til disse prosjektene. Andreas kjenner godt til min arbeidsform, interesser og referanser. Han vet hva filmen handler om, fra a til å.
Er du helt ferdig med sirkuslivet nå? Planene fremover?
Hva skal jeg si? Det avhenger jo litt av Statens kunstnerstipend, prosjektstøtte og støtte fra Norsk Filminstitutt. Sannsynligvis blir det en slags 50-100% stilling med noe annet. Det får jeg vite i april , da disse tingene blir offentlig kunngjort. Men jeg håper virkelig jeg får fortsette å lage kunst og film. Jeg har allerede søkt om støtte til en ny kunstkortfilm, denne gangen en krimkortfilm. I tilegg har jeg søkt om idé-utvikling-midler til spillefilm. Det hadde vært en drøm. Vi er ekstremt heldige som har statlige støtteordninger. Men på samme tid har det vært vanskelig å ta ut lønn i video og film produksjonene. Grunnen til det er at de er så kostbare og tidkrevende å produsere. Dette prosjektet var det første hvor jeg kunne ta ut lønn til meg selv. Under produksjonsperioden fra april til desember har jeg ved siden av Kunstnerstipend, for første gang i livet kunnet leve av bare kunsten. Det har vært utrolig inspirerende og produktivt. Men det blir ikke lettere å leve med uforutsigbarheten som følger en nybakt familie, så det hele gjenstår se.
Vining på Cinemtaeket 22. Mars kl 18. Filmen blir vist sammen med Ali Parandians film Journey (5 min).
www.jorunnmyklebustsyversen.com
http://www.cinemateket.no/124608/cyrk
The post Eurodok 2014: Jorunn Myklebust Syversen appeared first on NATT&DAG.