Wired
Hovedoppslaget til Wired er forståelig nok «HOW THE U.S. ALMOST KILLED THE INTERNET – AND WHY IT STILL COU
…
LOL! Neida. Det skjer jo ikke.
Wired får minuspoeng allerede på fronten for å godta redaksjonsassistentens forslag om å smelte sammen en alfakrøll og en hodeskalle. Utover det bærer nyeste Wired stort sett preg av å være et magasin fanget i limbo mellom papirhegemoniet og den nye, DEILIGE digitalalderen. I frykt for å miste de fortsatt lukrative annonseinntektene som papirproduktet tross alt fortsatt trekker inn, velger de å legge seg i en mellomposisjon som egentlig ikke passer et fremtidsrettet, teknologifokusert magasin som Wired. Der hvor lederen sto i (gode) gamle dager er det nå en oppfordring om å sjekke ut Wired på iPad – og dele det derfra. Hvor tilfeldig er det at DELE med kun få anagramiske roteringer blir LEDE? Hvis du ikke vet hva lede opprinnelig betyr, finn en ordbok i hylla og slå det opp. Hvis du ikke har en ordbok i hylla: slå mor og far, og VELKOMMEN TIL 2014. Ikke la Wired lede veien.
Utgaven er ellers helt på det jevne, sett bort fra en del forvirrede saker med Rust Cohle-forvirrede titler (The End of Then – Past? Present? Online, It All Runs Rogether) og en en del titler som viser hvor umusikalsk utdatert papir-Wired etterhvert har blitt (Another Brick in the Chart (som er noe en rockete Pink Floyd-onkel kunne sagt i en rørete konfirmasjonstale)) og Talkin´ Bout Your Generation (Tracy Chapman-referanse!))
(!!!)
Det er fortsatt et marked for papirmagasinet, men akkurat Wired burde nok være på – og er nok på vei til – helelektronisk utgaver. Om vi skal fortsette på musikksporet: pluss for et helt ok intervju med Rick Rubin, som de siste årene har vært mest kjent for å foredle et utdatert uttrykk til noe mer moderne. Fint om Wired etterhvert gjør det samme.
–DR
Plot
Dette kommer kanskje til å virke litt surmaga, så la meg først si: Plot er et skikkelig ålreit blad, og alltid et godt valg om du er i markedet for å svi av en drøy hundrings på journalistikk i langformat. Så også denne gang. Deretter, et par innvendinger:
Denne utgaven av Plot mener at hvis jeg skulle dratt på en konsert i løpet av februar og mars, burde det vært Siri Nilsen på Rockefeller. Den oppgitte grunnen er som følger: “Hun har gjort ukulele kulturelt akseptert, mye på grunn av god traktering live”. Av dette må jeg bare konkludere at Plot slett ikke kjenner meg særlig godt, for det har jeg jo selvfølgelig ikke noe lyst til å få med meg (og ikke påstå at bladet ikke ønsker å kjenne meg godt, da hadde ikke det henvendt seg til meg på en så kameratslig måte). I det hele tatt er bladets guide-seksjon påfallende ubrukelig. Konsert-guiden består i alt av fire anbefalinger i ulike byer. I Oslo er altså eneste tips å få med seg Siri Nilsen, i Trondheim henvises du til Kvelertak, i Stavanger er det Motorpsyco og bor du i Bergen er Plots eneste tips for denne sjettedelen av året at du får med deg Sivert Høyem fordi han har dress og blanke, svarte sko. Det finnes ingen egen tv-guide, men i så fall ville den antagelig anbefalt å sjekke ut nyhetsprogrammet ”Dagsrevyen”. Og før du innvender at Plots mål neppe er å tilfredsstille hipstersmaken til NATT&DAG, la meg presisere: Problemet er ikke at tipsene er døve, men hvor overflødige de er. Plots dekning av konserttilbudet i Oslo gir meg nøyaktig like mye som å gå forbi en tilfeldig Siri Nilsen-konsertplakat på gata. Og når man har betalt 120 kr for en trykksak, er det skuffende å finne innhold som holder lavere kvalitet enn selv ting det er helt unaturlig å sammenligne med.
Forsiden prydes denne gang av Egil Hegeberg, som også er hovedfokuset i en lang artikkel om grunnlovsjubileet. Coverbildet er gøyalt, teksten velskrevet og alt er godt gjennomført, men likevel: Fjorten sider om et så oppbrukt intervjuobjekt som Hegeberg er ganske tamt. I tidligere utgaver har Plot viet side på side til portretter av folk som Sigrid Bonde Tusvik, Hank von Helvete og Leo Ajcik. Fra et magasin man må anta har ambisjoner om å være et mer originalt og solid supplement og/eller allternativ til dagsavisene, er det lite ambisiøst å lene seg på kjendiser disse alt har omtalt og intervjuet opp og ned i mente.
Men, men. Det er egentlig bare pirk, det viktigste i Plot er dokumentarene. Denne gangen kan du fordype deg i tre temaer: Grunnlovsjubileet og Egil Hegebergs nye teaterstykke (meh), selvmåling (ganske interessant) og lastebilbremser (mer spennende enn man skulle tro). Ikke helt på høyde med det beste magasinet har produsert før, men nok godt lesestoff til å holde på interessen en time eller to. Tommel opp, sånn generelt.
–MGD
PS! NB! OBS! Denne omtalen er lovlig seint ute, så om du skal ha kloa i ovennevnte utgave av Plot må du kjappe deg.
Syn og Segn
Redaktør Knut Aastad Bråten innstiller Norges fantasydronning, Margit Sandemo, til Brages Hederspris i lederen i det siste nummeret av Syn og Segn. Godt poeng, flott levert, la oss gjøre det, alle sammen! Ellers er Øystein Rundes énsides tegneserie “Harde Fakta” akkurat passe sprø, Lahlums intervju med Harald Stanghelle er litt meh og Dagfinn Nordbøs “Eg tvitrar, derfor er eg.” var aldri aktuell å lese. Temaet dette nummeret er “Kristenliv”, og fire artikler om kristendom utgjør hovedvekten her.
Det er allikevel – og typisk nok – Halvor Foslis “Farvel, motkultur”, en artikkel om “Motkulturistane Jon Hustad & Hans Rustad”, som frister mest. Fosli starter med å fortelle om de tre motkulturene han er et resultat av – avholdsbevegelsen, målrørsla og lekkristendommen – og hvordan de etter hvert ble tatt opp i mainstreamen. Så retter han hodelykten fremover, og ser for seg at motkulturen Hustad og Rustad representerer etter hvert vil vokse seg sterkere og i større og større grad bli tatt opp i mainstreamen, og det trenger den. Venstresiden er “opphengd i velferdsstatkonservatisme og barnehageutbygging” mens ytre høyre har falt for “ultranasjonalisme eller laissez-faire-liberalisme”. Berøringsangsten er stor knyttet til de to største utfordringene i vår tid: innvandringstempoet og velferdsnivået (han vier en endenote til miljøspørsmålet, som han også ser på som svært stort, men vanskeligere å løse på nasjonalt nivå).
Fosli ser løsningen i follk som Hustad og Rustad, og han er pokker ikke snau når han omtaler dem. Hustad er “ein formidabel motkultur heilt på eiga hand, og som solospelar fell han strengt tatt ut av motkulturomgrepet. La oss seie at han er som Johannes Døyparen, ein som peikar fram mot det som skal kome”. Document.no er “ei forsamling som kanskje uhøgtidleg kan liknast med ein kyrkjelyd i urkristen tid med Rustad i rolla som ein slags Paulus: eit laust vennelag, som samlar seg i alvorlege møte og med indre samhald rundt ei stor oppgåve: å vere ei motstemme i urolege tider, in troubled times.” HOI! Vel, ok. Det sentrale poenget hans – at det kommer en mer hardklypet politikk for strammere tider, og at den ikke nødvendigvis vil komme fra vante eller ventede kanter, er ålreit, det. Selv om Fosli er en kar som virker nærmest totalt uinteressert i å sette seg inn i motargumentene han blir møtt med, og den nesegruse beundringen han konstant byr på er nokså klam.
–FR
Dazed & Confused
«Under the skin of Scarlett Johansson» står det her, og jeg har jo alltid vært over gjennomsnittet interessert i f.eks blod, beinmarg og kjøttslintrer OG Scarlett Johansson, så dette kjøper jeg med det jeg har av lommepenger – i lommene, merk – og blar forbi en del annonser for f.eks G-STAR RAW (HVEM kler seg i slikt?), Baracuta (for få kler seg i slikt), Vivienne Westwood (bra logo) og Swatch (tommel opp) og et intervju med Evian Christ som ser VELDIG ut som om han spiller i Psychic TV ca. 1982 på minst ett av bildene Bafic har tatt av ham (positivt, SEFF), et slags intervju med David Lynch som har en utstilling og en bok med bilder han har tatt i nedlagte fabrikker (åpningsspørsmål «Why are you so attracted to abandoned factories?») og Neneh Cherry og greier (nice) og plutselig sier det POW
POW
Og der er Scarlett. Kjent fra Rob Reiner-mesterverket «North» fra 1994 og «Ghost World», VERDENS BESTE FILM, nå aktuell med f.eks «Don Jon» og «Her» ifølge andre avsnittet i denne saken, og «Under the Skin» og derav den… ikke akkurat SUPERoppfinnsomme tittelen på omslaget. Scarlett er intervjuet av Tim Noakes (en sør-afrikansk professor i trim og sportsvitenskap ifølge Wikipedia – må muligens tas med litt salt tror jeg), stylet av en Jacob K og fotografert av Benjamin Alexander Huseby (heia Norge/Lillehammer ’94-pologenser/lusekofte-vinkling DEKKET.)
Hvis du har en stor kniv og dette aktuelle eksemplaret av Dazed kan du bla opp til side 122 og finne et bilde av Scarlett posisjonert på en flislagt slags diger to-trinns trapp, ikledd en type enskuldret homecoming-versjon av «den lille sorte», litt i overkant spisse sko kanskje med et slags tiårsskiftet åtti-/nittitallet-koloritt, men VIKTIGST AV ALT, et sett med GLITRENDE SOKKER, og det bildet kan du skjære ut med kniven din og klistre til veggen f.eks med blodet som tyter ut av nevene dine siden du skar deg sjøl i din totale mangel på evne til å hanskes med knivskarpe gjenstander.
For hvem vil ikke ha en Scarlett med glitresokker innen den dagligdagse rekkevidde? Kun idioter, spør du meg.
Noakes namedropper Baudrillard, John Lennon og Jim Morrison i første avsnitt i intervjuet. Han fastslår at Scarlett har grønne øyne, befinner seg på dass og har solbriller. Hun er visst flott å ta inn i øynene selv UTEN rød løper-getup, eller som «Scarlett in the raw» (direkte sitat). Fett! Hun har ny iPhone, limo-driveren blæster TLC på anlegget og Noakes og Johansson flyter ut i Paris-natten for å henge på fiskerestauranter og greier. Sartre blir nevnt! Hemingway tas opp! Scarlett forteller at hun aldri stiller på bilder sammen med fans. Faen, der røk sjansen min til å en gang posere med selveste forbanna Rebecca Doppelmeyer, men – silver lining og greier – samtidig slipper jeg å frykte at Roffe oppi gaten plutselig poster slikt et foto på Instagram og at jeg må hjerte det i en slags 60/20/20-miks av avmakt, resignasjon og misunnelse.
Samosas oppsøkes, blomster overleveres, «Under the skin»-regissør Jonathan Glazer snakker om å filmatisk hanskes med en naken Scarlett Johansson, og det hele ender med at jeg står her og lapper nevene mine med sølvteip og gnagsårplaster siden jeg faen ikke klarer å håndtere knivskarpe kniver når jeg skal innrede og dekorere.
–SS
The post BLAD, BLAD, BLAD: Plot, Wired, Syn og Segn, Dazed & Confused appeared first on NATT&DAG.