Quantcast
Channel: NATT&DAG
Viewing all 4829 articles
Browse latest View live

Gesaffelsteins nye singel er litt pervo, men veldig bra

0
0

Gesaffelstein er tech-house-artisten du garantert har hørt, men som du kanskje ikke har hørt nok om.

På pressebilder ser Mike Lévy ut som en slags parodi på en franskmann. Som en Xavier Dolan i en modelljobb for Hugo Boss, med tjukt hår, imponerende kjeveparti, hvit skjorte og klassiske dressjakker. Han høres i høyeste grad fransk ut også, ut i fra de få radiointervjuene han har deltatt på, der han snakker lidenskapelig om ideene sine med solid aksent.

«Gesaffelstein» er et teleskopord, satt sammen av gesamtkunstwerk (en term for å beskrive et kunstverk satt sammen av flere kunstformer, også kalt total kunst) og Albert Einstein. Navnet gaper altså høyt og bredt, der det refererer til den mest absolutte formen for kunst, og Einsteins kvantefysikk, som handler om fotoner og … andre dritsmå ting inni atomer. Uansett, fyren lager kul techno.

Etter samarbeidet med Jean Michel Jarre på «Conquistador» fra 2015, og soundtracket han lagde for filmen Maryland samme år, har det vært stille fra Lévy. Fansen har lenge lurt på hva Gesaffelstein har drevet med de par-tre siste årene. 29. november i fjor fikk de svar med låten «Reset», med tilhørende musikkvideo.

Videoen er repetitiv, som låtas industrielle og mørke riff, der vi følger en rapper som imiterer hiphop-stiler kronologisk fra 90-tallet og inn i fremtiden, hvor han ender opp som en slags «siste boss»-versjon av en Soundcloud-rapper.

Og nå kommer han med enda en singel. Og video!

Gesaffelsteins nye låt har han laget i samarbeid med The Weeknd, og er en 80-talls-retro R&B-perle om besettelse, og å ville ha barn. Ved siden av det å ville ha sex med noen sakte, med lysene på. 

I 2013 ble Lévy sammen med kompis og kollega Brodinski invitert til å samarbeide med Kanye Wests på hans sjette plate, Yeezus. Gesaffelstein produserte megahitten «Black Skinhead» sammen med Daft Punk, Brodinski og en håndfull andre, i tillegg til «Send It Up», som Arca også la en hånd på.

Kort tid etter arbeidet på Yeezus slapp Gesaffelstein et album under eget navn han hadde arbeidet med siden 2011, Aleph. Mange av låtene kan virke som outtakes fra Yeezus (på en god måte!), der den harde tech-housen viser muskler, uten å la seg kontrollere av den overhendende, sofistikerte visjonen.

Gesaffelstein har alltid foretrukket et tilbaketrukket liv. Han er ikke glad i å klubbe, og har en Lars von Trier-liknende filosofi når det kommer til konsumering av kunst, der han er redd for å la sin egen kunst bli påvirket av nye inntrykk. Han sier selv han er mer inspirert av Pierre Soulages minimalistiske, stort sett svarte, bilder, og klassisistiske bilder fra for eksempel Jacques-Louis David.

Fra gammelt til nytt: det er omtrent ikke gjort noe mer promo for det neste albumet hans enn dette bildet han la ut på Facebook i desember.

The post Gesaffelsteins nye singel er litt pervo, men veldig bra appeared first on NATT&DAG.


Oslos snilleste gutteklubb har startet plateselskap

0
0

Uteklubb har bidratt til å fylle et techno-tomrom Oslo har lidd av en god stund. De har i gjennomsnitt arrangert 0,58 knirkefrie raves per måned det siste året, og med dette bevist at ulovlige fester ikke nødvendigvis reflekterer sosiale kretser der hvite menn med tovede fletter på hodet danser barfot, ruser seg og hyller månefaser.

De har også nylig snekret opp et residency og klubbkonsept under navnet «Translusid» på Blå, som verken har generert knivstikking eller skyteepisoder, men snarere god stemning og spennende bookinger. Det raser og går, nesten så fort at man bare så vidt kan holde følge. Dessuten er de nominert til Osloprisen 2018 for Årets klubb!

Les også: Her er de nominerte til Årets klubb

Men denne fredagen er det en musikkutgivelse som skal luske seg ut av skyggen.

UTE.REC styres primært av to stykker under navnene Ekkel og Oprofessionell. Deres første utgivelse, den fire spor lange UTE0001, slippes på Bandcamp 12. januar. Utgivelsen består blant annet av den akk så relaterbare «Fell in love with a social climber».

Hva suger mest med å bli forelsket i en såkalt «social climber»?
– Vet heldigvis ikke. Sikkert å bli dumpa for en influencer.

Kommer dere til å gi ut den finurlige, og smått legendariske, remixen av Morten Abels «Be my lover», som har vært sneket inn i tidligere sets?
– Vi får se! En liten fugl fortalte meg at den dukker opp på Parkteatret i kveld, når denne fuglen her spiller live mellom klokka ett og to. Låta vil komme ut før eller siden.

Les også: Her kan du stemme på ALLE til Osloprisen 2018

Musikken på UTE001 er produsert av label-sjef Oproffessionell, og vil bli fremført i sin helhet i kveld fra klokken ett.

Er navnet «Oprofessionell» en referanse til Kents sårbare sang med samme tittel, eller?
– Bingo!!

De har på forhånd fristet med breakbeats, trance leads og samples fra nordisk pop i en hastighet på 140+ bpm, hvilket betyr at det er gooode muligheter for å brenne noen januarkalorier på gulvet. Utover dette kan man naturligvis forvente seg spillopper fra de andre DJene i kollektivet; et ambient set av Marius Bø, samt sets av Carl Fuck og Haider. Vi har også blitt lovet kodede visuals av Rohtie og en komplett estetisk transformasjon av konsertlokalet.

Vil dere fortsette å arrangere svartklubb (svensk uttrykk man kan bruke hvis man får litt oppkast i munnen av å hele tiden ta i bruk ordet «rave», red.anm) nå som UTE.REC og Translusid har begynt å ta form?
– Selvfølgelig! Det er jo det som er best, selv om det er ekstremt utmattende. Det er viktig for kulturen.

Uteklubb har imidlertid gitt utrykk for at produksjonen muligens er for smal for det norske musikklandskapet, i motsetning til våre nordiske naboland der det lenge har eksistert miljøer rundt smale plateselskaper, som har vært med på å definere den internasjonale elektroniske scenen.

I Stockholm har man Adam Beyers Drumcode og det mørkere og mer uforutsigbare Northern Electronics som dreier rundt Abdullah Rashim og Varg. København er for alvor under den internasjonale lupen med sin særdeles raske technoscene, ledet an av blant annet Courtesy og Mama Snakes label «Ectotherm». I Island har de den dynamiske produsenten Bjarki og alle hans påfunn. I Oslo har vi et knippe slitne DJ-duoer som resirkuleres mellom Jaeger og Villa helg etter helg, sesong etter sesong, år etter år … Eller blir dette å svartmale med litt for bred pensel? Diagnosen kan likevel synes å stemme når man ser tilbake på 2018 og det verkende hullet i Oslos technoklubbliv Uteklubb har klart å fylle.

Hva er de beste obskure technoundersjangrene? Er UTE001 innom noen av dem?
– Svensk hardtechno, svensk trance og svensk pop. Vi høres ikke ut som noen av dem, da.

Dørene åpner kl 22.00. ID: 20. CC: 150,-

Les også: Oslos uteliv mangler vitalitet. Utendørs rave er svaret.

The post Oslos snilleste gutteklubb har startet plateselskap appeared first on NATT&DAG.

Quiz: Er du en vanlig person eller en karakter i Game of Thrones?

0
0

Idag fikk vi vite at neste episode av Game of Thrones får premiere 15. april på HBO Nordic. Mens du venter kan du jo slå ihjel og voldta tiden med denne quizzen, hvor du kan finne ut om du er en vanlig person eller en karakter i Game of Thrones.

Les også: Quiz: Hvem er du i Game of Thrones?

Les også: Sentralbanksjef Øystein Olsens siterer Game of Thrones – N&D tar Photoshop-utfordringen

The post Quiz: Er du en vanlig person eller en karakter i Game of Thrones? appeared first on NATT&DAG.

Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person»-forfatteren

0
0

Det var i desember 2017 at Kristen Roupenian dukket opp fra intet, med novellen «Cat Person» som ble publisert i The New Yorker og gikk viralt. På bare tre uker ble den The New Yorkers nest best leste sak i 2017.

Det var den tiden da behovet for #metoo-bekjennelser var umettelig, og plutselig kom en novelle, en litterær fiksjon, som ikke avdekket utstrakt maktmisbruk eller grusomme overgrep, men som rettet blikket mot noe enda flere kunne kjenne seg igjen i: en mislykket date og dårlig sex.

Margot, en 20 år gammel student, innleder et forhold til den noe eldre Ted. Først foregår alt via meldinger, han virker kul og morsom. Men så drar de på date, og alt går galt: det begynner med et katastrofalt kyss og ender med enda verre sex.

Novellen kom på helt riktig tidspunkt, da #metoo-bevegelsen virkelig hadde vind i seilene, da det fantes et veldig forståelig og håndgripelig behov for gjenkjennelige vitnesbyrd, i kronikker, facebook-poster, og ja, i noveller. Og det var nettopp dette den av mange ble hyllet for, at den var så gjenkjennelig.

Les også: Oslos snilleste gutteklubb har startet plateselskap 

Men er gjenkjennelighet det eneste som skal avgjøre om noe er bra eller dårlig? Et drøyt år har gått, og ting ser annerledes ut. På bakgrunn av suksessen med «Cat Person» er Kirsten Roupenians debutbok You Know You Want This kommet, og sammenhengen den omdiskuterte novellen inngår i, er en ganske annen. Det er en samling noveller som alle handler om ubehagelige ting, hvor det i hver og en av dem er noen som skal ydmykes.

Roupenian utforsker grums, systematisk: voldelig sex, bitre ekskoner, giftig maskulinitet, sadisme og så videre. Men det virker ikke som om det er motivert ut ifra et ønske om å utforske menneskelige randsoner. Snarere virker hun bare pervo. Ikke at det er noe galt med det. Det er lov å være pervo. De fleste av oss er det, og skjuler det i større og mindre grad. Selv sadister er mennesker, får man tro, men ikke i historiene til Roupenian.

Ta for eksempel åpningen på «Nice Guy», bokens lengste novelle:

«By the time he was thirty-five, the only way Ted could get hard and remain so for the duration of sexual intercourse was to pretend that his dick was a knife, and the woman he was fucking was stabbing herself with it.»

Ted er en sånn fyr som blir sammen med jenter ved å få dem til å tro at han er en nice guy som de kan slå seg til ro med når de har har gitt opp å få drittsekkene de egentlig begjærer. Han lar dem tenke at de egentlig kunne fått noe bedre, men at han er et trygt valg. Det eneste som gir ham noen glede er altså å forestille seg at kvinnene skader seg selv mens de har sex med ham.

Alt han egentlig ønsket seg var å bli elsket, forgudet. At han aldri ble det, har Roupenian en enkel forklaring på: Han er stygg og lav.

Les også: Du MÅ se surviving R. Kelly 

De fleste menneskene i denne boken er enten tjukke, stygge og dumme eller pene og kule. Noen ganger får man følelsen av å lese tekstene til en veldig intelligent 16-åring, som kan formulere lange, morsomme setninger, men som ikke skjønner så mye av hvordan mennesker er, og hvorfor de gjør som de gjør. Det virker ikke som om Roupenian har noen avstand til 16-åringenes tankeverden. Det er ingen grenser for Roupenians detaljerte utbroderinger av hvor patetiske folk kan være.

Og forakt kan være en god drivkraft. Det kan være befriende. Men da inneholder det som regel en viss grad av selvforakt. Det virker det som Roupenian mangler.

I alle novellene er sex og følelser utelukkende maktforhandlinger. Men man har sett denne typen kynisme og misantropi før, og maktforhandlingene blitt skildret med mer liv, og enda viktigere: med mer skuffelse. Roupenian derimot, virker tilfreds med å fråtse i grumset.

Da «Cat Person» ble diskutert i 2017 ble det tatt for gitt at jenta i fortellingen var et slags offer. Ikke fordi hun endte med å gjøre noe hun ikke ønsket, men fordi hun rett og slett fikk et brutalt møte med hvor jævlige menn kan være. Og det er ingen tvil om at Robert i «Cat Person» er usympatisk. Men Margot er egentlig ikke så mye bedre hun heller. Til stadighet påpeker hun hvor tjukk og ekkel Robert er, og den eneste grunnen til at hun velger å ha sex med ham, selv om hun innser at hun egentlig ikke vil, er fordi det er tungvint å avbryte det. For å klare å bli kåt fantaserer hun om hvor kåt hun gjør ham, hun som er så ung og vakker.

Les også: Tidens ånd: privatpersoner betaler for sponsede instaposter 

Når man leser «Cat Person» inni mellom alle de andre novellene i You Know You Want This blir det tydelig at det er her fortellingen hører hjemme: Her hvor alle behandler hverandre like jævlig.

At Roupenian ikke ønsker å være noen #metoo-fanebærer, blir gjort klart en gang for alle i bokens siste fortelling. Den handler om Ellie, som bare vil bite. Helt siden hun var barn har hun drømt om å bite folk, i leggen, i armen, i halsen, hvor som helst. Og hun klarer å holde seg, helt til hun en dag blir antastet av den nye kjekkasen på kontoret, som kaster seg over henne og kysser henne brått. Ellie svarer med å bite ham i ansiktet, alt for voldsomt, hun biter av et ordentlig kjøttstykke, nå er han vansiret for alltid.

Akkurat når det går opp for henne hva hun har gjort – nå blir hun utstøtt, mister jobben, må i fengsel – kommer de andre damene på kontoret henne til unnsetning: De så hva som skjedde! Han angrep henne! Han er en overgriper! Han har gjort det samme med flere andre! Hun forsvarte seg jo bare.

You Know You Want This kommer på engelsk i morgen (15. januar) Den norske oversettelsen, Du vet at du vil, utgis på Gyldendal i februar.

NATT&DAGs litteratursatsning er støttet av Fritt Ord.

The post Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person»-forfatteren appeared first on NATT&DAG.

Quiz: Du er Per Willy-Amundsen. Klarer du å komme deg gjennom dagen uten å si at ikke-etnisk norske bør få mindre barn enn etnisk norske?

0
0

Ai ai ai, Per Willy-Amundsen har tråkket i salaten!

I forbindelse med Ernas ønske om at nordmenn må få flere barn, sa Amundsen i et intervju med TV2 at «Når de som har høyest fertilitet er ikke-vestlige innvandrere, altså at de har langt mer barneproduksjon enn det etniske nordmenn har, da må man tilpasse barnetrygden deretter.»

Les også: NATT&DAG møter FrP

Ja, det ser ikke bra ut.

Men hvis du tror det er så lett å gå en hel dag uten å uttrykke et ønske om ikke-etnisk norske må få færre barn, kan du jo prøve denne quizen og se om du klarer det selv.

Det er vanskeligere enn du tror!

Les også: – Svært høyreradikale krefter sitter sentralt i Frp

The post Quiz: Du er Per Willy-Amundsen. Klarer du å komme deg gjennom dagen uten å si at ikke-etnisk norske bør få mindre barn enn etnisk norske? appeared first on NATT&DAG.

Her er de beste illustrasjonsbildene fra VGs fedmesaker

0
0

VG skriver mye om fedme. Det er bra, det må de få lov til! Men hva skjer egentlig med alle illustrasjonsbildene? Og hvordan blir de til?

Les også: Ny trend: VG finner på nye trender

Hvem vet. Vi vet i alle fall at bildene er veldig rare.

Her er de beste illustrasjonsbildene fra VGs fedmesaker:

«Hva skal dere bruke bildet til, egentlig?»
«Hemmelig. =)»

«Hva sier vekta? Har du gått ned?»
«Nei.»

 

Les også: Det beste fra VGs Movember-protokoll

 

Ifølge denne vitenskapelige illustrasjonen har altså ikke overvekt noe med hvor stort eller hvor rødt skjelettet ditt er.

«Bare fortsett å spis, du. Pappa skal bare ta noen bilder av deg som han skal selge til VG!»

«Men herregud, jeg SER jo at disse klærne ikke passer, hvorfor skal jeg prøve en gang?»
«Bare prøv litt til =) Skal bare ta et par kjappe bilder!»

Vektklubb.no, som samarbeider med VG, er ikke noe verre!

Les også: Tidens ånd: Privatpersoner betaler for sponsede Instaposter

 

The post Her er de beste illustrasjonsbildene fra VGs fedmesaker appeared first on NATT&DAG.

– Hvordan kan man IKKE vise penis?

0
0

Gaspar Noé står i lue, vinterjakke og solbriller mens han tar seg en sigg utenfor hotellet kalt «The Edge»: et minimalistisk, isbre-liknende bygg med veldig rette linjer som helt sikkert har vunnet mange arkitekturpriser. Under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) presenterer han sin siste film, Climax, en marerittaktig historie om et danseteam som i fellesskap blir ufrivillig dopet på LSD fra en sangriabolle på fest.

Han ønsket selv å oppleve noen trippy visuals på nordlys-tur forrige dagen, men ble skuffet da himmelen var mørk og vanlig.

– Jeg har hørt det er mindre dop i Norge enn i for eksempel Frankrike og England? Men uansett, hvis man lager en film om moderne ungdom, enten om det er i Frankrike, Norge eller Tokyo, må man nesten ha med med dop.

Dette er et prinsipp han har levd etter gjennom hele den hardtslående filmografien sin. Det er sterke og delte meninger om den franske auteuren, og sånn har det vært helt siden hans langfilmdebut i 1998, I Stand Alone. Filmen er en nådeløs oppoverbakke for hovedkarakteren, en slakter, som etter en forferdelig oppvekst begår et drap. Før den skjebnesvangre sluttscenen setter Noé på bombastisk vis lista høyt for resten av karrieren ved å avbryte handlingen med en tekstplakat:

«DU HAR 30 SEKUNDER PÅ DEG TIL Å FORLATE KINOSALEN».

Han har siden fortsatt i det samme, insisterende sporet. I 2002 fulgte han opp med Irréversible, som inneholder filmhistoriens kanskje mest omtalte voldtektsscene, filmet i én ti minutter lang tagning. I 2009 skapte han en umiddelbar moderne klassiker med Enter the Void, en 2,5 timers maktdemonstrasjon i spesialeffekter i form av en post-mortem DMT-trip.

Stor suksess til tross, Gaspar Noé har ikke hatt mye penger den siste tiden. Under spørsmålsrunden tidligere i festivalen innrømmet han at han var såpass blakk før han startet produksjonen av Climax at han var på randen til å «begynne å lage reklamer, prostituere meg selv».

– Jeg sa til produsenter at jeg skulle lage en dokumentar om dansing. Jeg hadde jo ikke skrevet noe manus, så jeg hadde ikke fått noen penger hvis jeg ikke hadde lurt dem.

Han sier at filmene hans er ulike de amerikanske blockbusterne og de europeiske festivalfilmene fordi han ikke er interessert i å fortelle moralistiske historier om at rasisme er dårlig og hvor farlig konservativ politikk kan være. Selv om det er lettere å finansiere konvensjonelle filmer, foretrekker Noé å ha et lavere budsjett og til gjengjeld full kontroll over prosjektet.


MINDRE DOP, MER SNUS: «This gives you mouth cancer, no?»

Har du noen andre triks du bruker når produsenter prøver å blande seg inn?
– Det andre trikset er å bruke long takes. Det beskytter klippingen fra dem. Jeg fant ut av det da jeg lagde Irréversible. Da jeg var ferdig kom alle og sa jeg måtte klippe den ned, spesielt voldtektsscenen. Men det kunne jeg jo ikke, for den består jo bare av long takes! Og de bare, «oh shit…». Haha!

Diskursen rundt sjokkfaktoren i Gaspar Noés filmer kan virke noe fremmed for et ungt og liberalt publikum, godt vant som vi er med slakk sensurpolitikk, et internett med fri tilgang på fetishporno, litt for virkelige krigsbilder og andre obskøniteter. Ryktet virker å bli forsterket i en feedback mellom, ifølge ham selv, «bourgeoisie assholes» som dukker opp på (og forlater) Cannes-premierene hans, og sensasjonalismen i tabloidmedia.

–  I noen tilfeller drar folk på hovedkonkurransen i Cannes bare fordi de er desperate etter å ta på seg en smoking og gå på en rød løper. Der har du de dummeste konservative folka fra Sør-Frankrike og Paris. De har hørt navnet til for eksempel Lars von Trier, og drar fordi de vil ha bilde og autograf. Sånne folk er et mareritt.

Les også: Nordmenn vurderer eskortejenter på internett: her er de beste anmeldelsene

Selv om det sikkert i stor grad er fjols fra øvre middelklasse som rykker på nesen av Gaspar Noé kan man ikke akkurat si at filmene hans er for alle, med deres eksplisitte fremstilling av sex, dop og vold. Han kaller dem imidlertid «helt normale», sett i lys av inspirasjonskildene sine: Fassbinder, Pasolini og Cronenberg.

Du blir ofte nevnt i sammenheng med bevegelsen man kaller «fransk nyekstremitet». Hva tenker du om den merkelappen?
– Jeg tror det handler om politikk. På 90-tallet var det bare noen land som ga mulighet for filmskapere å lage filmer med vold, sex og dop. De franske filmene som kom ut på den tiden har selvfølgelig en rot i det franske samfunnet, men de kunne godt blitt laget i for eksempel Italia. Det er bare ingen som ville ha finansiert dem under Berlusconi. Men ja, fransk film er kanskje mer vill enn amerikansk film akkurat nå.

Det franske samfunnet er ikke akkurat rolig det heller.
– Da jeg så opptøyene i gatene for første gang syntes jeg det var gledelig. Det føltes ikke som om det var et monster som kom ut fra kjelleren eller noe. Det var bare ungdom som var glade for å knuse ruter og stjele bigmacs og joggesko. Venstrevridde som stjal penger fra butikker, hjemløse som ruset seg, danset rundt… Det skjedde jo rett før jul også, så de kunne stjele jakker og sko de kunne gi til vennene sine. Det var som en tidlig julefeiring. Haha.

– Folk vil jo egentlig ikke spise de rike, de vil bare bli rikere selv. Hahaha. De ser alle de samme filmene, de hører på den samme musikken. De er alle en del av konsumsamfunnet. Jeg føler meg også som en del av Frankrike, selv om jeg aldri har stemt ved valg.

Men det er tross alt en frustrasjon og et sinne rettet mot en elite som ligger i bunnen for opprøret. Den rasistiske slakteren fra I Stand Alone føles kanskje mer aktuell enn noen gang?
– Kanskje, men jeg ville ikke kalt The Butcher (hovedkarakteren i filmen, red.anm) fascist. Jeg synes «fascist» er et overbrukt begrep. Sett fra utsiden virker opprøret mye mer dramatisk enn det det gjør fra innsiden. Det rare denne gangen er at du har folk fra ytre høyre, blandet med folk fra ytre venstre, politisk nøytrale, hjemløse, bønder… Alle står samlet. Jeg ser det som det fattige Frankrike som kjemper mot det rike Frankrike.

Les også: Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person»-forfatteren

Det er ikke bare i hverdagen Noé setter pris på litt kaos. Climax ble filmet på et par uker med bare tre sider manus i bunnen. Resten improviserte han fram underveis sammen med amatørskuespillerne på settet. En radikalt annerledes måte å jobbe på enn i for eksempel Enter the Void, altså, der de nøye planlagte opptakene varte i to måneder, etterfulgt av en post-produksjon på et helt år. Men Noé mener at arbeidsmetoden ikke har noe å gjøre med om han føler seg fri eller ikke.

– Mest av alt føler jeg at jeg har mest kontroll når jeg ikke trenger å ta hensyn til TV-kanaler eller investorer når jeg skriver manuset. Alle skal absolutt pitche inn hvordan de synes filmen skal være. Det er vanvittig irriterende å skulle høre på folk du ikke respekterer. 99 prosent av alle som leser manuset før filmen blir produsert er folk jeg ikke respekterer. Men jeg trenger pengene deres. Jeg har venner som prøver å få finansiert kortfilmer som mottar tilbakemeldinger som er lengre enn manuset.

Er det flere typer folk du hater å samarbeide med?
– Ja, ustabile folk på sett. Det er så mye jobb å lage en film, og jeg orker ikke å ha for eksempel bipolare, narsissistiske, og andre problematiske folk som skriker eller blir sjalu fordi du filmer noen andre mer enn dem. Jeg pleier å snakke med crewet om drugs, for da kan jeg se hvem som er junkier, om de er i trøbbel med politiet, og andre som tar med seg drama.

– Jeg liker også å vite om de røyker cannabis. Noen ganger er de folka veldig late. På det forrige settet ba jeg noen som røyket om raskt å male en vegg, men de bare «uuuuhhh hvor er den, uuuuhhh, hva». Det var som å jobbe med skilpadder! Jeg kunne aldri klippet med noen som røyker cannabis, av samme grunn. Heller ikke folk på kokain. De blir så selvsentrerte. Kjemikaliene gjør dem så selvopptatte at de bare snakker og snakker og snakker …

Hva synes du om bruk av rusmidler i terapi?
– Jeg har aldri vært i terapi, så det er vanskelig for meg å si. Men et rusmiddel jeg alltid har brukt rekreasjonelt, som i utgangspunktet ble utviklet for terapi, er MDMA. Det har jeg troen på. Det får folk til å snakke på en vennlig måte, og det blir ikke ordentlig psykedelisk før du overdoserer på det. I små mengder slipper det løs serotonin og gjør deg vennligere. Det blir sagt at man aldri må møte fiendene sine på ecstasy, for da vil man bare tilgi dem.

 

Det er bare fint, er det ikke?
– Så lenge fienden din ikke er på kokain, så de prøver å utnytte deg. Det er bra å ha fiender noen ganger. Hvis det ikke hadde fantes noen som ikke respekterer deg hadde det ikke gått an å respektere noen heller, ikke sant.

Det virker som om Gaspar Noé er komfortabel med livets dissonanser og konfliktene rundt ham, både privat, og utenfor kontorvinduet hans. Er det sånn man blir av å ha tatt masse LSD? En balansert og tilfreds «yin og yang»-livsstil?

Da NATT&DAG møtte Gaspar Noé i Frankrike i 2010 etter Enter the Void sa han at han liker porno, men at han aldri hadde sett noe ordentlig bra i den sjangeren. Noen år senere lagde han Love, som kan tolkes som hans forsøk på å lage nettopp det, et pornografisk mesterverk. Da man satt i kinosalen og fikk sprutet sæd mot seg i full 3D, føltes det kanskje litt som om det var akkurat det man var vitne til.

Les også: Møt Gaspar Noé, et fransk-argentinsk fyrtårn i tåkehavet av dølle filmregissører

– Da jeg viste Love i USA var det til og med en anerkjent kritiker som spurte meg om hvorfor jeg trengte å vise en penis. Hva snakker du om, liksom. En penis er like mye en del av kroppen som en fot eller en nese. Når man lager en film om seksuell lidenskap, hvordan kan man ikke vise penis?

Har du sett noe bra porno i det siste?
– Jeg sluttet egentlig å se på porno rundt 20 år siden fordi jeg produserte for lite testosteron. Sånne type videoer pirrer meg ikke lenger. Jeg liker best porno fra 70-tallet da kvinnene hadde hår, da de lignet ekte mennesker. Nå ser det ikke ut som om pornoskuespillerne hører til menneskearten. Alle er barberte, mennene er bodybuildere, de er fulle av tatoveringer. Jeg klarer ikke relatere til dem.

Har du hørt om noen som har runka til Love?
– Tja. Jeg har ikke sett noen i kinosalen akkurat, men folk runker jo til litt av hvert. Da jeg var tenåring pleide jeg å runke til TV-nyhetene fordi programlederen var så pen. Mellom innslag om massemord i Afrika og liknende visste jeg at jeg hadde rundt 30 sekunder på meg til å runke. Man kan runke til alt. Jeg har til og med runket til undertøyskataloger uten modeller, der man ikke ser noe annet enn undertøyet.

Climax har premiere på norske kinoer 8. februar.

The post – Hvordan kan man IKKE vise penis? appeared first on NATT&DAG.

Kanskje Henrik Thodesen bør bli taxisjåfør på ekte?

0
0


I begynnelsen av tredje episode i den nye humorserien 
Henrik Uber Alles sitter Thodesen og komikerkollega Jonas Kinge Bergland i en bil. Thodesen styrer rattet mens Bergland skryter av den tettpakkede timeplanen sin. Thodesen viser et par oppgitte ansiktsuttrykk til kamera før han sier: «Se her ‘a! De graver jo overalt nå!».

Bergland snur seg irritert mot Thodesen, «Assa hva er det du sier for no’, det der er ikke BRA NOK samtaleemne!»

Det er første gang serien viser noe som kan minne om selvinnsikt. For ingenting ved serien Henrik Uber Alles er «bra nok». 

Konseptet er: Henrik Thodesen spiller seg selv. Han er en komiker som er godt over middagshøyden, og har nettopp blitt løst fra den lukrative kontrakten hos TV3 og kan endelig bruke kreativiteten sin til å gjøre akkurat det han vil.

LES OGSÅ: Norsk lineær-TV er i krise: Hjelp, vi vil drive med humor!

Det er bare det at Henrik Thodesen ikke er så morsom lenger.

Karrierene til vennene hans Lars Berrum (mesterlig spilt av Lars Berrum), Sigrid Bonde Tusvik (Sigrid Bonde Tusvik) og Odd-Magnus Williamson (Odd-Magnus Williamson) går som det suser. For hovedpersonen uteblir jobbtilbudene. For å opprettholde den luksuriøse livsstilen man tillegger seg ved å jobbe i Norges femte største TV-kanal begynner han derfor å kjøre Uber.

Premisset er til forveksling likt en av fjorårets beste norske serier, Oslo Zoo – med den viktige forskjellen at det denne gangen dreier som en mislykket komiker i stedet for en mislykket akademiker.

LES OGSÅ: «Oslo Zoo»: – Det trenger ikke være så tydelig at det er en humorserie

Henrik Uber Alles er ikke serien for deg som er ute etter noe nytt. Etterhvert har det blitt mange TV-serier der komikere spiller seg selv. Å fylle skoene til serier som Klovn, Helt Perfekt og Curb Your Enthusiasm er selvsagt ikke lett, men i det minste burde man fortelle en morsom vits en gang iblant. 

Humoren i Henrik Uber Alles går stort sett ut på at ingen liker Henrik Thodesen. I stedet liker folk Stian Blipp. Det er som om manusforfatterne forventer at det er nok å si Stian Blipp mange ganger for å få seeren til å le.

Stian Blipp! Hehe!

Riktignok er ikke Henrik Uber Alles en reinspikka humorserie, offisielt er det en «dramakomedie».

Mulig kalles den det på grunn av manglende selvtillit på egen humors vegne, for noe drama er dette ikke. Det eneste som til en viss grad driver plottet fremover er møtet med en kvinne, som Thodesen på overfladisk grunnlag (hun er interessert i stjernetegn og lar ham snakke om seg selv) blir forelsket i.

Andre lignende serier som HBOs High Maintenance og NRKs Oslo Zoo lar bikarakterene gi liv og retning til en hovedperson som ikke helt vet hvor han er på vei. Som Uber-sjåfør treffer Thodesen mange ulike karakterer, noe som åpner muligheter for både morsomme avstikkere og uventede vendinger.

Henrik Uber Alles dreier det seg lite om dem han møter, og mye om Henrik.

LES OGSÅ: «En helt vanlig dag» er et uvanlig døvt humorprogram

«Er ikke du Henrik Thodesen?» hører vi ofte fra baksetet.

Skurrer ikke det litt? Når de aller fleste kjenner ham igjen, er det egentlig troverdig at det går så dårlig med karrieren hans?

I en tid der komikere lager middelmådige TV-serier bare for å få godt betalte eventjobber i etterkant skulle en tro at Thodesens karakter klarte å skvise noen kroner ut av det private markedet. Hvorfor ha kjøre Uber?

Og hvis han har lite penger, hvorfor ikke bare selge den nye bilen? Det meste av handlingen foregår jo på Grünerløkka, uansett.

Det er ikke noe poeng å sette hovedpersonen inn i en bil hvis ikke den tar ham spennende steder.

Det er litt kleint at Henrik Thodesen lager en TV-serie med det samme premisset som Oslo Zoo, men seriene er såpass ulike at det ikke er et reelt problem. For der sistnevnte serie tar med seeren på en absurd reise gjennom Oslos topografi er Thodesens serie mer realistisk.

Kanskje for realistisk. For Henrik Thodesen er ikke spesielt morsom. Ikke i virkeligheten, og ikke når han spiller seg selv.

Serien får likevel kun nest dårligste karakter. Den aller dårligste forbeholdes serier som er så elendige at det gir en viss verdi. Henrik Uber Alles er ikke dårlig på den måten. Det er bare god, gammeldags kjedelig TV.

Første episode av Henrik Uber Alles sendes på TV3 og Viaplay den 24. januar. Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene.

The post Kanskje Henrik Thodesen bør bli taxisjåfør på ekte? appeared first on NATT&DAG.


Vinn billetter til Actress på The Villa i kveld!

0
0

The Villa viste før jul at de fortsatt er blant de beste når det kommer til bookings. Heldigvis!

Denne fredagen er intet unntak i rekken av kvelder med bra program: Actress, Susy Summer (tidligere SASSY 009) og Jonas Wiik.

Og DU kan vinne billetter!

Gi oss et «HALLO» i kommentarfeltet nederst i saken eller på Facebook for å være med i trekningen om billetter. God helg!

Actress

Britiske Actress har lenge vært en kjent figur for folk som er interessert i den mer psykedeliske delen av klubbmusikk. Settene hans kan være uforutsigbare for det utrente øre, da den røde tråden mellom låtene ikke alltid er like åpenbar. Den siste utgivelsen hans er gjort i samarbeid med ingen ringere enn London Contemporary Orchestra, og høres noe spesielt ut…!

Les også: Oslos snilleste gutteklubb har startet plateselskap

Susy Summer

En av fjorårets mest hypede elektroniske grupper, Sassy 009, meldte på Instagram for et par dager siden at de slanker bandet med to medlemmer, altså to tredjedeler. Det er bare Sunniva igjen, og i kveld spiller hun under solo-navnet Susy Summer. Vi har hørt rykter om både ambient, techno og annen snacks.

Jonas Wiik 

Med Lot Lot og Dattera til Hagen har Jonas Wiik vært ansvarlig for bookingen av mange klubbkvelder, med besøk av folk som Larry Heard, Omar-S, Floating Points, Hunee, James Pants og Juan Atkins. Wiik er for øvrig mannen som booket Actress sist han var i Oslo. Med ønske fra Actress selv, varmer Wiik opp gulvet.

Sees!

Les også: Gaspar Noé fordømmer Cannes-eliten, folk som tar kokain på filmsett og ønsker gateopprør velkommen.

The post Vinn billetter til Actress på The Villa i kveld! appeared first on NATT&DAG.

SPILLELISTE: Rykende fersk, Best Akkurat Nå

0
0

Hver uke legger N&Ds musikkredaksjon til ti nye og primært norske låter i vår Best Akkurat Nå-liste på Spotify. Trykk på det lille kalendertegnet (desktop!) eller den lille trappa heeeelt øverst om du er på mobil, så kan du sortere det sånn at du får opp det vi har lagt inn sist først.

LES OGSÅ: – Hvordan kan man IKKE vise penis?

Fredface, Jawn Rice – June Gloom

Med fare for å si noe også en idiot kunne ha sagt etter et par glass ute: et av problemene med sjangeren house er at den er kjedelig. House er liksom den skikkelige storebroren til mer spennende og utagerende elektroniske sjangre. Men Jacuzzi Boys, Fredface og Jawn Rices nye album som ble sluppet på Oslo-baserte Mutual Intentions i dag er alt annet enn kjedelig. «June Gloom» er et synthdrevet fuck you til vinter, depresjon og vinterdepresjon. Syden i januar! Boblebad i Norge! Lyd i øret!

Ariana Grande – 7 Rings

Ok, så Ariana Grande lager hiphop nå? Greit for oss. Denne Sound of Music-baserte andresingelen fra Thank u, next-albumet skriker etter gjestevers fra en av Migos-ene, men er ellers det meste man kan ønske seg.

Lil Halima – Hold Me

Lil Halima lager musikk som det er umulig å mislike. Det er et eller annet med den som … den er liksom objektivt bra. Riktignok kan det være både en positiv og en negativ ting. Men når ingenting lenger kan tas for gitt, når alt faller sammen, brytes opp, brytes ned, er det ikke nettopp musikk som dette vi trenger? Musikk som handler om at det er trist å føle seg ensom, at det er fint å ha noen å holde hender med. Å ha noen å holde rundt, mens man hører på musikk som er, tja, sånn passe bra.

LES OGSÅ: Lil Halima har vært aktiv i AUF og fikk toppkarakterer på skolen

Future – Call the Coroner

Future er som sønnen du har som alltid sitter og gamer i kjellerstua. Du kommer ned der og ser ham og tenker: Ja, han sitter her fortsatt, ja. Du elsker ham, men han skuffer deg. Nå har han sluppet album og vi elsker det. Men det er litt skuffende også.

Deathcrush – Ego 

Liker du forvridde tolkninger av eurodance med innslag av grunge? Look no further …

LES OGSÅ: Vinn billetter til Actress på The Villa i kveld!

The post SPILLELISTE: Rykende fersk, Best Akkurat Nå appeared first on NATT&DAG.

Søndag Summarum: Dagfinn Nordbø og arbeiderklasseforakt, kidnapping og sjokkutspill fra prinsen i KrF

0
0

I hver krik og krok gror journalistiske utvekster, de strekker seg opp mot mediehimmelens glasstak, og det er som om de sier «hei, her er vi!». Denne uka er intet unntak, og vi har sett alt fra potensielt massivt destabiliserende trusler mot riket, skråblikk fra kulturgubber og at Norges fremste leverandør av egg glimter til og gir oss en solid leveranse … idioti :)

For et år dette kan bli, dere. Her er ukas viktigste og riktigste saker.

UKAS FRELSER
KrF er tilbake i regjering. Det var på tide. Endelig skal vi få noe konkret igjen for alle timene vi brukte på det kjedelige veivalget i høst. Og Ropstad skuffer ikke! Har en norsk politiker noensinne annonsert sitt partis gjeninntog i regjering på en mer legendarisk måte?

Den eneste nedturen her er at han ble tvunget til å beklage. Hvorfor må han beklage? Han mener det jo. Kan han ikke bare si ja ja, vi mener dette. Det er jo det som er greia med KrF, de mener sånne ting. Det riktige hadde selvfølgelig vært om han hadde sagt at det var Gud som ba ham si det.

UKAS «NÅR SKAL TAXISJÅFØRER BEGYNNE Å OPPFØRE SEG SOM FOLK?»

Skjermdump: VG.no

Det er som om at Dagfinn Nordbø visste inni seg at Søndag Summarum-spalten skulle gjenoppstå, og at han har gått så hardt til verks for å bli omtalt at vi i det hele tatt lurer på om … vi blir lurt trill rundt?

Uansett, det som foreløpig står seg som 2019s verste bidrag til offentligheten begynner slik: «Det hender forfattere drar på skrivetur, og må ta drosje med bagasjen, selv om turen ikke er mer enn tre minutter lang. Så jeg bestilte en Oslo Taxi.»  Ja, og så da? Det viser seg at Nordbø, en selvutnevnt «gubbe» (han er  tross alt norsk satiriker!), måtte bære sin 25 kilos tunge koffert inn OG ut av taxien helt SELV. Vi i redaksjonen er knust på Dagfinn Nordbø sine vegne. Det kan jo i verste fall medføre at alpelua sklir HELT av?!

Er vi ferdige nå? Nei. Nordbø jazzer videre med beinhard samtidsanalyse: «Taxisjåføren er ikke lenger en middelaldrende norsking fra Oslo Øst. Det vanligste nå om dagen er, tydeligvis, er en mann i 20-30-årene, annen/tredjegenerasjons pakistaner som dessverre ikke har lært seg folkeskikk.» Nei, sjansen til å komme med noen generaliseringer ispedd litt arbeiderklasseforakt er vanskelig å la unnslippe når man først har fått rom til å ytre seg i Norges største avis?!

Men er vi ferdige nå? Å neida, for nå har vi kommet til det urkomiske poeng:

Hmm …

Okei, det var som vi trodde. Urkomisk = uhyre morsomt. Det eneste urkomiske her, om noe, må være hvordan Nordbø på elegant og tilforlatelig vis leker smart på slutten, der han henviser til «Den temmelig sprø filosofen Slavoj Sizek». Han mener selvfølgelig Slavoj Žižek.

UKAS KRIMSAK
Noe har skjedd med kona til Tom Hagen. Vi har ikke fulgt veldig nøye med her i lol-redaksjonen (vi venter på filmen), men vi har fått med oss at det handler om et usannsynlig velkomponert forsvinningsnummer: 68-åringen er søkk vekke og kidnapperen er så redd for å bli funnet at betalingsmetoden er gjort såpass komplisert at løsepengekravet er … ja, umulig å innfri.

Mystisk.

Men oppi all denne rotløse forvirringen, redselen og usikkerheten er det heldigvis plass til litt humor:

Skjermdump: Twitter.com/tintomara

ELLER IKKE! :@

Skjermdump: Resett.no

Og så kommer det gravejournalistiske mesterverket: Resett har tatt en RINGERUNDE til de samtlige 20 som har likt tweeten, konfrontert dem og ført dem opp i et oversiktlig excel-dokument. Dette går jo BRA, Lars Akerhaug? Et knøttlite tips til neste gang: ha en sak først, anvend metodene etterpå!

Men hva skal man gjøre i disse krisetider? Heldigvis har vi en statskanal som tar mandatet sitt på ramme alvor:

Skjermdump: Nrk.no

Takk, NRK :) Dette skal vi huske på neste gang vi blir kidnappet.

UKAS JOBBMULIGHET

Oppsann. Hva skjedde med den forrige?

UKAS JOMFRU

Spørsmålet som melder seg er ikke om Jon Hagene noensinne har anmeldt en film før, det er mer … har han noen gang sett en? Anmeldelsen hans av ungdomsfilmen «Psychobitch» i Klassekamen på torsdag kan tyde på det motsatte.

Skjermdump: Klassekampen

Han klarer å kjenne seg igjen i en film som … ikke handler om ham selv, sitt liv, byen og tiåret han har vokst opp i?! Eeeeh … verdens beste film?!

 

UKAS BESTE EVENT

Ja, nå har altså et jævla egg fått flere likes på Instagram enn Kylie Jenner. Det måtte skje. Det som derimot verken måtte, trengte eller burde skjedd er Priors lokalt forankrede spin off.

Trigger warning.

Skjermdump: Facebook

Jepp. De har faktisk plukket ut det som etter all sannsynlighet er et HELT ordinært egg og laget et fuckings meet and greet. Fra klokken 15 kan du møte Egget. Egget vil bli stilt ut i et kontrollert miljø, og være  tilgjengelig for bilder i en begrenset periode, kan vi lese på eventet. Men, overreagerer vi ikke litt nå? Vi er jo alle fortrolige med facebook-eventer man kan melde seg på for å lolle sammen med venner. Lekent format! Kan vel ikke gjøre skade?

Jo, så derfor spøy redaksjonen i kor da vi så dette.

UKAS NEST BESTE EVENT

Ja, vi har en policy om at vi kun skal nevne saker og aktualiteter som ligger tilgjengelig for alle på nett. På den måten kan dere ettergå våre metoder, se oss i kortene og sjekke at det vi bringer på banen faktisk har rammet norsk offentligheten (noe det selvsagt alltid, og dessverre, har). Men pressemailen som ramlet inn i innboksen vår er rett og slett for skandaløs, både i innhold, format og budskap til at den ikke kan nevnes. En vanlig borger av det konstitusjonelle monarkiet Norge skal hedres for sin innsats, det stemmer, det er kongens fortjenestemedalje skal deles ut. Hvordan kan man på best mulig vis lokke norske medier dit? Se og lær:

Men hvem ER DET som inviterer da?

Vi ses, Christer!

The post Søndag Summarum: Dagfinn Nordbø og arbeiderklasseforakt, kidnapping og sjokkutspill fra prinsen i KrF appeared first on NATT&DAG.

Lars Berrum: – Vi trenger idealisme fra den etablerte humorfeministen

0
0

Etter helgens humorpris har det blitt skrevet mye om den kjønnsmessige ubalansen i humorbransjen, i tillegg til mangelen på ikke-etniske nordmenn, både på selve prisutdelingen og blant de nominerte.

Alt som skrives, menes og debatteres rundt dette, mener jeg er positivt. Det er bra at folk sier ifra, for da blir det kanskje forandringer.

For meg er det helt tydelig to forskjellige debatter her. Den ene handler konkret om hvordan man teknisk skal gjennomføre en humorpris i Norge i 2019, den andre handler om humorklimaet i Norge og rekruttering.

Hvis vi gjør noen tiltak på grasrotnivå i norsk scenehumor, så kan vi gjøre en liten forskjell. Jeg tenker spesielt på de idealistiske, små scenene rundt omkring i landet. Det første møtet en komikerspire har med humormiljøet. Der rekrutteringen foregår.

Det er allerede flere som faktisk bidrar med konkrete tiltak.

Amanda Erlandsen og Mette Alstad har et konsept som en gang i måneden fyller Nieu Scene med et fokus på nye kvinnelige komikere. Trine-Lise Olsen har i flere år hatt et tilsvarende konsept, som bevisst prøver å ta vare på og rekruttere nye kvinnelige komikere.
Sofie Frøysaa, Marlene Stavrum og Iselin Korslund er også navn å nevne når man snakker om idealister på grasrotnivå innen norsk scenehumor.

Men hvor ble det av de store kvinnelige profilene som Pernille Sørensen, Cecilie Steimann Neess, Sigrid Bonde Tusvik? Vi trenger idealismen fra den etablerte humorfeminsten!

Dette er ingen kritikk av noen av de ovennevnte, men et ønske om at de blir med å skape på grasrotnivå igjen. Det er noe jeg tror kan være med på å konkret forbedre kjønnsbalansen i humormiljøet.

Hvordan ser fordelingen ut blant de idealistiske initiativene rundt i landet?

Det er ikke én klubb eller initiativ fra en etablert kvinnelig komiker. Dette er kjipt, og jeg tror nettopp det at det er få profilerte kvinnelige initiativtakere for klubbkvelder og konsepter på de små scenene i Norge, både ubevisst og bevisst, skaper et guttemiljø i form av humor og rekruttering.

Her må det tas grep.

Effekten hadde vært enorm hvis store personer som Sigrid Bonde Tusvik hadde tatt seg tid til å ha en fast månedlig kveld på en liten scene i byen. Det må ikke nødvendigvis være en kveld «av kvinner for kvinner» (det kan være det), men jeg er sikker på at det konkret hadde bidratt til et bedre kjønnsbalansert miljø, og tror det er slike konkrete idealistiske tiltak vi trenger.

Jeg er kanskje en idiot, men humor er ikke kun egen suksess, som indirekte kan bidra til rekruttering og forandring. Humor er noe man elsker så mye at man er villig til å flytte stoler, legge til rette og skape arenaer man har troa på. Disse tingene bør alle etablerte komikere gjøre (uavhengig av kjønn/etnisitet), selv om de har begynt å få 70 000 kroner for en firmajobb og er fast på TV. Jeg tror det kommer til å gi konkrete resultater i form av flere kvinnelige komikere, komikere som tidligere ikke følte at humoren deres passet på scenen.

Det er mange eksempler på lignende tiltak som har fungert innen norsk scenehumor.

I den alternative delen av norsk humormiljø har kvelder med fokus på annerledeshet ført til at helt nye og alternative stemmer plutselig dukket opp. Dette hadde ikke skjedd uten profilerte idealister.

Kveldene til Jonis Josef og Abu Hussain på små scener har rekruttert nye ikke-etniske nordmenn til stand up-scenen og ikke minst et nytt publikum som tidligere ikke har følt at stand up kveldene rundt i landet har truffet dem.

Da jeg startet med humor hadde jeg bananer på hodet og drev med performancekunst (ikke bra kunst, veldig dårlig. Både kunst og humor). Jeg følte ikke at jeg hørte hjemme på den norske humorscenen, men heldigvis hadde idealistene Martin Beyer-Olsen, Finn Wollebæk og Rolf Magne Andersen startet en alternativ humorfestival på Parkteatret (Crap Åppå Park – nå Crap Comedy). Martin var for meg et etablert navn, og det var helt essensielt for min «karriere» at de gadd å lage en slik festival. Jeg hadde plutselig et miljø. Den tryggheten gjorde at jeg kom meg videre inn i den større delen av humormiljøet. Dette takket være de idealistiske profilene.

Jeg sier ikke at dette er den eneste løsningen. Det er ikke sikkert det er en løsning i det hele tatt. Men jeg vil alltid tvinge meg selv til å være idealist innen norsk scenehumor, for jeg vet at det kan skape konkret forandring. Derfor foreslår jeg nå at de kvinnelige profilene blir med, det setter hvertfall de nye komikerne pris på!

Personlig bryr jeg meg null om hvilket kjønn eller etnisitet komikeren har, jeg ler av alle jeg synes er morsomme. Men føler noen seg dårlig behandlet eller marginalisert må vi lytte. Det jeg skriver er en tanke jeg har, ikke noe annet enn det. Jeg skal gjøre mitt beste.

Helt til slutt vil jeg komme med en liten oppfordring. Til helgen står en av mine favorittkomikere på den idealistiske festivalen Crap Comedy Festival. Hun heter Bridget Christie, og jeg håper jeg ser dere der.

The post Lars Berrum: – Vi trenger idealisme fra den etablerte humorfeministen appeared first on NATT&DAG.

VIDEO: Viagra Boys får angst av ikke å spille rock

SPILLELISTE: Dette er den beste nye musikken

0
0

Hver uke legger N&Ds musikkredaksjon til ti nye og primært norske låter i vår Best Akkurat Nå-liste på Spotify. Trykk på det lille kalendertegnet (desktop!) eller den lille trappa heeeelt øverst om du er på mobil, så kan du sortere det sånn at du får opp det vi har lagt inn sist først.

Pom Poko – Crazy Energy Night

NATT&DAGs musikkredaksjon har som nyttårsforsett å banne mindre i 2019, men fyyy faen! Pom Poko fortsetter å bevise at de er Norges mest energiske band. De smelter sammen virtuose tolkninger av støyete Sonic Youth-ismer og mer poppete elementer fra moderne indie. Den japansk-til-engelsk-type oversatte tittelen skriker kanskje eksentrisitet (for ikke å snakke om singelcoveret!), men musikken har ingenting desperat ved seg. Lover!

Koffee – Throne

Koffee er en 18 år gammel reggae-artist fra … *drum roll* …  Jamaica. Dem går det som kjent ti på dusinet av. Men ikke mange som er så unge (og er kvinner!) kan skryte av hypen jenta fra Spanish Town har bygd i det siste. I den grad omtale i The Fader og noen hundre tusen views på Youtube kan kalles hype. Neida, så strenge skal vi ikke være. Vi hører ikke mye på reggae. Koffee minner oss på at det bør vi kanskje – i blant.

Baby Bino (ft. Lil Hawaii) – Sprite 

Dansk, livsbejaende rap som handler om narkotika-drikken lean. Eller vent, handler den om kjærlighet? Oppskriften er uansett nokså lik i begge tilfeller: ta to forskjellige ting som passer bra sammen og … sett de sammen. Ikke så vanskelig, det?

LES OGSÅ: Søndag Summarum: Dagfinn Nordbø og arbeiderklasseforakt, kidnapping og sjokkutspill fra prinsen i KrF

Chain Wallet – World I Used to Call Mine

Chain Wallet lager drømmeaktig rock som passer like godt til depresjon, hasjrus, kjærlighetssorg og sene søndagsfrokoster. 15. februar slipper den bergensbaserte(™) trioen sitt første album på tre år, så ikke kvitt deg med dine indre, triste demoner med det aller første.

 

 

The post SPILLELISTE: Dette er den beste nye musikken appeared first on NATT&DAG.

Vi møtte Marcus & Martinus … & Managementet

0
0

Året er 2012. Med pipestemmer, like gensere og glis på størrelse med havranden sjarmerer Marcus & Martinus et halvt kongerike – hver. Det var med låta «To dråper vann» på Melodi Grand Prix junior. Sju år har gått, og mye har skjedd. Tvillingguttene har begynt å synge på engelsk, solgt ut Spektrum, blitt kåret til Årets spellemenn, knust hjerter og blitt nesten voksne.

Men hvis alt går som normalt begynner barnestjerner før eller siden å suge i seg dop, kroppene lider uopprettelig forfall, sex-tapes havner på avveie og villskapen og råskapen antar uhørte proporsjoner. De havner i fengsel og bruker resten av livet på å bekjempe rusavhengighet, hepatitt A, B og C og relaterte traumer. Og det er kanskje ikke så rart, for barnestjerner er først og fremst barn.

Heldigvis har Marcus og Martinus et stødig apparat rundt seg, et management som skåner dem for det meste – og spesielt en slem gratisavis som NATT&DAG. Det kan i beste fall føre til at de slipper å oppleve et ras av hatmeldinger etter at de i et anfall av frittalenhet har røpet at de foretrekker blondiner fremfor brunetter (det har skjedd). Men i verste fall kan det føre til at de blir mentalt kastrert, evig ukysset og ute av stand til å ta kloke beslutninger når de omsider får full råderett over egne liv.

Les også: Sophie Elise dumpet managementet, silikonen og endte opp (nesten) naken i NATT&DAG

Vi har også gjort alt som står i vår makt for at Marcus og Martinus skal slippe å ta en saltomortale inn i voksenlivet. Fjorårets mai-utgave av denne blekka ble en slags hommage til barnestjerner*, utløst av et vannskille i tvillingenes toeggede liv: den seksuelle lavalder. Her snakket vi med flere norske barnestjerner om overgangen til bare stjerner og ba dem om å gi noen råd til M&M. Flere av dem var gode. Karta i Jakten på nyresteinen (Benjamin Helstad) sitt råd var «Bruk pengene deres som John Carew, ikke John Arne Riise.», men Pitbullterje (Jørgen Foss) sitt var kanskje best:

«Litt visdom til M&M må være å ikke la andre bestemme alt. Husk at man er ung én gang, bruk tiden på å være ung og gjør det andre unge gjør også.»

Denne setningen låt som en elegi i bakgrunnen da vi kontaktet managementet for en bildeserie. Og managementet? De mente at det var på tide at gutta tok et kvantesprang fra de glossy ungdomsbladenes infantilisering til en bildeserie i nettopp NATT&DAG. For den vi hadde med Per Sandberg og Bahareh Letnes var jo helt rå.

Tiden var inne for å utfordre, bryte med forventninger og ta et lite steg i retning voksen.

Det de tilsynelatende ikke var helt forberedt på, er at det koster å utfordre. Da vi presenterte rundt tjue idéer, fikk vi gjennomslag for én. Nesten.

Her er de som av forskjellige grunner ikke nådde helt opp.

– Marcus & Martinus blåser opp kondomer

– En av dem gråter foran en grav

– De er på Olafiaklinikken

– De skåler med Seidel

– De ser på barne-TV mens det ligger en haug kokain på bordet

– De sverger troskap til IS

– De løftes opp av en enorm securitasvakt

(KOMMENTAR FRA MANAGEMENT: Vi kommer ikke til å gjøre noe som involverer alkohol eller narkotika eller sex eller vold. Det samsvarer overhodet ikke med hvem de er som personer og eller som forbilder. Å bryte loven å vise de med alkohol, narkotika eller vold/død synes jeg er ekstremt lite tenksomt av dere. Vi kan og vil også utfordre, men vi kan ikke gjøre noe som utsetter artisten for rettslige følger. Det sier seg jo selv at er helt grunnleggende for oss og de.)

– De brenner janteloven

(KOMMENTAR FRA MANAGEMENT: Hvorfor det?)

– De står i kø på NAV

– De har på seg Kiwi-uniform

(KOMMENTAR FRA MANAGEMENT: De tar artistkarrieren sin seriøst, så vi skjønner ikke helt hvor dere vil med dette.)

– De er omringet av jenter-

(KOMMENTAR FRA MANAGEMENT: Ja-a)

– For eksempel Melina fra Ex On The Beach.

(KOMMENTAR FRA MANAGEMENT: Nei)

De ba oss om å gå en runde til med utgangspunkt i noen referansebilder. Vi mottok bildene, og det var vel omtrent her det gikk opp for oss at vi ikke snakket samme språk. Ikke bokstavelig talt, men heller ikke langt ifra:

Instagram Photo

Instagram Photo

Instagram Photo

Vi skulle egentlig ha et intervju også, men …

Det funka ikke.

Vi fikk ikke en bildeserie som kunne illustrere overgangen til voksenlivet, men vi fikk en bildeserie som illustrerer hvordan et stort management forsøker å blande seg inn i de redaksjonelle prosessene til en liten gratisavis. Her er resultatet:

The post Vi møtte Marcus & Martinus … & Managementet appeared first on NATT&DAG.


S(T)ILIKON?

0
0

I fjor bestemte Sophie Elise seg for å dumpe managementet, gå solo, bestemme over eget liv. Nå er hun 580 gram lettere og halvnaken i NATT&DAG. 

Les også: Vi møtte Marcus & Martinus … & Managementet 

Sånn kan det gå!


NATT&DAGs 30 års-jubilieumsutgave er ute på gata NÅ! Det stemmer, den lille incelen NATT&DAG er 30 år gammel. Forsiden er en hommage til «skandaleforsiden» i 2006, da Triana Iglesias motvillig fikk puppene på trykk. Det hele bygde naturligvis på en misforståelse mellom daværende redaktør Audun Vinger, daværende N&D-fotograf Per Heimly og en daværende halvnaken Iglesias. Nå som vi er voksne har vi selvfølgelig innhentet samtykke fra Sophie Elise m/fam. 

Friskt!

The post S(T)ILIKON? appeared first on NATT&DAG.

Her er alle vinnerne av årets Oslopris!

0
0

Det beste, men også det verste, med å nominere det beste fra 2018 er å sette dem opp mot hverandre og la dere bestemme hvem som er ALLER best. Vi fikk støtte fra Ali Kaffe og arrangerte utdeling og årets beste fest på Ingensteds. Alle de nominerte er verdige vinnere, men de som vant er såkalte MEGAVINNERE, og fikk ikke bare hyllest fra publikum, de fikk også en flott Oslopris med seg hjem.

Hva vinnerne gjør med denne prisen når de kommer hjem og ingen ser dem, skal ikke vi legge oss oppi.

Her er en fullstendig oversikt over vinnerne av årets Oslopris. Vi gratulerer!

Les også: Sophie Elise er 580 gram lettere og toppløs i denne rufsete gratisavisa

Årets litteratur: Bok om Sorg (Fortellingen om Nils i skogen) av Maria Navarro Skaranger

«Nils har tippa utfor verandaen». Premisset i den andre boka til Maria Navarro Skaranger er enkelt og umulig: En bror har begått selvmord, og en søster prøver så godt hun kan å gå videre med livet.

Bok om sorg er en bok om sorg, i all sin enkelhet. Boka er fortalt som en dagbok, med hverdagslige ting man gjør i kjølvannet av et selvmord: tømmer en leilighet, velger begravelseskranser, går i sorggruppe hvor man egentlig ikke føler seg hjemme. Når søsteren får spørsmål om hva hun føler svarer hun ganske enkelt: «Jeg vet ikke, sa jeg. At det er jo ikke noe å gjøre med? Er det et svar?». Hun forsøker ikke å forstå, bare å dokumentere.

​Det er ikke så lett å få øye på noen sterk motivasjon bak denne boken, og det er det som gjør at den føles viktig. Måten hun skildrer sorgen så rå og lite tilgjort på er upretensiøs og fremstår modig.

Årets musikk: Duets av Bendik Baksaas og Kristoffer Eikrem

Det er ikke ofte man opplever musikk som føles ordentlig moderne. I en verden der timevis av dagsfersk popmusikk er tilgjengelig for deg omtrent gratis hver eneste dag, er det lett å la seg lure av noe «grensesprengende» som egentlig bare er to aktuelle trender blandet sammen. Jazzsjangeren har også begrensninger på sin måte, selv om den kanskje vil fremstå som fri. Det som løftes frem som noe innovativt er gjerne det som ikke gjør mer enn et lite avvik fra den lange, ærefryktede jazztradisjonen, ubetydelige forskjeller for det utrente øre. Det blir utgitt nok av frie ambient-album som befinner seg et sted mellom Rune Grammofon og ECM, men få så unike som Duets.

Bruken av lydopptak som er gjort utendørs gir musikken en filmatisk effekt, og gjør at hver låt føles som et lite utsnitt fra et annet liv. Du befinner deg på t-banen, på en restaurant, på en gate, i en park, før virkeligheten gradvis forsvinner inn i en indre monolog av melodier, beats og akkorder. Formen på Duets bidrar også til at man mister bakkekontakt: en 80 minutter lang dobbelplate med 20 spor.

​Kombinasjonen av tydelige komposisjoner og tilfeldige feltopptak gir Duets en følelse av åpenhet, og blir dermed lett å lytte til på flere plan. Det er like eksperimentelt som det er easy listening. Albumet setter deg inn i vakre, underlige eller gjenkjennelige lydlandskap fra virkeligheten, subjektivt skildret gjennom vakre melodier og samples, og gir god plass til at du kan utforske dem selv. Og jada, det er fantastisk å høre på når man røyker weed … ​

Årets utested: Art bar

En utdannelse ved Khio fører som regel til én av to yrker: lærer for andre creatives eller bartender. Dette kombineres i Dælenggatas nyeste (og foreløpig eneste) utested, Art bar, hvor tidligere lærere på Khio har startet, ja du gjettet det, en bar.

​Er det én gate som har behov for … egentlig hva som helst som er det motsatte av kriminelt eller dårlig, så er det Dælenenggata, gata som har blitt nevnt flest ganger på Oslopolitiets twitterkonto. Det var i Dælenenggata at en av redaksjonens medlemmer ble ranet av åtte gutter høye på hjemmelaget crack, og det er Dælenenggata en megler ville beskrevet som autentisk på et prospekt, men som «dritt» etter noen øl.

​Om Dælenenggata tidligere var et sted man fortet seg gjennom på vei til et annet sted (hvilket som helst sted, bare man kommer seg videre) har det takket være Art Bar nå blitt et naturlig stopp på byturen, enten det er den første, mellomste eller siste. Art bars vennlige bartendere løper ut og inn av de akkurat passe store lokalene for å ta ordre og levere øl til et klientell utgjort av alkoholikere, lokalbeboere og neste generasjons bartendere med kreativ utdannelse.

​Og som om ikke det var nok har Alex Rosén (!) relativt faste DJ-sett på lørdager hvor det fokuseres på soul, garage og freakbeat (!). Det er vanskelig å si noe annet enn at Art bar er en åpenbar kandidat til Årets beste utested.​

Les også: Vi møtte Marcus & Martinus … & Managementet

Årets spisested: Sham

Å oppdage Sham var… helt sykt. Det kan sammenlignes med følelsen da man fant pengekoden på Sims, og at den attpåtil kunne brukes i det uendelige. Sham syrisk kjøkken har, noe navnet kanskje røper, mat fra det syriske kjøkken. Selv om det blinkende neonlyset som leser PIZZA og HAMBURGER kan skape forvirring. De har det óg (minus hamburger), men ikke tenk på det, for du skal ha den syriske maten.

På denne menyen står det mange ord som for den ikke-arabisktalende kan virke komplett uforståelig (makloube, shakriye, molokhia), og man blir ikke nødvendigvis klokere av å lese hva rettene er. For bortimot alle er beskrevet slik: «ris, kjøtt eller kylling, spesielt krydder». I virkeligheten kan det bety fylte vinblader, friterte kjøttboller i yoghurt, mørt lammekjøtt og fritert aubergine… og spesielt krydder. Tabboulehen er, ved siden av å være av ypperlig kvalitet, et hardt spark til en viss etnisk restaurant på Løkka, som tar seg tredobbelt betalt for 1/3 av porsjonen. Det finnes ingen pengekoder i det virkelige liv, men det trengs heller ikke når Sham finnes.

Sham er nominert til Årets spisested for mesterlig kokkekunst, lave priser og ekstra kald brus. Men det finnes rom for bedring. I visse kretser har det versert et rykte om at et likekjønnet par ble irettesatt for å kysse foran barna. At det var homoseksualiteten og ikke konseptet kjærlighet som fikk betjeningen til å reagere, er en antakelse som stammer fra stedets underholdningsinnslag. TV-skjermene i rommet viser til enhver tid mannlige artister med sårt uttrykk og sprengkåt atferd, omringet av sitt avkledde harem. Uansett, vi stoler på at det er noe integreringa tar seg av etter hvert!

Årets stemme: Harald Klungtveit og Filter nyheter

I fjor nominerte vi Helge Lurås og hans Resett til årets verste stemme. Deres mandat skulle være «å bidra til en mer realistisk debatt om innvandring», men det endte ikke overraskende opp som det stikk motsatte, og bidro i stedet til normalisering av tidligere helt hårreisende standpunkter.

Heldigvis finnes Harald Klungtveit og Filter Nyheter, som hele tiden har ligget i teten for å identifisere og tilbakevise feilaktigheter som presenteres som selvfølgeligheter av nettsteder som Resett, Human Rights Service og Document. Sistnevntes redaktør, Hans Rustad, skrev i fjor at Filter Nyheter og Faktisk.no var Norges svar på Odins soldater innen mediene: «Der Odins soldater patruljerer gatene, patruljerer de nettet».

Det er for så vidt også sant – men i motsetning til Hans Rustad, så mener vi at det er en god ting.

Klungtveit og Filter Nyheter er drivende gode på dekningen av ekstremisme, ekstremisme fra begge sider i det politiske spektrum. De har blant annet avslørt at norske, venstreekstreme nettverk har stått bak en rekke voldsangrep mot meningsmotstandere, at Alliansens nestleder deltok i et møte med kjente nazister og de har kartlagt identiteten til flere av medlemmene i Den Nordiske Motstandsbevegelsen. Klungtveit og Filter Nyheter går også de etablerte mediene i sømmene, for eksempel etter NRK og Anders Magnus’ skandaløse dekning av steinkasternes parlament i de svenske forstedene.

Man kan jo argumentere for at Filter Nyheter bare gjør jobben sin, men det er vel også greit å påpeke at de gjør jobben sin jævlig bra.

Årets klubb: Uteklubb

Gjengen bak Uteklubb er ganske utvilsomt de som i år har jobbet hardest, rent fysisk, for at folk skal få klubbe. Men hvorfor? Fordi det er en menneskerett å ha muligheten danse ute om sommeren.

Det ER det.

​Uteklubb har stått bak oslosommerens desidert beste raves. Mye er gjort når man har klart å samle to hundre idioter en varm sommernatt på Ekeberg, som danser, eller i det minste står og vagger med unaturlige kjevebevegelser, til man litt etter litt ser soloppgangen åpenbare seg som en rullegardin på fjorden. Men vi må heller ikke glemme hvor kapable de er som DJs, hvor bredt sjangerspekter av techno og house de presenterer, hvor kule lysprojeksjoner de rigger opp og hvor flinke de er til å fikse strømaggregater.

Vi må heller ikke glemme å ta med vann.

Les også: SPILLELISTE: Dette er den beste nye musikken

Årets verste stemme: Jarle Aabø m/Ja til bilen i Oslo

Da «nyhetsavisen» Ja til Bilen i Oslo ble opprettet som et tilfluktssted for forsmådde folk fra Halden som ikke fikk kjøre gjennom Oslo sentrum på vei til jobb i Hønefoss, var dette mye takket være det ivrige Janus-trynet Jarle Aabø. Hans utrettelige innsats for å puste ild i glørne rundt hatet mot en ung kvinnelig politiker, mens han samtidig melankolsk og selvhøytidelig hevder han taler funksjonshemmedes og småbarnsfedres sak mot å bli dyttet ut av Oslos bybilde, gjør ham til en åpenbar nominert til årets verste stemme.

Med Ja til Bilen-gruppa som en slags hydra der hver hver hatytring som modereres bort fostrer ti nye ønsker om at «EN VISS PERSON» skal stilles opp på Akershus festning, prøver han med iherdig motivasjon å dokumentere Oslos forfall nå som MDG er i byrådet. Dette gjøres med en ekte byoriginals nitidighet. Folk settes på post ved rådhusplassen for å finne vinkler og situasjoner der det ser folketomt ut rundt Rådhuset, for så å poste dette i gruppa. Dette er ikke først og fremst et problem fordi det motvirker forsøket på å få et Oslo med mindre bil, men fordi det er en helt ulidelig kjedelig form for debatt.

Facebookgruppa Ja til Bilen og hjemmesiden Nyhetsavisen Ja til Bilen i Oslo, begge med Aabø som redaktører, representerer boomers på frontlinjen av en egenkonstruert og veldig rar kulturkrig ingen av oss egentlig har lyst til å delta i.

Vi ønsker oss heller den gamle Jarle Aabø, som drar på drikketur til Miami for å antaste politiske rådgivere.

Årets TV: 17

NRK P3

Vem kan segla föruten vind? Sannsynligvis de samme som kan snakke om nye ungdomsserier fra NRK uten å nevne SKAM. For SKAM representerte en ny tidsregning, spesielt med hensyn til formspråk, presentasjonsteknikk og den mye omtalte nettsiden. Men på mange måter var den først og fremst en klassisk NRK-serie, som handlet om hverdagen til hovedsakelig hvit, privilegert ungdom fra Oslo vest – den har vi ikke hørt nok om fra før! ;)

Men det var ikke kritikk som dette som gjorde at NRK og produsent Nora Ibrahim lagde 17. Serien har vært jobbet med i mange år. Og det merkes. Da NRK endelig laget en serie om minoritetsungdom (frysninger!) var den ikke preget av så mange lettvinte tablåer en både kunne forvente og frykte. Gutta i gjengen plottet dreier rundt er riktig nok en anelse stiliserte – i alle fall fall frem til slutten av sesongen – og de er også, typisk nok når det handler om Groruddalen, nettopp gutter. Men det driter vi i. For hovedrolleinnehaver Mohammed Aden Ali spiller mesterlig ut Abdi sin tvil, tvisyn og usikkerhet der han dras mellom barndom, ungdom og det nært forestående voksenlivet, og ikke minst norsk og somalisk kultur, hvor den smått fraværende og stadig mobiltelefonerende moren står i kontrast til den stoiske trønderske læreren og den kommune-feite sosialarbeideren som «bare ønsker å snakke litt med deg, Abdi».

Dagbladet skrev i sin anmeldelse at serien fungerer bedre som innlegg i den pågående debatten om ungdomskriminalitet på Oslo Øst enn som lettbeint og tankevekkende underholdning. Om det er det én ting å si: Feil! For 17 er en bevegende, opplysende og spennende (!) serie om hvordan det er å være ung og innse at man står midt i verden, at livet skjer her og nå, og at frihet og ansvar muligens er et tvillingpar fra helvete, men like fullt et tvillingpar. ​

Årets kunst: av Silje Linge Haaland

Kunstnerforbundet
20.09 – 21.10.2018

Hovedelementet i Silje Linge Haalands separatutstilling er et videoverk hun og Kunstnerforbundet valgte å kalle en desperasjonsanimasjon. Utstillingen fant sted i et mørkt, lite rom, hvor det på gulvet rundt videoen lå elementer som tilsynelatende hadde falt ut av verket (blant annet tepper med motiver fra videoen).

Dette gjør rommet til en totalopplevelse, men det var selve videoen som gjorde utstillingen virkelig god. Den består av egenfilmede klipp av natur og mennesker, som alle har desperasjon som stikkord. Sammensetningen av materialet tar utgangspunkt i Linge Haalands studie av en samling nedskrevet folkedans av Klara Semb (1884 – 1970), som engasjerte seg i bevaringen av dansen og arbeidet med å forstå kollektiv adferd.

Linge Haalands video er absurd og hypnotiserende. Man blir sittende å se den igjen og igjen, samtidig fortryllet av dens koreografi og foruroliget av rastløsheten i motivene. Det var bisarre bilder av føtter som danser, skog og annen natur som sammen viser en energi som aldri helt forløses, men i stedet for blir sammensveiset i en underlig koreografi.

Årets live: Fieh på Øyafestivalen 2018

«Skikkelig gjennombruddsfølelse på den konserten der», sa DN-journalist Audun Vinger om Fiehs åpning av Øyas andre dag. Med landets sykeste frontperson-karisma og musikk som appellerer både bredt og til massene, og med kirurgisk nøyaktighet rettet mot journalister som gikk musikklinja på 90-tallet, har Fieh blitt årets mest innfridde hype.

«Årets live» er ikke bare en kategori Fieh hevder seg i kvalitetsmessig, men også kategorien bandet passer best inn i. Fieh har nemlig ikke gjort det lett for seg selv det siste året. Til tross for høy aktivitet har de ikke sluppet mer enn to singler, der siste kom i februar. Bandets groveste låter har rett og slett ikke vært tilgjengelige på streamingtjenester. Derfor har konserter vært det eneste stedet man har kunnet oppleve Fieh i full vigør. I en tid der musikkens form og format stadig kompromitteres til fordel for tilgjengelighet er det en trygghet i å vite at konserter fortsatt er en helt egen måte å oppleve musikk på.

​I en ørken av «mystisk» kunstpop med rare Jamaica-liknende vokaler og sutrete, pastellfarget indierock trenger vi et band som Fieh. Med livsbejaende låter, heseblesende, improviserte soloer toppet med corny dansekoregrafi klarer bandet å minne selv den mest deprimerte nordmann om at musikk kan være GØY.

​Men dette skjer jo hver eneste gang Fieh spiller. Hva var det med Øya-konserten som var så spesiell? Jo:

​1) Martin Windstad på perkusjon.

2) Svært mange mennesker. Vindfruen var uvanlig folksomt den formiddagen. De som har vært på konsert før vet kanskje at publikummet noen ganger gir energi til artisten. Så denne nominasjonen går kanskje litt til deg også? ;-)​

Årets film: Røverdatter

Regi: Sofia Haugan

Skal man lage en dokumentar om rus i nær familie er det lett å pynte litt på sannheten. Heldigvis både for filmen og oss som så den, har 28 år gamle regidebutant Sofie Haugan laget en ubehagelig ærlig dokumentar om livet med en kriminell og rusavhengig far.

​Kjell Magne fremstilles som et sammensatt menneske som på den ene siden er tydelig glad i datteren sin, men som også truer, skriker, manipulerer og ruser seg gjennom hele filmen. Når han først tar et steg frem (som regel fordi Sofia har mast og kjempet mot et nesten parodisk tungvint byråkrati for å få leilighet, avrusning eller grunnleggende hjelp), tar han gjerne et par tilbake rett etterpå.

​Sofia er ikke bare filmens regissør og hovedpersonens datter, hun fungerer til tider også som en slags hjelpepleier eller støttekontakt. Det er småsjokkerende å se hvor mye Sofia må krangle på telefon og i kommunale skranker for å få hjelpen Kjell Magne trenger. Rusbehandlingsbyråkratiet hadde vært vanskelig nok å forstå for de aller fleste, og man kan lure på hvordan narkomane uten en like forståelsesfull, tålmodig og ressurssterk datter skal klare seg.​

​Røverdatter er ikke bare en imponerende god regidebut og en av årets beste filmer, den er et etterlengtet godt innlegg i debatten om rusavhengighet, hvor håpløst det kan være å få behandling og hvordan rus påvirker forholdet mellom foreldre og barn. Den bør sees av alle, men spesielt de som jobber og lever med personer med rusproblemer.​

Årets scenekunst: Cheers av Helgebostad/Rueslåtten

Dansens Hus

Noen tror kanskje at cheerleading er et fenomen som tilhører amerikanske filmer og/eller fortiden. Kristin Helgebostad, en av våre fremste dansekunstnerne, har selv tråkket sine barnesko på Frisk Asker Hockey, duskkledd, gravitasjonsbekjempende. Det nyter vi godt av nå.

Forestillingen åpner med en forsiktig unison hvisken. Danserne står tett på publikum og ser oss rett inn i øynene uten at det oppleves som intimiderende, snarere spørrende og insisterende: We have to do it – yes – we have to do it – now – come on come on come on – now now now now now. Noen og enhver kan allerede der begynne å ransake sine egne motiver og strategier i livet, for hva er det egentlig vi må gjøre, og hvorfor? Men det kan man også la være å tenke på, simpelthen tolke ordene en til en, seks dansere som gjentar cheerleadingens språk, det trenger ikke å være farligere enn det. Men ettersom språket vokser i rytmikk og tonalitet, endres også ordene og innholdet. Cheerleadingens harde, insisterende seiersspråk rommer plutselig muligheten for noe skjørt og usikkert. Not from the east, not from the west, not the worst, not the best. Et heiarop som ikke bare oppmuntrer til seier, men til en slags hverdagslig middelmådighet, som jo, for de fleste, nok stemmer bedre overens med livets realiteter enn en konstant tilstand av seiersrus.

Danserne står på toppen av hverandres skuldre og setter armer og bein bestemt i været. Men likevel alltid med en form for usikkerhet, som om de hele tiden stiller spørsmål ved det hardes hardhet, og leter etter noe mykt og elastisk i det som til vanlig fremstår som sikkert og ugjennomtrengelig. Med dette har Helgebostad og Rueslåtten har skapt en cheerleading for fremtiden: Det er ikke slik at vi nødvendigvis bare heier frem og forventer seier, men heller menneskelighet, dette å være i verden uten å vinne, fordi livet nettopp ikke er et spill. Kanskje vi kan begynne allerede nå.

Årets debatt: Anniken Jørgensen og virkelighetslitteraturen

Debatten som oppstod i kjølvannet av boka til blogger Anniken Jørgensen er kanskje det fremste eksempelet på en debatt som aldri burde skjedd – men dens største svakhet er også dens styrke, for det er nettopp det at den fikk lov til eksistere som gjør den så herlig. Hele premisset for debatten var smidd over et så blodfattig konsept, at hver eneste vending ble en parodi på en ekte debatt. Når en blogger gir ut bok er det som et spytt i havet, den glir ubemerket inn som en del av historien – den driver ikke samfunnet fremover, ei heller bakover; vi er på nøyaktig samme sted som før. Det var som om at dette var en grusom tendens forlaget Panta var bevisst på, og som de gikk hardt inn for å endre. Da VGs anmelder skrev at boka ikke bare var platt og banal lesning, men at det også var utlevering av enkeltpersoner som de av presseetiske hensyn ikke kunne la stå på trykk – … ja, da rablet det for Panta forlag.

Kristoffer Gaarder Dannevig, kommunikasjonssjef i forlaget og sønn av en ungdomsbokforfatter med samme navn, gjorde et iherdig (men forgjeves) forsøk på å blåse liv i virkelighetslitteraturdebatten. Dette tilsynelatende uten å tenke over at Jørgensens bok er utgitt som «biografisk litteratur», i motsetning til bøkene som legitimt inngår i debatten; de er enten fiksjon eller sjangerhybriden dokumentarroman. Klossmajoren trekker sågar paralleller til Agnar Mykle og Den røde rubin, og mener at dette minner ham om sensur, når det i virkeligheten er én enkeltperson som krever boken stanset, ikke staten :)

Det er heller ikke til å komme forbi at det hele avfødte et fantastisk møte, et møte mellom en såret forfatter og VGs anmelder. På en kafé for å få litt klarhet i ting? NEI! På DAGSNYTT 18! Herregud for et rørende lunt og inkluderende debattklima vi har! Det hele ender verre enn det måtte: forfatteren sår tvil om anmelderens evner, konstaterer at hun faktisk har lest en bok og vet godt at boka hennes ikke er dårlig OG at hun bare nevner i en bisetning at Simen Auke i DJ-broiler var utro. Vi nevner bare i en bisetning at vi vil gratulere alle deltakende parter med nominasjon til Årets debatt.

Les også: VIDEO: Viagra Boys får angst av ikke å spille rock

The post Her er alle vinnerne av årets Oslopris! appeared first on NATT&DAG.

VIDEO: Undergrunn er lei av sjokomelk

Venstreradikal redaktør kåret til Årets Stemme av drittavisen NATT&DAG

0
0

En av de gjeveste Osloprisene er Årets stemme, og den gikk i år til Harald Klungtveit og Filter nyheter. Eller som Resett.no så poetisk oppsummerte det: «Venstreradikal redaktør kåret til Årets Stemme av drittavisen NATT&DAG».

Begrunnelsen for nominasjonen, en liste over alle vinnerene og bilder fra utdelingen på Ingensteds, kan du se her.

Det var en ydmyk redaktør som møtte oss da vi kom luntende med spørsmålene våre samme dag som avisa gikk i trykken: 

– Kred for å være bakfulle frem til nå.

Vi er fremdeles bakfulle, men nå har vi ikke noe valg. Gratulerer med pris. Var den fortjent?
– Oj, nei, det vil jeg ikke si. Jeg trodde Lilith Staalesen skulle vinne. Det er et bra knippe viktige stemmer i Norge som verken lar seg stoppe av alvorlige represalier eller av karrierehensyn og som risikerer mye mer enn vi noensinne har gjort. Men vi får ta det som en oppmuntring til å få fram flere sånne.

Hva kommer dere til å gjøre fremover for å bevise at dere fortjener det?
– Filter og jeg skal være enda mer slitsomme for alle som prøver å ødelegge norsk offentlighet med ljug, feilinformasjon og ekstremisme uansett hvor det kommer fra.

Les også: Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person»-forfatteren

Har Resett, Document og HRS rett i NOE?
– Nei. Her snakker vi bare graderinger av grov villedning eller trolling, på en skala fra Breitbart News til Jokeren i Batman. Jeg ser at enkelte apologeter på Facebook har en sånn selv-blind-høne-kan-finne-korn-holdning til publiseringene deres, men det må de kutte ut.

Etter at dere vant publiserte Resett saken «Venstreradikal redaktør og ivrig Resett-leser kåret til Årets stemme», med snikfotografier av deg. Har du husket å kryptere telefonen?
– Jeg klarer ikke å få appene til å virke gjennom alle tårene på trykkskjermen.

Du (åpenbart en ivrig Resett-leser, i alle fall) gjorde oss oppmerksom på kommentarfeltet i nevnte sak, hvor noen skrev at NATT&DAG var en avis man leste ved pissoaret. Dette gjorde oss helt knust. Gjør vi NOE riktig?
– Hvis høyreradikale, fulle menn leser NATT&DAG-papiravisa mens de tisser stående, har dere revolusjonert bransjen. Glem «Spotify for aviser». Her er det forresten viktig å få med seg at en annen i kommentarfeltet mente hyppig lesning av Resett «bekrefter at han er en taper uten eget liv».

Per Sandberg og Bahareh Letnes (fienden?) delte ut prisen. Hvordan var det?
– Wow. Jeg føler jeg besudler det øyeblikket hvis jeg sier noe om det, eller hvis jeg spør deg hva de fikk betalt for å gi meg blomster.

Drømmer du mye om politisk ekstremisme?
– Nå har jeg begynt på et bokprosjekt om høyre ekstreme som gjør at det faktisk hender at jeg bråvåkner med såkalte ideer.

Les også: Tidens ånd: Privatpersoner betaler for sponsede Instaposter

Hva synes du om de andre nominerte til Årets Stemme?
– Seriøst: Begge burde være til stor inspirasjon for alle som vurderer å stå opp eller stå fram men ikke har gjort det ennå.

Ble du starstruck på Osloprisen?
– Jeg er ganske sikker på at en fyr som entusiastisk ropte «Harald!» bakfra da vi vant, var en kjendis. Men hvis det der var en slags ironisk Natt&Dag-fest-greie, ble jeg ikke starstruck. Stemmer det forresten at Fredrik Solvang var der, på ekte?

Ja visst, Fredrik Solvang var der!

The post Venstreradikal redaktør kåret til Årets Stemme av drittavisen NATT&DAG appeared first on NATT&DAG.

Denne barne-Youtube-videoen kommer til å fucke deg opp

0
0

Dette er saken:
På Youtube florerer det av videoer der dyr forsvinner inn i en slags kuleformet fossefall-aktig portal og kommer ut igjen som et annet, litt kulere dyr. Vi har funnet en video der musikken samtidig skifter fra pianobasert barnemusikk til EDM.

Nettstedet Youtube er fullt av datagenerert innhold tilpasset smårollinger, og deres desperate foreldre, som som i overtrøtt villrede stikker iPader og smarttelefoner i fingrene til de små i håp om et par minutters pause fra alt maset.

Mye av innholdet er produsert av bots, eller i det minste bestemt av algoritmer. Derfor finnes det et uendelig antall videoer smidd over lignende lester. Det er videoer av animerte spiderman-figurer som kjører motorsykkel mens en barnesang spilles i bakgrunnen. Det finnes et utall videoer med fingerfamilie-sanger, og til og med noen videoer av datagenererte babyer som kler seg ut som politi.

Veldig rart? Ja, men barn er rare.

LES OGSÅ: Undergrunn er lei av sjokomelk

Det er nok å fordype seg i hvis man er interessert i fem små babyer som gjør ting.

Høsten 2017 publiserte nettstedet Medium en artikkel med tittelen «Something is wrong on the internet». Artikkelen løftet frem de mer skremmende sidene ved barne-Youtube. Fordi algoritmene ikke tar menneskelige hensyn som for eksempel «barnets beste» produseres det innhold som ikke akkurat er barnevennlig. Videoene har titler som «BURIED ALIVE Outdoor Playground Finger Family Song Nursery Rhymes Animation Education Learning Video». Andre videoer er ikke like grove, de er bare utrolig lange, marerittaktig repeterende, dårlig dataanimasjon uten noe som helst narrativ.

Etter Mediums artikkel fulgte en kort og intens debatt. Folk på Twitter var vettskremte, Morgenbladet publiserte en kommentar, og så ble det stille. Det kan se ut til at Youtube har fjernet noen av de verste videoene. Det betyr ikke at det ikke er mye rart igjen, og for å være ærlig: mye som er veldig, veldig morsomt på en ubehagelig, smått skremmende måte.

Sånn som denne videoen, der en rekke med dyr spankulerer inn i en kuleformet fossefall-aktig portal og kommer ut igjen som litt kulere dyr – samtidig som musikken blir tøffere.

Hva betyr dette?

Er det en metafor for puberteten?

Eller … er det et bilde på selve livet?

For er det ikke nettopp dette vi alle gjør? Vi spankulerer inn i metaforiske kuleformede fossefall med fem mini-versjoner av oss selv i forskjellige farger på slep, og kommer ut igjen, litt tøffere.

Fortsatt med fem mini-versjoner av oss selv på slep.

LES OGSÅ: Vi møtte Marcus & Martinus … & Managementet

The post Denne barne-Youtube-videoen kommer til å fucke deg opp appeared first on NATT&DAG.

Viewing all 4829 articles
Browse latest View live




Latest Images

Vimeo 10.7.0 by Vimeo.com, Inc.

Vimeo 10.7.0 by Vimeo.com, Inc.

HANGAD

HANGAD

MAKAKAALAM

MAKAKAALAM

Doodle Jump 3.11.30 by Lima Sky LLC

Doodle Jump 3.11.30 by Lima Sky LLC

Doodle Jump 3.11.30 by Lima Sky LLC

Doodle Jump 3.11.30 by Lima Sky LLC

Vimeo 10.6.1 by Vimeo.com, Inc.

Vimeo 10.6.1 by Vimeo.com, Inc.

Vimeo 10.6.0 by Vimeo.com, Inc.

Vimeo 10.6.0 by Vimeo.com, Inc.

Re:

Re:

Re:

Re: