Kronikker om «Girls» er som kommentarfeltinnlegg på Dagbladet.no – de handler om det forfatteren vil de skal handle om, uavhengig av sammenhengen de hevder å springe ut fra. Selv ble jeg på et tidspunkt såpass lei av dumme tekster om «Girls» at avsmaken smittet over på serien, og gjorde det vanskelig å få noe særlig ut av andresesongen.
Men i tredje sesong har Lena Dunham og hennes manusforfattere gjort sitt ypperste for å fremstille samtlige fire hovedpersoner som genuint usympatiske mennesker, hvilket har gitt serien et stort og høyst kjærkomment løft.
Og uansett hvordan man snur og vender på det, er det dette som er «Girls»’ store bidrag til tv-dramatikken og feminismen: Både mannlige og kvinnelige regissører og manusforfattere kvier seg for å fremstille jenter og kvinner som ekle og utiltalende på film og tv, og når det en sjelden gang gjøres, gjøres det som regel såpass anstrengt og overtydelig at det er umulig å se rollefigurene og deres oppførsel som annet enn et feministisk statement om at kvinner vil og kvinner kan, men at akkurat disse kvinnene naturligvis aldri ville finne på å gjøre noe sånt på ordentlig. Hvilket naturligvis saboterer hele poenget.
Det handler om en blanding av mannlig blikk, kvinnelig forfengelighet og nennsomt innarbeidede kulturelle nevroser som gjør at vi alle blir nervøse av å se gærne kvinner på film – særlig hvis galskapen får forplante seg nedover i retning kjønnsorganene. Da vekkes alt som er av fars-, mors- og brorsinstinkter, og foten settes kollektivt ned slik at fellesskapet skal kunne unnslippe de verste traumene. Dette er et vel så stort feministisk problem som film- og tv-bransjens rigide skjønnhetsidealer, og «Girls» stabber langsomt fremover i fremskrittets navn, én lubben midje og ett frastøtende gjenkjennelig karaktertrekk av gangen.
Det kan synes banalt – og man kan tilgis for å hevde at vi i 2014 burde være forbi det stadiet hvor det ligger en likestillingspolitisk verdi i å anstrenge seg for å vise kvinnelige rollefigurer som gjør alle de idiotiske, motbydelige, avskyelige tingene som menn alltid har gjort på film og på tv – men strukturelle problemer kjennetegnes som kjent av sin brutale enkelhet. Det er maktpåliggende at kvinnekarakterer i film og tv blir eklere og gærnere og mer forstyrrende – men de må fremstå som ekte mennesker mens de gjør det. Hvis ikke, blir også dette en hul, innholdsløs positur.
De kvinnelige rollefigurene som gjør alle disse forferdelige tingene er ikke feministiske ledestjerner, men selve praksisen får en feministisk dimensjon, ettersom den utvider rammene for kvinnelig representasjon, hvilket i tur får ringvirkninger for verden utenfor tv-skjermene og kinolerettene.
Hvilket bringer oss til Comedy Centrals nye komedieserie «Broad City», som skildrer livene til to unge kvinner bosatt i New York. I likhet med de fire hovedpersonene i «Girls» er Abbi og Ilana noenogtjueårgamle kvinner som er velsignet med en befriende mangel på selvinnsikt, og som hengir seg til den særamerikanske aktiviteten kjent som figuring it out. I deres tilfelle betyr dette store mengder marihuana, en endeløs rekke dumme påfunn og en usvikelig tiltro til egen fortreffelighet som ville vært beundringsverdig dersom den ikke var så deprimerende.
«Broad City» er morsomt; Hannibal Buress er med, og noen ganger Chris Gethard også, men det som virkelig gjør serien verdt å snakke om, er rollefiguren Ilana, spilt av Ilana Glazer. Ilana er en overseksualisert hobbymisbruker som er hemmelig forelska i bestevenninna si på en litt ugrei, vagt overgrepsaktig og ikke spesielt hemmelig måte. Hennes amoralske latskap og prinsippløse jakt på tilfredsstillelse av sine umettelige primærbehov, minner mer om «It’s Always Sunny in Philadelphia» enn om «Girls». Men i motsetning til den distanserte skildringen de rabiate gærningene i «Always Sunny», spilles Ilana som – om ikke en helt – så i alle fall en figur det er meningen at publikum skal sympatisere og identifisere seg med en gang i blant.
Hennes uvelkomne tafsing på Abbi – som i bisetninger til stadighet nevnes som et problem «vi har snakket om» – fremstilles dermed som noe publikum skal nikke anerkjennende til.
Det er sjelden man som tv-seer trekkes inn i et slikt bolverk av creepy medavhengighet i en komiserie, og det er enda sjeldnere at det gjøres av kvinner. Og det at det oppleves som noe disse unge kvinnene faktisk gjør og diskuterer og forholder seg til på regelmessig basis – ja, dét er noe å ta med seg videre i kvinnedagsmåneden.
The post Kvinner vil og kvinner kan appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
